Gammelt hat ruster ikke

Vi skrur klokka tilbake til 1996. Jeg er helt i begynnelsen av min supporterkarriere og i fasen der jeg blir kjent med det som skal bli min store kjærlighet på banen. Mitt Vålerenga. Vålerenga var laget familien holdt med, Vålerenga var Oslo, Vålerenga var historie. I tillegg hadde jeg hatt ganske flaks med de aller fleste kampene jeg hadde vært på, så i mine øyne var Vålerenga også sportslig fantastiske. Samtidig hadde jeg liten kjennskap til fotball ellers. Jeg hadde liten peiling på når kampene gikk og hvem vi spilte mot, og at det faktisk fantes forskjellige divisjoner man kunne rykke opp og ned fra. For deg som husker Vålerenga i Tippeligaen 1996 forstår du kanskje at jeg snart skulle erfare mesteparten av dette på en særs brutal måte, men det er en digresjon.

Fattern var blid og tok med guttungen med til Ullevaal Stadion, der Vålerenga spilte på den tiden. Jeg reagerte på at det var færre mennesker enn jeg var vant med rundt stadion, mens fattern stusset litt over at billettene var billigere enn vanlig denne søndagen. I det vi steg inn på Japp-tribunen forsto han hva sin egen blemme. Det var ikke Vålerenga som hadde hjemmekamp. Faktisk spilte ikke Vålerenga i det hele tatt denne søndagen. Jeg var noe overrasket over at det faktisk fantes andre lag som spilte fotball på Ullevaal, men Sherlock som jeg var forsto jeg at hjemmelaget var et Oslo-lag. Da måtte vi jo holde med dem. Pappa så alvorlig på meg og med en autoritet jeg sjeldent har hørt i stemmen hans, som virkelig fanget alvoret i situasjonen vi befant oss i, sa han «Nei, det kan vi ikke. Dette er Lyn».

[ God interesse for Lyn–Vålerenga: – Regner med at vi blir utsolgt ]

Dette var mitt første møte med vestkantklubben. Jeg forsto kanskje ikke hvorfor den gangen, men jeg skjønte på pappa at dette kødder man ikke med. Etter hvert som jeg ble mer informert om fotballen og dens mekanikker utenfor banen, kunne jeg ikke unngå å se at denne rare, lille klubben kretset rundt oss som en irriterende men likevel ufarlig klegg. Vålerenga og Lyn er kanskje de to klubbene som hater hverandre mest gjennom norsk fotballhistorie, men hadde imponerende nok unngått å møte hverandre i offisielle kamper siden 80-tallet. De har en stolt historie, men til tross for å være kjent som den rike klubben hadde de surret mer med økonomien enn Vålerenga Fotball og Hockey til sammen. Økonomidelen ble ikke bedre med tiden.

Først i 2002 skjedde det. Vålerenga og Lyn skulle igjen tenne hatet som hadde ligget i dvale altfor lenge. Det skal Lyn også ha. De gjorde det veldig enkelt å hate dem, for maken til usmakelig gjeng de klarte å mobilisere på tribunen skal man lete lenge etter. På tribunen fant du de gamle patriarkene for diverse gammel rikdom – de som stemmer imot skatt og håper Norge blir likere USA - og barnebarna deres som alle hadde den samme unike sveisen, med sånt klysete pannebånd du nå finner på supporterfeltet til Stabæk. De hadde Atle Brynestad som rik onkel. Mannen som egentlig ville slå sammen Vålerenga og Lyn for å lage FC Oslo og aldri skjønte hvorfor det var en dårlig idé. For ikke å glemme Morgan Andersen. Mannen med notorisk dårlig forretningsstil.

[ VIF-sportssjefen: – Jeg kan berolige alle ]

Ja, også hadde Lyn den utrolig irriterende vanen å alltid ta poeng mot oss. Ekstra irriterende fordi disse folka på tribunen jeg nevnte hadde ingen interesse av å følge laget sitt i andre kamper. Dersom Lyn i det minste hadde folk på tribunen som fulgte laget kamp ut og kamp inn, kunne jeg i hvert fall anerkjent at tribunesliterne fortjente godfølelsen av å rane poeng fra erkerivalen. Men til tross for fantastiske publikumstall under slagene om Oslo, var hytta på Hankø eller festlivet på den franske rivieraen mer fristende når andre enn Vålerenga kom på besøk. Dette var kanskje hovedgrunnen til at mange jublet da Lyn gikk konkurs i 2010.

Men jeg savner likevel disse slagene om Oslo. Jeg tror de var gode for interessen rundt Vålerenga. Den irriterende lillebroren som stadig ypper seg, pusher også storebror til å bli bedre.

På søndag er det første gang på ni år vi ser lillebror. Jeg og fattern gleder oss til å hate igjen.

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

[ Dette kan hindre Klaessons Premier League-overgang ]