trikkeligaen

Innestengt lidenskap

Da Aron Dønnum banka inn 3–2 i Molde sist uke, kunne VIF-fansen for første gang på over et halvt år juble sammen på pub.

Aron Dønnum setter ballen bak Moldes keeper. Da ble mange glass hevet.

Vålerengas kamp mot Odd i 24. serierunde i november i fjor skulle bli den siste vi fikk se på pub før vi torsdag for en uke siden møtte Molde på bortebane. Skjenkestoppen, som opprinnelig skulle vare i tre uker, endte opp med å vare i over 28 uker. Da byrådsleder, og Vålerenga-supporter, Raymond Johansen fortalte folket at pubene kunne gjenåpne, tok det ikke lang tid før Vålerengas puber var fullbooket.

Klanen eier deler av Bohemen Sportspub i sentrum, Vålerenga Vertshus på Vålerenga og Stadionpuben Øst på Valle. De har, som alle andre skjenkesteder i hovedstaden, vært stengt siden november. Bartendere, servitører og kokker har alle vært permitterte i over seks måneder.

Det som for folk flest er yrker man ikke har et forhold til, er det for meg Nimo, Bingo og Kenneth på Bohemen. Personer jeg bryr meg om, og personer som jeg vet har hatt det blytungt uten jobb det siste halve året.

Hva er så viktig med den ølen, egentlig?

Det er et spørsmål jeg har hørt ofte det siste halve året. Svaret er at den ikke er viktig. Øl får man kjøpt i butikken og på Vinmonopolet. Det man derimot ikke får kjøpt, er det sosiale som skjer rundt. Man får ikke kjøpt følelsen man får når man opplever noe sammen.

Med strenge besøksgrenser, kohorter og krevende familieliv, har det ikke vært lett å møte venner og bekjente hjemme hos noen i Oslo i år. Da jeg gikk inn døra på Bohemen sist torsdag, 200 dager siden sist jeg gjorde det samme, møtte jeg venner jeg ikke hadde sett siden da. Venner med samme lidenskap for Vålerenga som meg, venner jeg bryr meg om, men samtidig venner som ikke fikk plass på min svært korte liste over mulige nærkontakter.

Jeg så denne gjensynsgleden for mange som kom inn døra denne dagen. De kom inn med munnbindet trygt plassert over nese og munn, de spritet hendene med Antibac mens de ventet på å bli vist til plassen sin av en ansatt. Munnbindet var på da de bestilte sin første halvliter i baren på over et halvt år, og det kom av først da de satte seg ned. Da kom også smilet til syne. Gjensynsglede til tross, vi vet vi ikke kan drite oss ut.

For det siste vi ønsker nå er at vi må stenge ned igjen.

Jeg er en av de mange tusen i Oslo som har stått uten arbeid gjennom pandemien, og som halvparten av Oslos befolkning, bor jeg alene. Med få ting i hverdagen å glede seg over, har fotballen vært min redning. Bare det å kunne se fram imot en kamp kommende helg, har vært nok til å få meg helskinnet gjennom uka uten at det føles som at hver dag er en tirsdag. Jeg har dog savnet vennene mine.

Sist torsdag på Bohemen var jeg der med nesten alle av dem. Endelig kunne vi fortelle skrønene våre, slenge ut en relativ morsom kommentar, og vi kunne endelig le sammen igjen. Vi kunne ikke klemme hverandre, men vi kunne oppleve kampen mot Molde sammen. Vi kunne juble sammen for våre mål og ergre oss sammen over Moldes mål. Vi kunne enes om at dommeren tok feil så å si hele tida, og vi kunne enes om at Vålerenga sannsynligvis er verdens beste lag.

Og da Aron Dønnum banka inn 3–2 på Molde Stadion føltes det endelig som verden var i vater igjen.

Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag

PS. Onsdag kveld fikk Aron Dønnum også sin A-landslagsdebut som innbytter i 1-0-seieren over Luxembourg.