Spiller og lager låter bak murene

Prosjektet Musikk i fengsel er et samarbeid mellom innsatte og studenter fra Norges musikkhøgskole. Når de møtes til en intens workshop-uke bak murene handler det om å se mennesket, ikke gjerningen. Og om å få troen på et liv etter soning. Men først og fremst handler det om å uttrykke seg og møtes gjennom musikk. Nå er erfaringene fra prosjektet samlet i boka «Stemmer fra innsiden» skrevet av prosjektleder og førstelektor i musikkterapi ved Musikkhøgskolen Bente Almås og journalist Johnny Gimmestad.

Boka ble nylig lansert med konsert på Musikkhøgskolen. Bandet House of Stone, bestående av innsatte fra Ila fengsel og forvaringsanstalt pluss, i denne anledning også noen studenter, framførte egen-skrevne låter, blant dem «Tears Run Heavy» og «Sjelefred» - som også planlegges utgitt på cd.

Foto: Mimsy Møller

Språk uten ord

Men hva er det med musikk som virker så sterkt at det kan endre folks holdninger og skape varige livsendringer?
– Det gir en klang i selve livet, sier Michel Mateos, tidligere innsatt og nå motivasjonscoach. Han har vært ut og inn av norske fengsler i en mannsalder, men hevder at deltakelsen på musikkworkshop har vært med å endre livet hans.
– Den avdøde presten Karsten Isachsen sa det så fint: «vi mennesker klinger for hverandre». Og det å finne en klang i seg selv, være i harmoni og balanse med andre mennesker i et fellesskap, det gir en gjenklang til livet. Hvis du har mista deg selv – det trenger ikke være at du er kriminell, det kan også for eksempel være om du er deprimert eller ensom, så gir musikk trøst og styrke, sier Michel Mateos.

Michel Mateos (t.v) og Thomas Tvedt, sanger og mastergradsstudent i musikkterapi. Foto: Mimsy Møller

Skjellsettende

Initiativtaker til musikk i fengsel er førstelektor i musikkterapi på Musikkhøgskolen, Bente Almås.

– Det er et pionerprosjekt innen kriminalomsorgen. Prosjektet viser hvordan musikalsk fagkunnskap og menneskelig engasjement sammen skaper en bedre hverdag for de innsatte og gjør det mulig å tro på et positivt liv etter soning, sier Almås.

Prosjektleder Bente Almås. Foto: Mimsy Møller

Siden prosjektet startet 2011 har hun sett det vokse, fra de første konsertene med Musikkhøgskolens slagverksstudenter i Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, til dagens workshopper på Ila og Trandum.
– Vi erfarer at møtet mellom de innsatte og de unge studentene har vært spennende for begge parter, fordi de har møttes gjennom en felles interesse helt uavhengig av hvem de er og hva de har gjort før, sier Almås. Og forteller at workshopsamarbeidet er minst like givende for studentene som deltar.

Foto: Mimsy Møller

– Etter konserten var det en av studentene som kom bort til meg og sa at det var det største han har opplevd i studietida. At det var skjellsettende, sier Almås.

Myter og musikk

På musikkworkshop handler det om musikk, ikke hva man har gjort i livet.

– Det er mange myter om innsatte og ikke minst hva slags musikk de liker. Der fikk også vi noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt at jeg ble forbløffet en gang vi hadde noen som spilte klassisk musikk i Oslo fengsel. De innsatte elsket det, og etterpå var det en som sa til meg: «Du vet, en som har drept morra si kan også like klassisk musikk». Det gjorde sterkt inntrykk på meg, sier Almås.

– Å drive med musikk og spille sammen på denne måten skaper mestringsfølelse uansett hvem man er eller hvor man kommer fra, og nesten samme hva slags musikalsk utgangspunkt man har, sier Thomas Tvedt, sanger og mastergradsstudent i musikkterapi.  Etter å ha hatt sin praksis i Ila fengsel og forvaringsanstalt har også han fått flere perspektiver på livet som han deler gjennom sin musikk.

– Når vi møtes i fengselet handler det om å møtes gjennom musikken, ikke om hva folk har gjort. Jeg har pleid å spørre folk om de spiller eller har drømt om å spille et instrument, eller hva slags musikk de liker. Hva de sitter inne for gir jeg egentlig faen i.

Foto: Mimsy Møller

Nakent

I intervjuene i boka som er ført i pennen av Johnny Gimmestad, forteller mange innsatte at de var engstelige for å melde seg på workshop fordi de var redde det bare ville oppleves som ennå et personlig nederlag. Andre skrev dikt på cella men var redde for å vise dem for andre, fordi det føltes som å komme ut av skallet og kle seg naken. men med samspill og øving og nå også konsert, kommer mestringsfølelsen og gleden.Og, som det er sitert sist i boka: «Det gir meg håp, og noe å leve for.»