Spanskesyken rammet de fattigste hardest

Spanskesyken smittet halvparten av den norske befolkningen. Hardest rammet i Kristiania ble arbeiderklassen på østkanten.

Av Johanne Bergkvist

Alvoret har senket seg verden over med lockdown og reiseforbud, karantene og isolasjon. På hjemmekontoret sitter jeg og ser på bildet på stueveggen av mormor med sin storesøster Margit, som døde femten år gammel, like etter at bildet ble tatt. Hun ble revet vekk av spanskesyken da den nådde sin topp i Norge i november 1918.

Spanskesyken herjet over verden i 1918 og 1919 som en av de dødeligste pandemier vi kjenner til. Halvparten av Norges befolkning ble smittet. Av dem døde opp mot 15 000. De første tilfellene i Norge ble kjent i Kristiania 15. juni 1918. Smitten kom sannsynligvis fra Skottland med båt.

Les også: Tyfus-Mary satt i karantene i 26 år (Dagsvisen+)

Videre spredte sykdommen seg med båt og tog vest- og nordover i landet. Da de første pasientene ble lagt inn på Ullevål sykehus skrev Morgenavisen 6. juli 1918: «Den spanske syge breder sig udover Byen med stigende Hastighed, og i de Vanskeligheder de mange Sygdomstilfælder volder Byens Forretningsliv er større og vidtløftige. Jernbane-, Postvæsen, Telefon- og Telegrafvæsen arbeider under stigende Vanskeligheder. De første spansksyge Patienter er nu ankommet til Ullevold Sygehus».

Saken fortsetter under bildet.

Edvard Munch ble syk av spanskesyken vinteren 1918-1919. Hans maleri Selvportrett i spanskesyken fra 1919 er tydelig preget av sykdommen.
Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Edvard Munch ble syk av spanskesyken vinteren 1918-1919. Hans maleri Selvportrett i spanskesyken fra 1919 er tydelig preget av sykdommen. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Denne sommerepidemien var bare den første av tre. Høsten 1918 rammet hardest med to prosent døde av befolkningen, så kom vinteren 1918-1919 med en tredje bølge av influensa.

Spanskesyken rammet sosialt skjevt. I Kristiania var dødeligheten størst blant arbeiderklassen på østkanten.

En sammenlikning av de to bydelene Frogner og Grønland, viser at arbeiderklassen hadde tretti prosent høyere dødelighet av spanskesyken enn middelklassen og borgerskapet. Årsaken lå i forskjellene i ernæring, helse og boligstandard. Lungetuberkulosen ga økt risiko for død. Social-Demokraten fortalte 5. november 1918:

«Den spanske syke er dagens alt opslukende samtaleemne. Paa en eller anden vis blir vi alle berørt av den, og av de foranstaltninger, som det offentlige sættter i verk for bedre og hurtigere lægetilsyn hilses over alt med glæde. Men endnu har man langtfra overvundet alle vanskeligheter. Endnu maa syke især i de østre bydeler vente længe paa lægerne, da de er aldeles overbebyrdet med arbeide. Bilerne og motorcyklerne hjælper jo meget. I de tæt befolkede strøk paa Grünerløkken, Kampen, Sagene og Vaalerengen trænges der imidlertid sikkert mere lægehjælp og fremforalt dygtige sykepleiersker. Der fortælles daglig om hele familier, som ligger syke og uten ordentlig pleie, indtil lægen saa omsider faar ordnet det nødvendigste».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Nøden spredte seg. Folk manglet mat, klær, sengetøy eller sko. Bylegesøstrene arbeidet 16-18 timer daglig og det var vanskelig å få legehjelp hjemme. Det ble derfor opprettet en egen legevakt ved Krohgstøtten sykehus og organisert hjemmesykepleie, dels basert på frivillig innsats.

Morgenbladet meldte den 19. november om desperate forhold:

«1. Manden tæringssyk, ofte arbeidsudygtig, har intet kunne tjene 3 uker og vil fremdeles fremover være ute av stand dertil. Hustruen kronisk brystsygdom og har nu ligget 8 dage i influenza. Hun ernærer sig og sine med rengjørung. 6 børn, 2 voksne hvorav den ene reconvalescent efter blindtarmoperation og den anden fortiden arbeidsudygtig på grund av et ondartet læggesaar. Der findes to senger hvori fire ligger. De andre 6 ligger paa gulvet. Der er ikke plads til en større seng. Børnene har meget lite tøi. Konen uten støvler».

Les også: Griser nøffet rundt vannpostene midt i byen, og torgkonene ropte om kapp for å selge varene sine

Det ble fremsatt krav om å stenge skoler, teatre, kinematografer og andre lokaler som samlet større grupper mennesker, men Sunnhetskommisjonen i Kristiania mente at det ikke ville ha noen som helst betydning i en storby.

Saken fortsetter under bildet.

Kvinner kikker inn til sine kjære på Epedemiavdelingen på Ullevål sykehus, 1905.
Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

Kvinner kikker inn til sine kjære på Epedemiavdelingen på Ullevål sykehus, 1905. Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

Smitten fortsatte dermed å spres. Skolene ble likevel stengt i en uke i oktober 1918, men mange stoler sto tomme da de åpnet igjen. Magistraten og formannskapet ønsket ikke å ta noen beslutninger om tiltak, og la hele ansvaret for avgjørelser over på Sunnhetskommisjonen. I stedet bevilget de 50 000 kroner som skulle utdeles til familier som hadde mistet en eller flere av forsørgerne til spanskesyken.

Kilder: Aftenposten 22. oktober 1918, Øystein Eike og Maria Storhaug-Meyer, Spanskesyken i Kristiania, Oslo byarkiv 2018, Svenn-Erik Mamelund, Spanskesyken rammet sosialt skjevt, Samfunnsspeilet 1/2005, Svenn-Erik Mamelund, Spanskesyken er 100 år i 2018: Hvordan spredte denne influensapandemien seg i Norge? Utposten 7/2018, Morgenavisen 17. juli 1918, Morgenbladet 19. november 1918, Social-Demokraten 5. november 1918

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.