Sosionom Bianca jobber på akuttovernatting. Hver kveld må de avvise tretti personer.

Av Eirik Dahl Viggen/Fri Fagbevegelse

– Det er godt å ha noen å snakke med, sier Maria og gir Bianca Irina Cristea (30) en god klem.

Bianca kommer selv fra Romania, i likhet med de aller fleste gjestene på Kirkens bymisjons akuttovernatting i Oslo. Hun er utdannet sosionom i hjemlandet. De snakker samme språk og kan bearbeide det som trengs å snakkes om.

– Du må ha noen å snakke med, om helsa og familien, og problemer man opplever, sier Maria.

Etter en lang dag tilbrakt med å tigge på gata har hun fått plass på sovesalen for kvinner som Kirkens bymisjon har satt i stand i et tidligere sykehjem i Gamlebyen.

(Saken fortsetter under bildet)

Akuttilbudet i det gamle St. Halvards sykehjem har plass til 79 personer hver natt hele året. Foto: Eirik Dahl Viggen

Bianca håndterer køen fra dørene åpner klokka 18. Et eldre ektepar kommer opp trappa med en trillebag og med sjal og gensere pakket i lag rundt kroppen. Ingen soveposer. Akuttilbudet har 17 rom for par, resten av sengene er forbeholdt kvinner. Eldre og gravide har forrang.

Maria blir her til romjula, da er planen å reise hjem og ta med datteren til legen for pengene hun har samlet opp.

Fraværet av alt som minner om jul er påfallende. Bare én julete ting synes, en boks pepperkaker fra butikken. Alle penger går til å administrere maksimalt antall plasser.

I et hjørne står noen få, svarte plastsekker. De inneholder pakker.

– Julaften kommer vi ikke til å ha noe arrangement, forteller Bianca. – Men vi deler ut noen enkle gaver.

Mange tenker å gå på julearrangementer i domkirken og andre steder.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Oss og dem

Norge har en velfødd velferdsstat forbeholdt oss med rettigheter i folketrygden. Ikke de andre. Hadde ikke Kirkens bymisjon tilbudt akutt overnatting, måtte Maria og resten av de 79 gjestene ha sovet på gata. Eventuelt i skogen eller under ei bru. Det er ikke trygt, spesielt ikke for enslige kvinner. Senest i fjor ble hun slått av en nordmann.

– Vi lærte oss mye for å bli sosionomer, men ikke å jobbe med folk uten rettigheter, sier avdelingsleder for fattige tilreisende, sosionom Marit Nybø.

– Det er en skam. For oss som fagfolk og for samfunnet. Jeg tror ikke folk i Norge vet hvordan dette er. I november avviste vi rundt 30 hver kveld. Det er en vond del av jobben. Vi skal ikke tåle det.

(Saken fortsetter under bildet)

Etter skiftet av byråd for drøye tre år siden samarbeider kommunen bedre med overnattingstilbudene, forteller Marit Nybø. Foto: Eirik Dahl Viggen. 

Gradvis tilnærming med kommunen

Tilreisende rom har lenge blitt oppfattet som kriminelle elementer i bybildet og årsak til sanitærproblemer. Etter skiftet av byråd for drøye tre år siden samarbeider kommunen bedre med overnattingstilbudene, forteller Marit Nybø.

– Dette er holdningsarbeid der vi virkelig får brukt faget vårt i møte med fordommer og skepsis.

Togene dundrer forbi mens hun snakker, så det rister i stolsetet. Sporene fra Oslo S ligger rett nedenfor vinduene i sovesalen.

– Vi har en ambisiøs velferdsstat og et godt sikkerhetsnett. Kanskje derfor blir vi så klønete i møte med folk uten rettigheter. Vi har derfor knytta til oss fagfolk fra Romania, sier Nybø.

Fra 2017 har overnattingstilbudene drevet av Bymisjonen (for kvinner og par) og Røde Kors (for menn) fått økonomisk og verbal støtte av kommunen. Det hjelper enormt, mener Nybø. – Det gir legitimitet og anerkjenner arbeidet vårt.

Bianca kan navnet til de aller fleste gjestene utenat. Kvinnene kommer hele tiden bort og klemmer på henne og slår av en prat.

(Saken fortsetter under bildet)

I starten var det mye forhandlinger om å få bli flere enn fem netter på rad. Nå kjenner alle reglene. Gravide og kvinner over 60 går foran i køen. Foto: Eirik Dahl Viggen

– Livene deres er preget av usikkerhet, forteller Bianca. – De er konstant stresset for hvor de skal sove. Jeg visste ikke så mye om den norske velferdsstaten da jeg kom til Norge for å jobbe. Du kan si jeg ble mer overrasket etter hvert. Det verste er at gjestene våre har blitt vant til å bli møtt med forakt. De forteller ikke om det lenger, de går inn i rollen.

Fikk du med deg denne? I 1950 ba arbeidslivstoppene folk om gå på jobb i romjula

Uten sosiale rettigheter

De fleste som oppsøker denne sovesalen er tilreisende fra EØS-land. Da Norge inngikk avtalen med EU om fri flyt av mennesker, var det under forutsetning av at de ikke skulle ha rettigheter i Folketrygden. De har ikke rett til helsehjelp, utover det mest akutte. Mange på sovesalen denne kvelden har ubehandlede sykdommer. Det blir ikke bedre av å sitte på et fortau midtvinters i 12 timer om dagen.

En eldre kvinne viser fram høyre underarm innhyllet i bandasjer. Hun har diabetes, som har utløst en infeksjon. Hun måtte til slutt opereres ved Helsesenter for papirløse, et av stedene i underskogen av ideelle nødtiltak. Men nå er infeksjonen tilbake.

(Saken fortsetter under bildet)

Cristina og Culai fikk endelig soveplass etter fem netter ute. De rekker ikke hjem til barna på julaften. Foto: Eirik Dahl Viggen

Litt lengre bort i korridoren kommer Cristina gående sammen med ektemannen Culai.

– Det er svært vanskelig om vinteren å sitte ute hele dagen, forteller hun.

– Før i kveld har vi ligget ute i fem netter. Benet mitt begynner å lage problemer for meg.

De er i Norge for å samle penger til en operasjon hjemme i Romania. Der skal det betales, ikke som her, hvor vi (nesten) har fripass i helsevesenet.

Kommentar: Høytid for almisser i «Lykkelandet» (Melita Ringvold)

Dyp diskriminering

Det er lett å spørre «Hva gjør de her, kan de ikke bare dra på Nav i Romania»? Så enkelt er det ikke, forteller Marit Nybø.

– Vi i Norge vet så lite om det de kommer fra. Hvilket skille det er mellom rom og majoritetsbefolkningen. Graden av diskriminering de er utsatt for. Den dype fattigdommen. Alle som overnatter hos oss ville heller tatt en dårlig betalt jobb hjemme enn å sitte på gata her, sier Nybø.

Cristina og Culai blir her i julen. I år hadde de ikke råd til å reise hjem til de to barna sine. Cristina mener folk virker kaldere mot dem nå enn før.

– Før kunne vi få en klem, av noen faste som kom forbi. Nå går de bare uten å se på oss. Min beskjed til folk er at vi ønsker å jobbe, og at nordmenn bør behandle oss annerledes. Slutt å være så kalde.

Toget rister forbi igjen.

Å åpne en sovesal og notere hvem som kommer inn og ut kan se ut som enkelt arbeid. Så enkelt er det ikke når gjestene kommer fra Europas kanskje mest forfulgte folkeslag gjennom århundrer. De er hjemløse, men uten de rettigheter og systemer som ligger rundt utsatte nordmenn. Vi andre er ikke i stand til å skjønne en brøkdel av dette knallharde livet.

Da betyr det mye å møte noen som vet hvor de kommer fra og som kan språket.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!