Sort messe i lys fra SunnO)))

5

KONSERT

SunnO)))

Sirkus

Øyafestivalen

Torsdag

Hvis ikke naboene hadde klaget hittil: da det kontinental-amerikanske dronemetal-bandet SunnO))) sto på scenen torsdag, kunne man formelig høre det single i glass og vinduer nedover Finnmarksgata. Det vil si, det kunne man jo ikke høre, fordi SunnO))) var så totalt øredøvende. SunnO))) er Øyas mest ekstreme band, ikke fordi de spiller så høyt, men fordi de spiller så lavt. De opererer i et spekter av lydfrekvenser så lave at lyden blir fysisk. Første gang jeg så SunnO))), på Blå i 2006, spilte de så det blafret i buksebena. Den samme effekten oppsto på Øya i går – og denne gangen hadde jeg på shorts. Vibrasjonene fra de nedstemte, møysommelig forvrengte gitarene forplantet seg gjennom bakken og fikk det til å dirre i leggene.

Drøye 1.500 fans og nysgjerrige hadde samlet seg i Sirkus-teltet for å se SunnO))) (uttales sønn, med stum o. oppkalt etter en vintage gitarforsterker) på en solrik ettermiddag. Kjernen i bandet er duoen Stephen O'Malley og Greg Anderson, begge på gitar. Med seg på scenen hadde de også en fast medspiller på keyboard, og deres faste samarbeidpartner Attila Csihar, ellers vokalist i norske Mayhem. De drar i gang en dypt romlende E-akkord, sånn cirka, på gitaren, og så lar de den drone og gå i en times tid, mens de fremfører sin helt egne bekmørke, lett camp-aktige miks av teater og ritual: Alle er kledd i munkekutter, og scenen druknes i røyk, mens de sakte beveger seg rundt på scenen, og løfter armene som for å hylle gitarrockens hedenske guder. De spiller en slags abstrahert black metal, svært suggererende, svært fascinerende, og uventet anvendelig: I fjor lagde de en overraskende lett tilgjengelig plate sammen med 60-tallslegenden Scott Walker, som imidlertid ikke vil opptre live lenger.

Så dette var SunnO))) som vanlig, med Attila som fokuspunkt. Han er en på mange måter fantastisk vokalist, der han messer, hveser, skriker, og bruker strupesang-teknikker til å fremkalle overtoner. Samtidig blir det til at han dominerer, det blir Attila Csihar Show, mer enn en SunnO)))-messe. Denne gangen syntes jeg lydbildet var noe rikere, gitardronene var mer komplekse, med større variasjon av overtonespill, og også et og annet tilløp til gitarsolo! Men det skal lite til før det ikke blir minimalistisk nok lenger, at variasjonen blir forstyrrende, og kommer i veien for den hypnotiske messende effekten SunnO))) skaper på sitt beste. Etter en halvtimes tid gikk Attila av scenen, for et mellomparti uten vokal, som jeg syns var blant konsertens beste, men så viste det seg å være bare kostymeskift, før Attila kom tilbake i et avsindig sci fi-kostyme, og skjøv avslutningen ut i det absurde. Men en opplevelse var det absolutt, en rensende og skjerpende opplevelse. Da jeg kom ut, virket sola skarpere og lufta klarere, virkeligheten forsterket, fra mørke til lys.