Nyheter

Snubler avgårde alle mann

To album på tre og en halv time - snublete start for deLillos’ storslåtte serie med albumkonserter.

4

KONSERT

deLillos: Suser avgårde + Før var det morsomt med sne

Popsenteret, onsdag

Fjerde gangen Lars Lillo snublet i teksten, bare vinket han bandet videre, siden publikum var så godt i siget med allsangen på «Arne». Men de tre første gangene han glemte hva han skulle synge, kom han helt ut av det, stoppet og begynte låten på ny. Det startet allerede under oppvarmingen, da de spilte sin første singel «Johnny Fredrik/Fugl i bur» - «hm, jeg har aldri glemt teksten på denne før, dette er jo ikke så lovende» konstaterte Lars Lillo, siden de fortsatt hadde omtrent 240 sanger igjen å spille, i den spektakulære konsertserie «15 album på 10 dager». Den fikk en noe trøblete start onsdag kveld på Popsenteret. Tre og en halv time brukte de på å spille seg gjennom bandets to første plater (inkludert debutsingel og pause), og stadig flere ble stadig mer bekymret for siste banen hjem. Så det ble en lang kvelds ferd mot en flott «Racerbåt».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Første gang deLillos gjorde noe slikt, var da de fremførte «Suser avgårde» i sin helhet, på 30-årsjubileet for Nye Takter i 2007. Så fulgte de opp med «Hjernen er alene» i Operaen i 2009, en konsert som blir stående som et høydepunkt i norsk rocks historie (vises på TV fredag – se under). Begge disse var mer stamt regisserte forestillinger, på Popsenteret er det mindre, løsere, mer intimt, litt mer preg av «dette er et eksperiment vi er med på sammen». Og denne gangen var vi jo kommet for å høre deLillos’ beste album, nemlig «Før var det morsomt med sne»! Det er iallfall favorittplata til deLillos’ gitarist Lars Lundevall, avslørte han under gårsdagens konsert, og jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Da de hadde kommet seg gjennom debutalbumet «Suser avgårde», som man skulle tro ville sitte bedre i utgangpsunktet, og fått seg en pause, begynte det å sitte bedre gjennom «Før var det morsomt med sne»-repertoaret. Dette er materiale som også gir større åpninger for at Lars Lillo skal spille lange, sugende, smått psykedeliske gitarsoloer. Noe han gjør stadig bedre.

KOMMENTAR: Sto fram som en sensasjon (Geir Rakvaag)

Sceneoppsettet hadde de tatt med seg fra Operaen – en stue med stoler og sofaer, vinduer ut mot hav og solnedgang. Bildet kjenner man igjen fra omslaget på den ferske «låt for låt»-boka «Glemte minner»: Det er stua på Lillo Stenbergs familiehytte i Kjerringvik, der så mange av disse låtene ble til, for 30 år siden. Foran på scena sto det oppstilt en lang rekke gitarer, vi talte 12 stykker, og det signaliserer trøbbel. Plate og konsert er to vidt forskjellige ting, ikke minst fordi sekvensen av sanger på plater ikke nødvendigvis passer med live-fremføring, av rent tekniske grunner (deLillos' to første plater er mye preget av eksperimenter med lyd og instrumentering). Derfor må Lars Lillo-Stenberg bytte gitar absolutt hele tiden, og gjerne også stemme gitaren foran hver eneste låt. Til å begynne med er det sjarmerende, og gir anledning til lett sludring fra scenen, noe Lillo-Stenberg og bandet har utviklet til en kunstform etter 30 år på norske scener. Men den stadige byttingen går ut over rytmen i konserten og konsentrasjonen til bandet, i tillegg bytter de trommeslager hele tiden – mellom Rune Beckstrøm, Øystein Jevanord og Øystein Paasche. Det er en fin gest å ha med alle, men også dette skaper forvirring, tar lang tid, og gjør at deLillos ikke helt klarer å spille som band, slik de gjør på sitt beste nå for tiden, for eksempel under sommerens flotte Øya-konsert (på NRK i kveld).

Fordelen med «album i sin helhet»-formatet er at det tvinger artister til å ta fram sanger de ikke så ofte fremfører. «Nå som vi alle sammen er forskjellige», «Hun har gått seg vill» «Vil ikke sove», for eksempel, er helt lysende sanger - men de ble ikke alltid like godt fremført i går. «Forelsket» var et høydepunkt mot slutten, og noe av det artige med denne konserten var å sitte og se hvordan de forskjellige trommeslagerne endret dynamikken i bandet. Her var det Øystein Jevanord og Rune Lindstrøm som spilte sammen og koste seg – Jevanord har ikke spilt med delillos på 30 år, han har for eksempel vært verden rundt med a-ha – men her var det som han kom hjem igjen.

ANMELDELSE: Enda mer deLillos

Disse sangene som fremføres på Popsenteret de neste to ukene er blant de beste og viktigste vi har i norsk populærkultur. Ikke alle er like briljante, men det er noe sympatisk med hvordan deLillos nå viser fram alt, stort og smått, med feil og mangler, rot og surr, gamle og nye trommeslagere, røde og hvite gitarer. Men det er mye å huske på. Kan noen gi Lars Lillo en autocue så han kan følge med på tekstene mens han synger?

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

deLillos: Temakveld, NRK2 fredag, 21.10 – 01.10

deLillos-programmer fra NRKs arkiv, pluss konsertfilmen fra Operaen, og konserten fra Øya i sommer

Lydverket presenterer: deLillos 85

Landeplage: Neste sommer

deLillos: Hjernen er alene i Operaen

da deLillos fylte 10

Øyafestivalen 2015: deLillos

Mer fra Dagsavisen