«Slik det engang var»

Barndommens gater og grenser utvider seg stadig, og litt etter litt blir verden større.

 

Av Johanne Bergkvist

Anton Andresen ble født i 1890 og fortalte 70 år etter i den store minneinnsamlingen Arbeiderminner om sin oppvekst i et Kristiania i stadig endring. Barndommens lukter og opplevelser kom sterkt tilbake og ble satt på papiret i historiker Edvard Bulls prosjekt om å samle inn vanlige menneskers livshistorier for å «korrigere historiens klasseskjevhet».

Selvbiografiske oppvekstfortellinger representerer ikke bare den enkelte fortelleren, men gir et bilde av det miljøet personen var del av. Barndomsminnene er formet av seinere opplevelser og refleksjoner, men framstår i beretningene som konkrete og realistiske, slik som Anton Andresens rike skildringer han har kalt «Slik det engang var» (Tobias 2013):

«Som små hadde vi den store gårdsplassen å tumle oss på. Det var livlig virksomhet der. Stor stall med mange hester. Kjøretøyer. Vognmannsgutter. Disse vognmannsgutter var en stor yrkesgruppe, kjent for sitt saftige språk, nært beslektet med kutørjsgutta. Senere hadde vi gatene omkring, Jordalbekken, Klosterenga og løkkene bak Kampens skole, hvor det ofte lå store drifter av kuer og sauer. Etterhvert utvidet «verden» seg. Vi dro nedover Åkerbergveien forbi Aksjebryggeriet, Bodsfengselet med et kjempehøyt plankegjerde som dengang gikk helt ned til Borggata. Det var for oss gutta noe mystisk, det som befant seg innenfor dette gjerdet. Her lå Enerhaugen Bad - Grønlands Kirke og skole og ved siden politi- og brannstasjon med alle de fyrrige hestene som det var en opplevelse å løpe omkapp med for oss gutta, når det var brannutrykning. Nede på Grønlandsleret skramlet hestesporveien.

Les også: Fattige barn solgt på auksjon

Et yndet opholdssted - ihvertfall da vi var små, var et butikkvindu på hjørnet av Grønland og Bekkegt., hvor Caspara Nilsen hadde «kortevare- og leketøysforretning». Der sto vi og klemte nesa flat mot ruta og ropte: «Fritt for det» og «Fritt for det» om eller for alt det herlige leketøyet som sto utstillet i vinduet. Rundt omkring Grønlands Torg - jeg hørte aldri annet enn «Kutørje» - lå mange kjøttforretninger og slaktehus. Inntil torget lå forresten også Frysjuhall, en beryktet dansebule som jeg hørte mange drastiske historier om fra de gamle svenna, da jeg kom i læra.

På den andre siden av elva, ved enden av Vaterlandsbrua, lå det et helt rukkel av gamle treskur, hvor det bestandig var et eller annet gjøggel å se. Her så eller hørte jeg den første fonograf - forløperen for grammofonen. Det var et apparat hvorfra det gikk en masse gummislanger og som sto midt på et rundt bord, og der sto vi unga rundt med gummislanger i ørene og hørte på vidunderet. Det kostet 5 øre. Dette må ha vært i 1895 eller 96.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Da jeg var en 6-7 år var jeg med de eldre brødrene mine på «marken». Det var 3 dager i februar. En «fest» som alle så fram til. Da var hele Youngstorget og omliggende strøk fyllt med bønder som solgte sine produkter. Alle mulige slags bruksvarer, og leketøybuer med det herligste utvalg. Dessuten en masse gjøglerbuer med «sterke menn», «skjeggete damer», «havfruer» - vokskabinett, musikere, visesangere - dverger. Levende gorilla som etter sigende ble avslørt som en vaskeekte utkledt Kampe-gutt. Men det vi mest forbandt med marken var foruten leketøyet, alle honningkakebuene hvor vi fikk en stor deilig brunstekt honningkake med sukat i midten, for 5 øre.

Et annet trekk i gatebildet var alle musikantene og gatesangerne. En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer «Daisy Bell». Jeg tror den var ny dengang. Ellers gikk det sigøynere med tamme kakaduer i bur som leverte «lykkobrev» for 10 øre. «Fredens engel» var vel kjent, men hun gikk mest i de finere bydeler».

Les også: Arbeiderminner – alle har rett til ei fortid

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv