Skatt på de rike? Kan det være lov, da?

«Høyst ærverdige rett, rikets høyeste dommere ...»

Det skraper i stoler. Uerfarne blikk fra tilskuerbenkene kikker spørrende mot folk i rare kapper. Alle reiser seg. Og der kommer de ut gjennom den staselige døra i enden av rommet: Dommer Falch, Bergsjø, Arntzen, Bergh og Webster. Høyesterett er satt.

Om du aldri har vært i Høyesterett før, og det regner jeg med gjelder de fleste av oss, så burde du ta deg en tur en gang. Om ikke annet for et lite innblikk i en annen verden. Løver av gull (-ish) i trappa, liksom. Veldig god plass overalt, så hvert skritt du tar lager ekko i hundrevis av år gammel marmor. Tilsynelatende bruker de mer penger på vedlikehold her inne i selve rettssalen, enn hele Oslo-skolen bruker til sammen.

Les også: Oslo kommune må tilbakebetale eiendomsskatt etter dom

Dommerne er gråhårede med bestemte blikk, medfødt autoritet og en hang til å for eksempel la brillearmen lene seg i munnviken. De går i svarte kapper med røde bremmer foran, som om de hører hjemme på Galtvort. Ellers er lokalet fylt av akkurat så mørke dresser, så perfekte hårklipper og så velproporsjonerte folk at man skulle tro det var statist-fest i TV-serien Suits.

Men uansett.

Denne uka var det rettssak. På den ene sida sto Oslo kommune. Representert ved advokatene Trine Riiber og Bodil Høstmælingen. På den andre sida en gruppe som saksøker kommunen. Advokaten deres heter Bettina Banoun (Veldig artig å si! Noen burde lage barneregler om henne!), og har en fortid som ungdomsskuespiller i den klassiske dyrevernerfilmen Svarte Pantere. Og dessuten har hun skrevet boka «Omgåelse av skattereglene». Så dette bør hun ha greie på!

To spørsmål var på planen:

Det ene, og minst viktige, handler om tidsfrister. Saksøkerne mener at Oslo kommune ikke overholdt fristen for å skrive ut eiendomsskatt. Da den ble innført, altså.

Valget var høsten 2015. Så ble budsjettet vedtatt i desember. Der bestemte de å innføre eiendomsskatt. Så måtte en masse praktiske ting fikses, før selve skatten kunne skrives ut og hver enkelt innbygger fikk beskjed om hvor mye de skulle betale.

Oslo kommune mener fristen var 1. juli. Gruppa som saksøker mener fristen var 1. mars. Dette fikk saksøkerne støtte for i Lagmannsretten.

Hvorfor? Jo, fordi det i loven står som følger: «Skatten skal så langt råd er, vera utskriven før 1. mars i skatteåret.» Det store spørsmålet er altså: Hva i huleste betyr «så langt råd er»?

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Oslo kommune mener at de gjorde ting så fort de kunne. Lagmannsretten var uenig.

Loven sier også at «første gang det vert skreve ut eigedomsskatt i ein kommune» ... så må utskrivingen være klar innen utgangen av juni. Men hva betyr egentlig «første gang»? Oslo hadde jo eiendomsskatt fram til 1999. Så det er jo strengt tatt ikke første gang. Men kommunen må jo tross alt begynne på nytt med alt det praktiske, når det er nesten tjue år sida sist de tok inn eiendomsskatt.

Men uansett er ikke dette viktig. Det kan være snakk om tilbakebetaling av så mye som 250 millioner kroner, om hele eiendomsskatten for 2016 blir kjent ugyldig. Ikke småpenger, akkurat. Men det blekner sammenlignet med det viktigste spørsmålet:

Er det lov å sette et veldig høyt bunnfradrag?

Beklager om dette er litt tørt, men la oss prøve: Bunnfradraget er det man slipper å betale skatt for. Poenget er å sørge for at de fattigste slipper skatt. Et bunnfradrag på ti kroner, betyr at du slipper å betale skatt hvis boligen din er verdt under ti kroner, og at alle andre må betale skatt av ti kroner mindre. Bunnfradraget har mest å si for de fattige, og lite å si for de rike. Og desto høyere bunnfradraget er, jo større virkning har det.

Oslo kommune har innført en eiendomsskatt med et veldig høyt bunnfradrag. 4 millioner i 2016. Siden er det økt til 4,6 millioner. Altså slipper folk å betale eiendomsskatt hvis boligen er verdt under fire millioner, hvilket er de fleste boliger i Oslo. 80 prosent, faktisk, da skatten ble innført. Resultatet er en skatt som for en gangs skyld rammer de rike hardere enn vanlige folk. Og det kan selvfølgelig ikke rike folk godta.

Så rettssaken handler om dette: Er det lov å sette så høyt bunnfradrag? Er det da i det hele tatt et bunnfradrag? Nei, mener advokat Bettina Banoun.

– Språklig sett kan man ikke snakke om bunnfradrag når det gjelder åtte av ti. Da er det en særskatt på de mest verdifulle eiendommene, sa hun i sin tale til retten.

Poenget er selve ordet bunnfradrag: Det er noen bunn, hvis det er nesten alle. Og dermed, mener advokaten, er bunnfradraget i Oslos eiendomsskatt en «særskatt på de med de aller dyreste boligene».

Og det er jo kanskje sant. Som kommunens advokat, Riiber, sa: «Bunnfradrag er et fordelingspolitisk virkemiddel. Det er en utpreget politisk beslutning».

Og der står egentlig saken. «Gruppen», altså de som saksøker, mener det er urettferdig, og ulovlig, med en eiendomsskatt som bare rammer de rikeste. Kommunen er enig i at de rammer få, men at det også er poenget.

Saksøkerne mener det finnes en grense for bunnfradrag. At det i hvert fall ikke kan frita mer enn femti prosent. Kommunen mener det ikke finnes noen sånn grense.

I Lagmannsretten vant kommunen på det viktigste, den retten slo fast at det er lov å sette bunnfradraget så høyt at bare de med dyrest bolig må betale. Men kommunen tapte på det andre, retten mente fristen ikke var overholdt.

Jeg tør ikke en gang å gjette på hva Høyesterett bestemmer seg for. Men det må være lov å håpe på at skattenivået skal settes av politikere, og ikke av dommere.

Les også: Høyesterettsdom kan få konsekvenser for eiendomsskatten i hele landet