Motdemonstrasjon mot «Ja til livet»-demonstrasjonen i Oslo i mai 1986.

Sjølbestemt abort i 40 år

Til tross for protestvirkemidler som saueblod, dokkefostre, barnekister og bannlysing, har abortloven bestått i 40 år.

 

Søttitallets abortmotstandere samla seg i «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort».

De hadde hele den organiserte kristenheten i ryggen og mange frivillige som samla inn penger og jobba iherdig for å få opinionen over på sin side, blant annet ved å spre en million brosjyrer ut over landet. Abortmotstanderne sloss for at abort bare skulle tillates når det var fare for moras liv eller i tilfelle av voldtekt. Sosiale årsaker skulle ikke bety noe, heller ikke veldig ung alder. («Ikke send meg til en kone, doktor», Ellen Aanesen)

Kvinnebevegelsen svarte med «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort» som arrangerte aksjoner og sto på stand. De opplevde både hatske tilrop og å bli spytta på. I april 1975 troppa et 30-talls kvinner som kalte seg «Foreningen av fruktbare kvinner i Norge», opp i Stortinget under påskudd av å være et husmorlag på omvisning.

Les del 1: Starten på abortkampen

Midt i sentralhallen satte de seg ned, vrengte av seg ytterklærne og dro fram transparenter med kravet «Nei til tvangsføding». Så satte de i å synge en spesialskrevet sang på melodien til «Vi ere en nasjon vi med».

Politiet ble raskt tilkalt, og de fredelige aksjonistene ble båret eller dytta ut av bygningen. På trappa utafor rakk de en trall til før politiet fant det best å kjøre dem vekk. Et nytt kompromissforslag til abortlov kom opp i Stortinget i mai samme år.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Denne gangen stemte SVs Otto Hauglin for forslaget, som dermed ble vedtatt. Først nå ble trusselen om straff for kvinnen avskaffa. Den nye loven åpna for at abort kunne innvilges av sosiale grunner, og nå skulle kvinnens egen oppfatning tillegges vesentlig betydning. Men nemndene ble beholdt, og helsepersonell fikk rett til å reservere seg. Denne reservasjonsretten førte i praksis til at mange sjukehus ble stengt for abortsøkende.

Biskop Per Lønning gikk av i høylytt protest mot loven. Han er blant annet sitert på å ha sagt: «Vi som kan se konsekvensene, vet at spranget fra fri abort til tvungen abort ikke er langt!» 30. mai 1978 kom endelig loven om sjølbestemt abort opp i Stortinget.

Nå satt ikke Otto Hauglin på tinget lenger, og loven ble vedtatt med én stemmes overvekt – presidentens dobbeltstemme. Men abortmotstanderne aksepterte ikke nederlaget.

Les del 2: Nemnda med makt over liv og død

Landets biskoper forfatta blant annet et såkalt hyrdebrev som skulle leses opp fra alle prekestoler 4. juni.

Oslos biskop Andreas Aarflot skulle lese brevet i jubilerende Ullern kirke hvor blant andre kongen var invitert til feiring. Men biskopen fikk også uønskede tilhørere. En gruppe aktivister på galleriet avbrøt opplesninga med å henge ut et banner hvor det sto: «Se på kirkens dobbeltmoral! Hvor ble det av hyrdebrevet om: Privatbilismen som dreper! Nøytronbomben! Tortur!» Demonstrantene ble jagd ut, arrestert og bøtelagt – med stor pressedekning.

Blant de mest profilerte abortmotstanderne var presten Børre Knudsen i Balsfjord i Finnmark. Da abortloven trådte i kraft i 1979 la han ned embetet sitt i protest, men fortsatte som prest med «lønn fra Herren».

Den 22. april lyste han regjeringen i bann fra prekestolen. I juni tok Kvinnefronten til motmæle. Akkompagnert av et grytelokkorkester bannlyste de Knudsen ved å slå opp sine egne teser på døra til Oslo Domkirke. De oppfordra kvinner til å melde seg ut av statskirka. Budskapet ble videreført som en stafett gjennom landet og endte på kirkedøra i Balsfjord. («Vi var mange», Aanesen, Rustad, Morland og Stalsberg (kommer i mai 2018))

Børre Knudsen ble seinere avskjediga og fjerna med makt fra presteboligen. Men han fortsatte sitt korstog mot abortloven med kraftige virkemidler.

Under stor mediedekning iscenesatte han og presten Ludvig Nessa blodige ofringer og begravelser av dokker som så ut som fostre. De trengte seg inn på sjukehus for bokstavelig talt å forhindre at kvinner fikk utført lovlig abort. I 1988 ble også Ludvig Nessa avskjediga. Men motstanderne ga seg fortsatt ikke. Våren 1986 arrangerte de et «korstog» gjennom Oslos gater under slagordet «Ja til livet – nei til fri abort». Folk ble bussa inn fra hele landet. Abortforkjempere arrangerte motdemonstrasjon med slagordet «Aldri mer strikkepinner – fortsatt sjølbestemt abort!»

Så seint som i 2014 foreslo regjeringa å gi leger reservasjonsrett mot å henvise til abort. Men massive demonstrasjoner førte til at forslaget ble trukket. Til tross for abortmotstandernes spådommer føyk ikke aborttalla i været etter at loven om sjølbestemt abort trådte i kraft. Tvert imot. Bedre prevensjon og velferdsordninger for gravide og småbarnsforeldre har ført til lavere aborttall.

Del 1 og 2 sto på trykk i Dagsavisen 12. og 26. mars. Du finner lenker til sakene i saken over.