Nyheter

Sjåfører i streik: – Det er ikke mange som vil ha en bussjåfør som jobber døgnet rundt

Miljan savner fritid, så han kan finne seg en kjæreste. Mustafa har tre barn som ikke skjønner hvorfor han er trøtt. Nå ber bussjåførene om støtte fra folk, og mer respekt for arbeidet de gjør.

Bilde 1 av 2

– Det er ikke mange som vil ha en bussjåfør som jobber døgnet rundt, vet du. De vil ha en mann som kan være hjemme og ta vare på familien. Ikke et bilde av en mann de aldri får se på kommoden.

Miljan Zdravkovic er i streik. En streik som mange opplever konsekvensene av, og som mange irriterer seg over.  Forrige helg gikk 3.800 bussjåfører ut i streik, og lørdag tas ytterligere 4.500 ut.

Fagforeningene ønsker å tette igjen gapet mellom bussjåførlønningene og lønningene i industrien, og har påpekt at forskjellene har økt betraktelig de siste årene. I tillegg er arbeidsforholdene og skiftordningene til sjåførene under lupen.

Les også: Arbeidstilsynet refser Oslo kommune

Mange timer

– Jeg savner passasjerene mine, og jeg er lei meg for streiken, og håper vi kan komme til en enighet, sier Miljan Zdravkovic.

Påstander om at bussjåførene har god nok lønn, reagerer Zdravkovic på. For ham er økonomien og lønna han har som bussjåfør det som setter livet hans på vent. Og lønna til bussjåfører varierer sterkt, forteller han. Og det ligger mange timer, både kveld og helg, bak en anstendig lønnsslipp.

Dagene blir lange i uniform. Av og til opp til 13 timer.

Dagene i uniform blir lange, forteller Miljan Zdravkovic. Foto: Privat

– Jeg har jobbet tre år i bransjen nå, og det er såpass kort at jeg har den laveste lønna. I måneden har jeg utbetalt 26.000 kroner. Jeg jobber stort sett kun lange dagskift, fordi det er de vaktene jeg får. De mest populære vaktene er de som er i rushtiden, med noen timers pause midt på dagen. Men det er stort sett de som har jobbet lenge som får de vaktene, sier Zdravkovic.

Han jobber så mye han kan for tida, og det blir mye overtid. Fra januar til september har han lagt ned 216 overtidstimer, og har i snitt sju timer hver uke overtid. Målet er å kunne spare opp nok penger til å komme inn på boligmarkedet. Men det er ikke enkelt.

Les også: Det er kjipt å handle brød på Kiwi og høre slåsskamp utenfor

– Det føles litt som et evighetsløp. Prisene i Oslo øker og øker, og det virker helt urealistisk å få spart opp nok egenkapital. Jeg har ingen familie, ikke noen kone, og jeg bruker all tiden min på jobb, sier han.

I Arendal

Zdravkovic kom fra Serbia som flyktning for 13 år siden. Han etablerte seg egentlig i Arendal, hadde bolig og jobb, før han ble langtidssykmeldt og måtte bytte bransje. Han ville ikke flytte fra Arendal, men måtte reise dit han kunne få jobb. Og det ble bussjåføryrket som fikk ham til Oslo. Nå deler han leilighet med en kollega, og de betaler 15.000 kroner i måneden. Før det bodde han på ett rom.

– Jeg vil ut på boligmarkedet, men jeg er redd for at det blir for dyrt for meg. Jeg får angst når jeg tenker på det, sier han.

Han sier at han ikke er misfornøyd med arbeidsplassen sin, og at det ikke er bedriften han jobber for som er problemet. Det er et bransjeproblem.

Les også: Busstreiken skaper hodebry for reisende

Hele dagen i uniform

– Jeg leser at mediene skriver om bussjåførlønninger på 450.000 kroner i året. Men det nevnes ikke hvor mye ekstra vi jobber, og hvor mye kvelds- og helgearbeid som er. Det er et stressende yrke, sier han. Når Zdravkovic er på jobb på dagskift, er det intenst, forteller han. Alt handler om å være i rute.

– Hvis du blir forsinket, så blir dagen bare verre og verre. Det blir flere og flere passasjerer. Og de minuttene du skal ha til et avbrekk mellom hver avgang, blir lett borte. Vi skal egentlig ha tid til å gå på do mellom rutene. Men er du forsinka, så rekker du ikke det. Ofte er toalettene et stykke unna busstoppene, og da blir du forsinket. Å jobbe under det stresset går greit i noen timer. Men du er gjerne i uniformen hele dagen, gjerne opp til 13 timer, sier han.

Det er ikke bedriften som tvinger ham til å jobbe lange vakter.

– Det er økonomien som tvinger meg til det, sier han. Og dette gjelder mange sjåfører, forteller han.

– Det er et press. For det er mange som er villig til å jobbe mye og det er en bransje med mange innvandrere som opplever at de ikke har noe annet valg enn å si ja til de vaktene de får. Derfor er det så viktig med denne streiken, at vi får sagt ifra om hvordan arbeidshverdagen vår faktisk er, sier han.

Fra Syria

– Jeg liker jobben min, og har lyst til å fortsette som bussjåfør, fordi vi har hyggelige kollegaer både bak rattet og på kontoret.

Det sier Mustafa Ahmed Al Mohamed. Han kom til Norge med familien sin fra Syria i 2015. Han har tre barn og en kone, og startet oppholdet i Norge på mottak. Så tok han introduksjonsprogrammet for flyktninger i Trysil, og så var det voksenopplæring.

Mustafa Mohamed i bussjobb.

Mustafa Mohamed kom til Norge i 2015. Foto: Privat

– Da jeg var ferdig hadde jeg ikke noen jobb i Trysil, og heller ingen inntekt. Jeg kunne søke Nav om hjelp, men det var ikke lett. Jeg trengte å jobbe, og jeg ville bidra positivt for samfunnet, sier han. Mohamed tok førerkort for buss, fordi han tenkte det var korteste veien til jobb.

– Jeg kunne sikkert tatt utdanning, men jeg må forsørge familien min, og jeg vil betale skatt til Norge og bidra. Mange tenker at flyktninger bare kommer til Norge og ikke bidrar. Sånn vil jeg ikke være, sier han.

Les også: Slik skal skoleelever takle busstreiken

Vet ikke hva som skjer

Da han kom til Oslo for å starte å jobbe som bussjåfør, startet også utfordringene.

– Jeg har det vondt. Lønna er ikke nok, og jeg forsøker å få jobbet ekstra. Nå vet jeg ikke hva som skjer, sier han.

Akkurat nå er han 100 prosent permittert, og vet ikke hvordan han skal få endene til å møtes. Han vil ikke tilbake til Trysil og motta Nav-hjelp. Kona har søkt mange jobber, men får ingenting, forteller han. De ønsker å være en ressurs for det norske samfunnet, og bidra, understreker han.

– Jeg leier en leilighet for 15.000 kroner i måneden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne betale det nå. Jeg har forsøkt å søke om boliglån, men har for lav inntekt. Jeg jobber turnus, dag, kveld og natt og kommer hjem til barna som ikke forstår hvorfor jeg er sliten og må sove, sier han.

Mohamed skulle ønske at folk forsto hvor hard jobben som bussjåfør er.

– Det er mange som ikke respekterer oss. Jeg ser ungdommer som tuller med oss på bussen, som trykker på stoppknappen på hver holdeplass og skaper forsinkelser. Av og til stopper jeg bussen og sier «Værsåsnill». Vi gjør en viktig jobb, og det er ikke lett å kjøre 100 passasjerer trygt og behagelig med alle disse bekymringene i hodet. Derfor må folk støtte oss, sier Mohamed.

Mer fra Dagsavisen