Nyheter

Siste sang på Øya

Skandinavias store punk-legende Thåstrøm var en verdig avslutning på Øya-festivalen. Men følelsen av rutine begynner å bite.

Karakter: 4

KONSERT

Thåström

Sirkus

Øyafestivalen, lørdag

Etter en flott festival i nydelig sol, hva passer vel bedre som avslutning enn gråsvart skandinavisk angst? Joachim Thåstrøm (58) vet nøyaktig hvordan han skal gjøre dette. Han er en av nordisk rocks virkelige legender, og en av de få fra punk-æraen som har beholdt sin relevans, fra bandene Ebba Grøn og Imperiet gjennom en lang solokarriere fram til i dag.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Han har et stort og trofast publikum, som flokker seg til Sirkus-teltet når mørket faller på i ti-tida lørdag kveld, for Øya-festivalens aller siste konsert. Thåstrøm kjører bandet, sceneopplegget og låtmaterialet han har perfeksjonert gjennom sine siste fire soloplater, som alle har vært gode og innimellom strålende. Det er så mørkt på scenen når Thåstrøm går på at det er ut som om han har på seg mørk dress, men etter noen minutter opplyses han i hvitt så man ser at han er kledt i rødt. Han klamrer seg til mikrofonstativet, veiver med armene, virrer rundt på scenen full av rastløs energi, som han lader ut gjennom vokalen. Det er fascinerende utøverkunst, samtidig som det selvsagt er en innøvd positur.

Han spiller ”Alltid va på vag” fra sitt siste album først, så følger han sitt faste sett, komprimert til Øya-festivalens begrensning på en time.  ”Sönder Boulevard” fra 2005 er blitt en ny allsang, det er noe merkverdig vakkert ved å høre et par tusen brustne stemmer uoppfordret begynne å skråle ”när jag kom til Vesterbro” når åpningsakkordene kommer.

SE VIDEO: Øyasnakkis lørdag

Thåstrøm er en av de mest publisitetssky rockstjernene vi har i skandinavisk sammenheng, han kom ut i lyset for ett intervju tidligere i år, på scenen holder han seg i skyggene. Scenelyset lyser opp alt annet enn han selv, jeg tror ikke jeg så ansiktet til Thåstrøm en eneste gang. Alt er blått, hvitt eller mørkt, og lyset som er satt på Thåstrøm, kommer ovenfra, slik at hatten hans kaster skygger over øynene, og får han til å fremstå enda mer dyster. Bandet hans er en maskin, inspirert av industriell lyd og drone-rock, de kverner fram låtene hans, det er bare korder, grunntoner og feedback, her brukes det aldri tre grep når to eller ett er nok. Gitarist Pelle Ossler kan spille en hel lang solo nesten uten å flytte på høyrehånda. Det er effektivt og konsekvent inntil det irriterende.

Den gamle samfunnsomvelteren og anarkisten Thåstrøm, som sang ”Hang Gud” og ”vi fra förortarna skal beväpna oss” har ikke blitt borte. Hans aller beste sang fra 2010-tallet, ”Bevapna dig med vingar” er storslått og oppløftende live.  Som siste to ekstranummer synger han ”Slepp Inte In Dom” med en politisk brodd som er umulig å ta feil av, og brøler ut refrenget ”det e en kald krig som dom saljer, men jag vil inte ha!”. Helt tilslutt den fine ”Ner mot terminalen”; med glimt av tro håp og kjærlighet – ”kyss mig så jag blir Gud igjen”.

Det er et godt gjennomført festivalsett, med teatralsk lyssetting og dramurgi, en reise gjennom mørke til lys. Jeg har sett ham gjøre dette konsertoppsettet flere ganger med jevne mellomrom de siste årene, og det er alltid bra. Men det kommer ikke noe nytt ut av dette nå, denne tilnærmingen gir ingen nye innfallsvinkler til gamle eller nye Thåstrøm-låter. Det opplevdes radikalt da han tok fatt på dette stadiet av karrieren, med selvbiografiske ”Skebokvarnsvn 209” (2005) og de påfølgende albumene som definerte det stadig strammere Thåstrøm-uttrykket vi opplevde på Øya. Han kan sikkert holde på i ti år til som festivalattraksjon på denne måten, men da risikerer han å bli en parodi på seg selv, en postpunk-entertainer fanget i sitt eget bilde.

Mer fra Dagsavisen