Nyheter

Sex, Gud og fotoapparat

Søndag åpner Alf Folmer (96) fotoutstillingen «Du verden! – fotografier 1935-2018» på Grünerløkka. Dette er historien hans om hvordan det hele startet. Og litt til.

I 1935 skulle jeg konfirmeres i Petrus kirke. Den hadde jeg sett mye på, fra tannlegestolen i øverste etasje på Sofienberg skole. Skoletannlegen trampet i gang det primitive boret, som på en symaskin, og hele hodet ristet i ubeskrivelig smerte.

Konfirmasjonen var en ny plage. Når jeg ikke kunne leksa ble sogneprest Hans Thiis Leganger sint. Han hadde også fått med seg at jeg og min kamerat Salomon Schacht hadde klatret fra kirkegårdens likhus over til den jødiske gravplassen rett ved. Den gamle presten dro meg i øret helt inn i sakristiet. Her fikk jeg så begge ørene agret:

– Hva skal det bli av deg? Du har ikke noe å gjøre hos jødene. De er hedninger, ukristelige!

Presten var av den gamle skolen. Han åpnet døra og lempet meg ut. Men den 1. desember ble jeg likevel konfirmert i den røde treskipede mursteinskirken.

Det var en stor dag. Konfirmasjonen var tegnet på å bli voksen. Jeg fikk tre gaver: Sognepresten gav meg Det Nye Testamentet. Av farmor, som var i Indremisjonen, fikk jeg boken Hold fast hvad du har. Foran hadde hun skrevet «La Gud kun få dig som ung og varm, så slipper han dig aldrig siden». Men den beste presangen, det jeg ønsket mest av alt, fikk jeg av mine foreldre: Et fotografiapparat! Det var et enkelt, firkantet boksapparat kjøpt hos Nerlien nede i byen. Kodak Hawkeye-Major SIX-20, på norsk: Store Haukeøye. Det skulle få se mye.

Stjerne: Alf Folmer syntes Synnøve lignet på den franske sangerinnen og skuespillerinnen Danielle Darrieux, som døde høsten 2017, 100 år gammel.

Stjerne: Alf Folmer syntes Synnøve lignet på den franske sangerinnen og skuespillerinnen Danielle Darrieux, som døde høsten 2017, 100 år gammel. Foto: Wikipedia

Les om Alf Folmer og hans jødiske venn: «Halvt svimeslått fulgte jeg gutten inn i fiendens land»

Forelskelsen

I sjokoladegården bodde min første ungdomsforelskelse. Synnøve var en elegant jente, et par år eldre, like høy som meg. Hun lignet den franske filmstjernen Danielle Darrieux. Av en eller annen grunn hadde hun kjælenavnet Snappe. Jeg kunne stå lenge og se når Synnøve snakket med de store gutta på den andre siden av gata.

Det ble vår, og kjærlighet og hormoner lå i lufta. Hjertet banket fortere når jeg så Synnøve. En forsommerkveld hadde jeg kameraet over skulderen. Jeg stoppet henne i porten, og spurte med lett skjelvende stemme:

– Jeg vil fotografere deg.

Hun smilte: – Det kan du vel. Jeg har ikke noe foto av meg sjøl.

Vi gikk inn i gården. Foran døra på utedoen tok jeg mitt første foto. Hun strøk meg smilende over armen og spurte når det ble ferdig.

– Jeg skal først fotografere ferdig rullen.

Febrilsk foreviget jeg mine foreldre, farmor, doene, kamerater, og lompebakeriet i Marstrandgata.

Etter en uke hentet jeg bildene hos Gabrielsen Foto på Karl Johan. Du verden for et magisk apparat. Bildet av Synnøve var perfekt. Jeg bestilte en ekstra kopi. Neste kveld møtte jeg henne i porten.

– Så kjempefint bilde, sa hun.

Gledestrålende omfavnet hun meg og ga meg et kyss på munnen. Verden virvlet rundt. En jentetunge hadde fuktet min overleppe.

– Får jeg beholde det?

– Det er ditt.

Hun trykket fotografiet til sitt bryst og sprang videre. Det som var leit var at Synnøve hadde en kjæreste. En jødisk gutt, Samuel fra Markveien. Jeg spionerte på dem når de sto og klinte i porten. De satt også i trappa og kjælte. Hadde jeg vært større skulle jeg slått til’n midt i trynet! Når det ble kveld tok jeg frem min kopi av bildet og drømte.

Annonse i Arbeiderbladet 1935. Til høyre: Alfs kamera. Foto: Alf Folmer

Annonse i Arbeiderbladet 1935. Til høyre: Alfs kamera. Foto: Alf Folmer

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Takken

– Du skal få noe av meg for det fine fotografiet, sa Synnøve i porten en varm kveld.

Hva kunne det være, var det snakk om sjokolade? Hun tok meg i hånden:

– Bli med opp på tørkeloftet.

Jeg forstod ingenting. Hva skulle vi der å gjøre? Hun gikk foran. De slanke beina og baken hypnotiserte meg på vei opp trappen. Vi gikk forbi der jeg bodde i fjerde, og videre opp. Vi hadde ikke møtt et eneste menneske. Hun åpnet forsiktig døra til loftet. Midt på gulvet sto klesrulla med det svære svinghjulet jeg sveiva når mor skulle rulle tøy. Lengst inne på loftet var vår bod. Der hadde jeg en kasse med hengelås der jeg gjemte mine hemmeligheter.

Hun dro meg inn i et hjørne der det aldri brukte å komme noen. Bortsett fra at det var rett ved der Ellingsen hadde kaninene sine, de hoppet rundt og så nysgjerrig på oss.

Synnøve tok ned noen matter som hang til lufting, og la dem pent på gulvet inne i den mørke kroken. Vi la oss inntil hverandre. Hun trykket seg tett mot meg. Jeg ble varm og kjente at pulsen slo.

– Du skal ha takk for det pene bildet – sa hun mens hun ordnet noe med klærne sine. – Du har vel aldri vært sammen med noen?

– Nei, sa jeg med lav stemme.

Jeg forsto hva hun mente. Pule. Alt jeg visste om dette hadde jeg lært fra gutta i gata. På skolen lærte vi aldri noe om hvordan barn ble til. Det var i gatas tallrike seksualopplysningstimer vi lærte teorien. Noen av gutta hadde franske bilder som viste forskjellige stillinger. I nr. 14 bodde en sjømann som villig fortalte sine ville historier om utallige jenter han hadde hatt ute og hjemme.

Jeg tenkte at «pule» var et pent ord. Man kan suge mye på ordet ved å uttale en lang u. Man kan oppleve så meget i selve ordet.

Gutta i gata hadde et symbol for dette aller hemmeligste. De tegnet det på doer, på gjerder og over alt. To buer mot hverandre, en strek og et punkt. Et eldgammelt opprørsk symbol. Et skattekart, punktet dit gutter ville.

Les også: Alf Fomer: Det søte Løkka-liv

Kjærlighetens kår

Hjemme hos oss lå mine foreldre i skapsenga rett ved Radionette-radioen. På den andre siden av rommet lå jeg i min seng for å sove. Først kom moroprogrammet Lyktemannen. Så et program med jazzmusikk. Da skrudde far volumet opp. Da forsto jeg at mine foreldre skulle boltre seg i kjødets lyst. De trodde jeg sov. Men trangboddheten gjorde at jeg både så og hørte. Det knirket og knaket, sengeteppet gikk opp og ned. Den ene var inni den andre. Da hatet jeg foreldrene mine.

Så ble det stille, og bare jazzen hørtes. Sengetøyet kom på plass. Far skrudde volumknappen mot venstre. Mor sto opp og gikk stille ut på kjøkkenet. Jeg visste ritualene. Hun hentet damesprøyten som lå nederst i en kjøkkenskuff. Pappesken hadde en bruksanvisning jeg hadde prøvd å tyde. Man skulle fylle den røde gummiballongen med noe, og stikke den svarte dingsen mellom beina. Det luktet svakt av eddik, og siden har jeg forstått at det var noe for ikke å få barn.

Nå lå jeg som nykonfirmert, og altså voksen, sammen med Synnøve i mørket på loftet.

– Så stille du er, sa Synnøve. – Har du noen gang sett en naken kvinne?

– Bare på franske bilder som Frank i nr. 15 har fått av Ola, som er sjømann.

Så hørte vi noen komme inn på loftet. Vi lå musestille. Fru Jørgensen var på vei til sin loftsbod. Bare hun ikke kommer hit for å se på kaninene, tenkte jeg. Bortenfor der vi lå så jeg to kaniner gjøre det vi kanskje skulle gjøre.

Jeg tenkte på min kamerat Frank med fire søsken. To av dem sov på kjøkkenet. Far, mor og tre barn i stua. Når foreldrene skulle nyte kjødets lyst sendte de barna på kino på Parkteatret. Da ungene kom tilbake sto mora i kjøkkenet og vasket, mens faren satt og leste Arbeiderbladet som om intet var hendt. Ni måneder etter Tom Mix-filmen fikk Frank en søster til.

En annen klassekamerat var Frode. Foreldrene drakk. I fylla hendte det faderen satte i gang i stua, som var det eneste rommet. Barna sto skrekkslagne og så på når deres far i erotisk opphisselse rev klærne av mora og kastet seg over henne. For barna så det ut som overfall og vold. Men hun gjorde ingen motstand. Foreldrene var som klistret til hverandre der de lå på gulvet, rullet rundt, han flåset som et dyr og hun skrek. Barna strigråt. Faren gaulet – Hold kjeft, stikk, ut av huset – Barna sprang hylende ut til naboen på andre siden av gården. Frode hatet sin far inderlig.

Min venn Mikaels foreldre var frelsessoldater ved armeens 3. korps på Grünerløkka. Ingen kunne forstå når de syndet, barna trillet bare ut som på bestilling fra himmelen. Etter et avsluttet frelsesmøte i Nordre gate var de igjen i lokalet for å rydde. Dørene var låst. De så på hverandre og kjente ilingen i kroppen. Lysten lyste i øynene deres. Blod og Ild sto det med store bokstaver på veggen. Uten et ord tok de to kåte soldatene av seg uniformene og la dem pent til side. De pustet tungt, nå gjaldt Guds mening igjen. Hun la seg naken på botsbenken. Han oppå. De syndet ikke, de priset Guds vilje ved å skape nye kadetter. Det fikk bli så mange som Gud ville. I takknemlighet, eller kanskje som unnskyldning overfor Vårherre, fikk de bibelske navn: Josef, Jacob, Johanna, Elias, Enok og Mikael.

Nå hadde fru Jørgensen forlatt loftet. Synnøve og jeg var alene. I det dunkle mørket hadde hun tatt av seg det hun hadde under kjolen. En bedøvende søt duft hadde steget fra fabrikken helt inn på loftet.

(Historien ender ikke her, men resten av beretningen må vi henvise deg til Alf Folmers bok for å lese, med en forsiktig advarsel om en noe billedlig språkbruk).

Minner fra en ikke alt for fjern fortid: Alf Folmer har sluppet bok om oppveksten på Rodeløkka. Nå er han klar med fotoutstilling.

Minner fra en ikke alt for fjern fortid: Alf Folmer har sluppet bok om oppveksten på Rodeløkka. Nå er han klar med fotoutstilling. Foto: Alf Folmer

Mer fra Dagsavisen