Nyheter

Rives eller reddes? På Vålerenga er arven etter småindustrien fortsatt synlig. Såvidt.

Da Sotakiosken ble påtent i vinter, satte det sinnene i kok på Vålerenga. Protestene kan ha reddet kiosken, men nå står kampen om den eldgamle og ukjente naboen: Pottemakergården. Der sto Oser’n i kjelleren og kokte skismøring i 40 år.

Bilde 1 av 4

– Det er ikke likegyldig hva man gjør i et verneverdig miljø som på Vålerenga, sier byantikvar Janne Wilberg.

– Jeg er glad for at det bor mennesker her. Det må mennesker til for å skape engasjement, og de gir en naturlig nabobrems.

For du kødder ikke med folk på Vålerenga, som har måttet se trehus for trehus tape kampen mot rivningsiver og villet forfall i en bydel som var truet av sanering i flere tiår.

Det innså til slutt også Plan- og bygningsetaten, etter å ha sett protestene som haglet mot Obos sin behandling av Sotakiosken etter at den brant fire ganger på kort tid i vinter. Nå støtter ikke lenger etaten Obos sine planer om boliger på den historiske tomta.

Les også: «Sotakiosken» er et landemerke på Vålerenga. Nå lar Obos den forfalle.

Side om side

Mens den lille Sotakiosken har tilnærmet kjendisstatus på Vålerenga, er det ikke alle som kjenner til naboen, nesten like sliten og forfallen, den 126 år gamle Pottemakergården. Side om side, der Vålerenga går over til Etterstad, klorer de seg fast, til tross for forfall, hærverk og rivningstrusler i årevis har hengt over de slitne byggene.

Sotahjørnet. Sotakiosken. Vålerenga. Foto: Bjørn Granlund

Side om side i over hundre år. Her skimtes det gamle pottemakerverkstedet til venstre bak en grønnmalt Sotakiosk i 1998. Foto: Bjørn Granlund/ Vålerenga historialag.

Kjell Teng i Etterstadgata 4 p Vålerenga.

Foto: Hilde Unosen

Her har det vært pottemakerverksted, skifabrikk, snekkerverksted og skismøringsproduksjon. Nå holder Vålerenga Verksted til i lokalene, et brukerdrevet arbeidsverksted som ønsker økt nabolagsengasjement. Blant annet arrangerer de konserter i hagen. Foto: Hilde Unosen 

– Ekstra verdifull

Ole Sigvard Dahl var pottemaker som sin far, og det var han som flytta inn i Etterstadgata 4 i 1894. Dahl hadde vokst opp på Balkeby, trehusforstaden på Majorstua som brant i 1879. Det første han gjorde da han kom til Vålerenga, var å utvide verkstedet med en boligdel sånn at det ble plass til kona Hanna og de etter hvert tre barna. På eiendommen ble også oppført en stall i mur for to hester og noen uthus i tre. Siden skulle familien flytte videre til Bryn, mens ulike virksomheter skulle avløses av hverandre i murhuset i årene som fulgte.

Janne Wilberg. Byantikvar.

Foto: Hilde Unosen

Byantikvar Janne Wilberg. Foto: Hilde Unosen

Mekanisk verksted, skifabrikk, skismurningsproduksjon og snekkerverksted.

Dette er veldig typisk, at det har vært en mangslungen virksomhet over tid. Bruk kommer, og bruk går. Det øker egentlig bare den historiske verdien, forteller byantikvar Janne Wilberg.

Småindustrien var et viktig historisk trekk ved byen, og det er ikke mye vi har igjen av denne bakgårdsindustrien. Derfor er Pottemakergården ekstra verdifull.

Les også: Kioskdamene: Livet og døden ved Sotahjørnet 

Planlagt leiligheter siden 1947

Ikke alle ser sånn på det.

I likhet med Sotakiosken har Pottemakergården vært truet av Obos sine utbyggingsplaner for området i en årrekke, og de har i flere omganger forsøkt å rive de historiske byggene. Eiendomsselskapet har planlagt leiligheter på området helt siden 1947, da de kjøpte Etterstadgata 2. Allerede i februar året etter kunne Aftenposten melde om at prosjekteringsarbeidet med de nye leilighetene var i gang.

Sotahjørnet. Sotakiosken. Vålerenga. Foto: Hilde Unosen.

Det var enken Johanne Svendsen som drev kiosken på hjørnet vis a vis Sotahjørnet i mange år. I vinter ble den påtent fire ganger. Foto: Hilde Unosen

47 kroner skiparet

På den tida var det snekkermester Nils Teng som holdt til i det gamle verkstedet ved siden av kiosken. Etter krigen leide han lokalene etter R. Amundsen & Co, som hadde drevet skifabrikk der, en fabrikk som var grunnlagt med tanke på eksport av ski til utlandet, og som solgte ski for 47 kroner paret. Flere av gutta som hadde jobbet på skifabrikken var med videre i snekkerverkstedet til Teng. Et møbelsnekkeri som blant annet lagde skreddersydde innredninger for busser. I alt var de elleve mann.

Snekkermester Nils Teng (til venstre) flyttet inn i det gamle pottemakerverkstedet ved siden av Sotakiosken etter krigen. De fleste i arbeidsstaben hadde jobbet på skifabrikken, som hadde holdt til der på 30-tallet.

Arbeidsflokken til Nils Teng. Selv står snekkermesteren til venstre. De fleste gutta hadde jobbet på skifabrikken. Foto: Privat.

Kjell Teng i Etterstadgata 4 p Vålerenga.

Foto: Hilde Unosen

Sønnen til Nils Teng, Kjell, fotografert på samme sted, cirka 75 år senere. Foto: Hilde Unosen

Skismøringskokeren

Og i kjelleren sto Oser’n og drev en enmannsbedrift for Bratlie skismøring.

Hans Olsen Oset, som han egentlig het, var en skihopper fra Maridalen, som kokte skismøring for Bratlie skismøring i 40 år. Patentet hadde han kjøpt for 8.000 kroner av Torger Bratlie. Ett år produserte han visst nok 125 000 bokser med skismøring. Alt skjedde fra disse to trange små kjellerrommene i det gamle pottemakerverkstedet. Ett rom for koking, og ett for fylling og pakking.

Les også: Konflikten om Sotakiosken: Oslo, OBOS og oss

Gikk i læra hos far

Sønnen til Nils Teng, Kjell Teng (72) overtok snekkerverkstedet etter faren, og drev det helt fram til han gikk av med pensjon for fire år siden. Da han gikk i lære hos sin far på begynnelsen av 70-tallet, hendte det at også han ble kalt ned i kjelleren for å hjelpe til med skismøringskokinga.

– Det var bra omsetning, både til Japan og Canada, og noen ganger ble jeg spurt av far om å hjelpe til. Jeg var med på både å koke, tappe og pakke skismøring, forteller Kjell Teng.

Faren har fortalt at når smøringen var ferdig kokt, smurte Oser’n et par ski, spente dem på seg og fløy noen runder rundt på tomta i Etterstadgata 4 for å sjekke glien.

Kjell Teng i Etterstadgata 4 p Vålerenga.

Foto: Hilde Unosen

Kjell Teng i kjelleren der skismøringsproduksjonen foregikk til langt ut på 70-tallet. Foto: Hilde Unosen

Obos vil rive

Hans Olsen Oset døde i 1965, og Bratlie skismøring ble kjøpt opp av Swix på 70-tallet, før den forsvant ut av markedet. Skismøring av naturingredienser som gummi, tjære og talg måtte se seg forbigått av mere vitenskapelige metoder og kjemiske produkter.

Men i kjelleren i Pottemakergården står fremdeles arbeidsbenken til Oser’n, som et siste vitne om et solid stykke norsk skihistorie.

Enn så lenge.

Så sent som i 2014 søkte Obos på nytt om å få rive bebyggelsen. Byantikvaren frarådet rivning på det sterkeste, og det har vært midlertidig forbud mot tiltak på tomta i påvente av en ny reguleringsplan, senest forlenget i fjor.

###

Oser’n i kjelleren. Foto fra boka Skimakerne av Thor Gotaas.

Går inn for bevaring

Etter at Sotakiosken ble påtent flere ganger i vinter, noe som satte i gang det massive lokale opprøret mot Obos sine planer på tomta, har imidlertid saken tatt en ny vending.

Plan og bygningsetaten (PBE) støtter ikke lenger Obos sitt forslag om boliger på tomta.

I det nye planforslaget fra PBE skriver de at de anser at hensynet til bevaringsverdig bebyggelse må veie tyngre enn viktigheten av å bygge nye boliger. De går nå inn for bevaring av Pottemakergården.

Byantikvaren har kommet med et eget forslag, der de også går inn for også å bevare kjellerinteriøret etter Oser’ns enmannsproduksjon av skismøring.

Urealistisk, mener Obos

«Overraskende og urealistisk», svarer Obos i en uttalelse, som videre skriver at bygget har setningsskader og fuktskader, og at grunnvann står på gulvet i kjelleren hele året.

Obos Eiendom skriver også i samme uttalelse at det er uforsvarlig i en storby som Oslo å prioritere vern i et slik omfang at det ikke vil kunne bygges en eneste bolig på tomta.

Til det sier byantikvar Janne Wilberg at deres etat skal, så langt det er mulig, legge til rette for boliger.

– Men da Plan- og bygningsetaten snudde, og de ikke lenger anbefaler boliger på tomta, ønsker vi å gå inn for full bevaring av det lille miljøet som er igjen.

Nå blir det opp til politikerne å veie de ulike samfunnsmessige hensynene opp mot hverandre.

– Det sier noe om hvilken holdning man skal ha til å ta vare på historien til folk flest. For dette er jo arbeiderhistorie. Og jeg tror politikerne har fått med seg hvilken kraft det er i det lokale engasjementet på Vålerenga, sier byantikvaren.

Mer fra Dagsavisen