Ride inn i solnedgangen

3

KONSERT

Ride

Amfi

Øyafestivalen

Torsdag

Helt på slutten av den siste låten, ”Drive Blind”, klarte det britiske shoegaze-bandet Ride å piske opp en brukbar storm av hvit støy. Men fram til da hadde dette vært temmelig slapt og til dels miserabelt. Kanskje var det fordi alt virket lavt og tafatt sånn rett etter SunnO))) (se anmeldelse). Kanskje var det fordi konserten begynte litt bakvendt, ved at bandet fyrte av sin beste største og mest episke låt, ”Leave Them All Behind”, før de liksom hadde fått spilt seg i gang. Eller kanskje var det bare det at Ride i bunn og grunn var middelmådige.

Ved overgangen mellom 1980- og 90-tallet var Ride samtidige med band som My Bloody Valentine og Slowdive (som begge er blitt gjenforent og har spilt på Øya) på den britiske indie-scenen. Band som på sitt beste lagde støyende innadvendt, himmelstormende nypsykedelisk gitarpop. Ride ga ut noen bra singler og et tøft debutalbum (”Nowhere”, 1991) på det toneangivende indie-selskapet Creation, før de rotet seg bort musikalsk, mistet fremdriften og ble oppløst. I de snart 20 årene som har gått siden, har soundet til shoegaze-bandene blitt stilskapende for mange nye gitarband. Mens Ride-gitarist Andy Bell reist verden rundt og levd rock n roll-livet som gitarist i Oasis. Og de andre i Ride har gjort – ikke så mye. I år kom de sammen igjen for en serie konserter. Den obligatoriske Mojo-artikkelen om den tunge tiden og gjenforeningen var vond lesning, fordi alt var så smålig og trist. Og her sto Ride altså, foran en god del gamle fans, en begivenhet for ganske mange. De fire i Ride så ikke ut som de hadde det helt godt, Andy Bell grå og gusten som en usunn Paul Weller, og dermed låt de ikke så bra heller. Hele det estiske poenget med Ride og deres likelydende var den voldsomme gitarstøyen som kontrast til de søte popmelodiene. Men når veggen av gitarer blir tynn, faller vitsen bort, og alt låter bare skrøpelig. My Bloody Valentine låt tent, tøft og tett hinsides all forventning da de gjorde comeback for noen år siden. Mange av de tidlige låtene til Ride er riktig så bra, men her på Øya låt bandet skralt, selv om de spilte seg opp litt mot slutten. Men da var det for sent, og de måtte slutte av under folkevandringen mot Father John Misty på scenen ved siden av.

Foran neste Øya-festival lurer jeg på om det går an å starte en crowdfunding for at band som trenger penger ikke skal bli gjenforent? Så kan jeg heller sitte og nyte de gamle Creation-platene mine og la minnene få fred.