Soga om Oslo-politikken 2021

OK, jeg er kanskje ikke noen stor skald. Og Raymond er ikke noen vikingkonge. Sannsynligvis vil ikke året 2021 gå inn i sagaene som 872* eller 1030*. På den andre sida. Ting som kan virke ganske ubetydelig når det skjer, kan fort bli enormt viktige i ettertida. Dermed er det viktig å nedtegne ting ikke så alt for lenge siden det har skjedd.

Og i god norsk tradisjon, er det lurt å gjøre det med den rette schwungen. I form etter Snorre Sturlasson, liksom.

Så uten mer ståhei, la meg få presentere: Såga om Oslopolitikken i 2021, som nedtegnet av skalden Aslak Fitjaskalle den annen**.

Kapittel 1: Pesten slapp ikke taket likkavæl

Det gikk mot lysere tider da året 2021 starta. Det trodde vi i hvert fall. Men både storfolk og småfolk og skalder og alt mulig tok så feil som folk kan ta, da dem trodde pesten holdt på å slippe taket en måneds tid etter at sola hadde snudd.

Det så jo så greit ut, liksom. Alle skaldene hadde laga nidviser om 2020. Nå skulle alt bli fint. Helbred for pesten var på vei, og alles øyne var festet på Raymond Herse.

Raymond Herse var tidligere kjent om Raymond Stakefjør, fordi han pleide å ha ærlig arbeid, eller Raymond Måkesjøl (etter at han ba folk slutte å mase om all snøen ett år at det hadde snødd hardere enn noensinne, men heller måke sjøl). Onde tunger kalte han sågar Raymond Kråkesølv (fordi det rimte så fint), men aldri så hersen selv hørte det. Tilnavnet Herse fikk han etter at han overtok som herse for Norges hovedstad, innerst i Viken, om lag seks vintre før vår fortelling tar til.

En pest hadde altså lenge herjet langs norskekysten, så Raymond Herse hadde ilagt forbud mot alt som var av gilder og handel. Både drukkenskap og unødvendig ferdsel var strengt forbudt. Det murret blant folket i byen, særlig blant handelsstanden og vershuseierne, men hersen sa som sant var, at dersom folket skulle leve for å se isen bryte og sommeren komme, så måtte det bli sånn. Og sånn blei det.

Det var nemlig sendt bud etter seid hos trollkvinnen Pfeizer, og hennes ankomst var varslet like om hjørnet. Hersens fremste hirdmann, Robert Reiulfsson, eller Robert Stein som han ofte ble kalt, varslet at når seidkvinnen og hennes seidpiler var på plass kunne handelen igjen finne sted, færamenn ville igjen være velkomne i hersens rike, og det ble varslet øl og mjød i strie strømmer til hele folket når Pfeizer endelig ankom.

Kapittel 2: Holmgang i Høyre

Det var på den tiden at det kom hersens fremste motstander og stridsmann Øystein Sundelin, eller Øystein den milde, for øret at han selv møtte motbør fra sine egne.

Du kjenner kanskje Øystein den milde best under hans nåværende navn Øystein Sparke, et navn han fikk fordi han senere tok gildt arbeid hos en sparkelensherre, men på den tida var han altså fortsatt kjent som Øystein den milde.

Øystein den milde, eller Øystein Sparke, ble til slutt sparket av Anne Sparkespark for å være for mild med hersen. Det blei for mye kos og miljø, og for lite holmgang og strid, syntes Anne.

(Anne Sparkespark fikk forresten tilnavnet Sparkespark etter at hun sparket Øystein Spark. Det var bra, fordi folket på den tiden syntes det var så leit at hun ellers gikk under navnet Anne på Rygg, et navn ingen torde å bruke om de mistenkte at noen lyttet. Anne prøvde lenge å ta seg økenavnet Anne på Båten, men det navnet får tida vise om hu greier å leve opp til.)

Kapittel 3: Vannet som blei for dyrt

Likevel var det først utpå våren at folk virkelig fikk høre at det var bråk i langhuset. Det var nemlig på denne tida at hersens dronning, Lan Latevatn, måtte forlate hersens hus for så å aldri vende tilbake.

Lan Latevatn hadde nemlig fått ansvaret for å sørge for at det til enhver tid rant friskt og rent drikkevann inn til byens innbyggere. Det gjorde det for så vidt alltid, men alle var enige om at det måtte være enda en vannkilde for byens innbyggere i fall noe alvorlig skulle skje med den gamle.

Men det var da planen om den nye vannkilden skulle legges fram for innbyggerne og de mange småhøvdingene og familieoverhodene som fantes i hersedømmet, at Lan Latevanns skjebnetråd ble beseglet. Hun hadde nemlig ikke sagt ifra til de andre småhøvdingene i herseriket på en tilstrekkelig måte at for å betale for vannkilden måtte byens folk og bønder bli beskattet, og på slikt vis brutt informasjonsplikten, mente høvdingene.

Ja, så mye mer måtte folket beskattes at alle småhøvdingene, fra Anne Sparkespark og Hallstein Bjørke til Aina Carlihagensdotter, Cecilie Færdaskatt og Espen Munk samlet seg og kalte dronningen for niding i hersens påhør.

Da satte hersen ned foten.

Kapittel 4: Hersen som kasta seg på sverdet for sin dronning

«Jeg nekter å la dere kalle min dronning for niding», tordnet Raymond Herse, før han la til at om de skulle gå etter henne måtte de gå etter hersen sjøl, og hele hans styre og all hans makt og rikdom samtidig.

En kjapp opptelling viste at det var akkurat like mange småhøvdinger som ville kaste Lan Latevatn ut av byen, som det var som ville la hu fortsette å styre. Men så trådte Eivor Raude fram.

Nå lå hele børen på hennes skuldre. Hun fikk det avgjørende ordet i om hersen og hans dronning skulle bli sittende. Fram til det øyeblikket hadde Eivor Raude vært blant hersens trofaste hirdkvinner. Ikke alltid like lojal, men likevel aldri på de andre småhøvdingenes side. Denne gangen var det annerledes.

Eivor Raude stilte seg bak småhøvdingenes opprør mot hersen og hans dronning.

«Hersen truer oss med avgang om han ikke får viljen sin», sa Eivor Raude. «Da får det bli sånn», la hun til. «Dersom hersen ikke vil kvitte seg med sin dronning blir han nødt til å gå av selv».

Slik ble det. Selv om hersen kort tid seinere tok tilbake hersesetet, var det nå uten sin trofaste dronning, som ble forvist til Stortinget som niding.

Og slik var det Eivor Raude fikk tilnavnet Eivor Lansbane, et navn hun bar med underlig stolthet. Og slik var det Lan Latevatn fikk navnet sitt. Mange tror det var fordi hun var så fæl til å late vannet, men sannheten er at hun fikk navnet fordi Eivor Lansbane, Anne Sparkespark, Hallstein Bjørk og de andre småhøvdingene anklaget henne for å ha vært lat med vannet. At Lan Latevatn nesten ikke hadde vært på møter med dem som bygde vannforsyninga, og ikke gjort det arbeidet hun ble satt til.

Kapittel 5: Tvekamp om kongemakta

Høsten ble overskygget av at dronning Erna Jern fra storgården Styrbord ble utfordret til tvekamp av Jonas Jæklarike om kongemakta i Norge. Med seg som våpendrager hadde Jonas Jæklarike storkaren Trygve Blankskalle, blant mange kjent som Trygve Slagsmål, og da Jonas Jæklarike endte opp som seierherre og ny konge av Norge var det mange som ga Trygve Blankskalle æra for at det blei sånn.

Raymond Herse hadde nok også lyst på et sete rundt kongens bord. Det mumla i hvert fall skaldene fra Granavolden. Sangene runga om at Raymond ville ut og reise og gå i holmgang med naborikene, med kongen i ryggen.

Det skapte mye tvil og skeptisk åtgaum rundt langbordet i langhuset innerst i vika. Hvem skulle bli ny jarl om Raymond Herse skulle ut på viking, liksom?

Heldigvis fikk ikke Raymond lov av Jonas Jæklarike, så han blei hjemme. Som den gode herse han var, overbeviste han alle om at han aldri hadde tenkt til å reise til kongens bord, men tvert i mot skulle styre hovedstaden i hvert fall i et par år til. Mange trodde på han også.

Kapittel 6: En ny start. Kanskje.

Etter valget skulle det bli fred og ro i hovedstaden. Trollkvinnen Pfeizer hadde helbreda nesten alle i byen. Mjøden rant i stride strømmer, handelen gikk så det sang (særlig på svartefredagen) og folk begynte så smått å se lyst på framtida igjen.

Men så greit skal det bare ikke være, i 2021.

Ikke bare blussa striden i Høyre opp igjen. Anne Sparkespark skulle ha en ny leder av gjengen, men det var vanskelig å finne noen som orka. Kanskje var Raymond Herse blitt for vel ansett, og mange trodde han ville vinne neste tvekamp uansett hvem han sto opp mot? Men aller verst var det at pesten kom tilbake.

Trollkvinnen Pfeizer hadde ikke helbreda folk så bra som folk trodde. Så akkurat når det skulle bli juleblot både i langhuset og i dalstrøka rundt, begynte en ny pest å spre seg. Raymond Herse hadde gleda seg så fælt til juleblotet, at han nekta å avlyse. Men da tok Jonas Jæklarike armen til Raymond bak ryggen på han og pressa han ned i langbordet.

«Gjør som jeg sier, stopp juleblotet», brølte Jonas til Raymond.

Raymond Herse hadde ikke noe annet han kunne gjøre. Han banka i bjella med baksida av øksa, så alle byens folk måtte høre. Og med øyne så røde som fargen på kappa si, ga han den vonde beskjeden: Alt blot måtte opphøre. Seinere blei det kjent at Raymond Herse sjøl var ramma av pesten denne dagen.

Og sånn hendte det at sangene om 2021 blei like triste som dem om året før. Så får vi håpe sagaen om 2022 blir bittelitt lysere.

(*872 er slaget ved Hafrsfjord, da Norge blei ett rike. 1030 er slaget på Stiklestad, hvor Olav den hellige daua, og Norge liksom blei kristent. Seinere udødeliggjort av blekksprutkompisen til sjøormen Ruffen, som var oppkalt etter slaget og rett og slett het 1030.)

(** Aslak Fitjaskalle var en kompis av Olav den hellige, og navnet hans er ikke noe i nærheten av så spennende som det kan se ut. Han var fra Fitjar, og «skalle» ser bare ut til å bety bonde. Likevel: Navnet er artig, så hvorfor ikke stjæle det?)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen