Politikk

Vålerenga tapte. Maridalen vant. Derfor ble det sånn

EN SLASK I BYSTYRET: Om bønder i by’n og tømmer på Bryn*.

Hvilke kamper kan vinnes? Og hvilke kamper er tapt allerede før de blåses i gang? Onsdagens bystyremøte ble en demonstrasjon av det. Til glede for noen og sorg for andre.

To viktige saker var nemlig på dagsorden i bystyremøtet denne kvelden: Saken om bønda i Maridalen, som har slåss mot kommunen for retten til at etterkommerne deres skal få drive gårdene videre. Og saken om beboerne på Vålerenga og i Kværnerdalen, som har kjempa mot at jernbaneutbygginga i Brynsbakken skal rasere både nærmiljø og noen verneverdige tømmerhus i den gatestubben som kalles «Hylla».

To folkelige kamper, som begge tilsynelatende hadde alle odds mot seg på forhånd. Resultatet ble altså en seier og ett nederlag. Seier for dal og nederlag for nabolag. Men hvorfor endte det som det gjorde?


La oss begynne i Maridalen. Der bor og forpakter ni bondefamilier gårder som eies av Oslo kommune. Omtrent som i de vonde gamle dager, hvor godseieren eier landet, og leilendingene graver i jorda på hans nåde.

Bortsett fra, da, at godseierens ambisjon var å tjene spenn, mens Oslo kommunes ambisjon vel først og fremst er at gårdene ikke skal bli kjøpt opp av enten noen som vil drive jorda alt for hardt og pumpe gift ut i Maridalsvannet, eller for eksempel av terrorister eller andre drittsekker, som kan ødelegge drikkevannet til byen.

I hundre år har bønda drivi, og i hundre år har det vært praksis at etterkommerne til de som driver kan overta når de gamle legger inn årene. Helt fram til 2014, da en eller annen fant ut at akkurat det kanskje ikke var i tråd med en eller annen paragraf, og dessuten ikke var skrivi ned på noe papir.

Det utløste konflikten, forhandlingene og tautrekkinga, som har vart helt til i vinter.


Byrådet ville nemlig fjerne «arveretten» til bønda. I stedet ville de innføre en paragraf om at personer med erfaring fra gårdsdrift under liknende omstendigheter, skulle få et visst forrang når gårdsdrifta skulle utlyses. Og selv om byrådet selv uttalte seg forsiktig, var det tydelig hva MDG, som har ansvaret for den slags i byrådet, egentlig mente: Bøndene har fått et enormt privilegie, og det var urettferdig om de skulle beholde det i evig tid, uten at noen andre fikk prøve seg.

I starten av februar så det håpløst ut for bønda i byn: Byrådet hadde bestemt seg for en ny avtale, uten en klar mulighet for arvingene skulle få å overta. Og når byrådet bestemmer seg for å få flertall i bystyret, så trenger de bare ett eneste parti med på laget for å vinne frem. Det burde jo være grei skuring for MDG og deres byrådskamerater.

Men etter store oppslag i omtrent alle byens aviser, effektiv lobbyisme, traktordemonstrasjoner, kronikkskriving, høyballer med slagord og Facebook-mobilisering og alt mulig, så snudde bystyreflertallet.

Og da bystyreflertallet først hadde snudd, ja da snudde jaggu byrådspartiene også. Arbeiderpartiet vedtok på årsmøtet sitt at de ville ha et klart fortrinn for arvingene. SV antyda også at de ville snu. En etter en falt dominobrikkene, og jaggu, på selveste bystyremøtedagen, så snudde MDG også.


Dermed vant bønda. Ikke et eneste parti stemte mot da saken endelig kom opp i bystyret. Selv ikke det partiet hvis representant tidligere har skrivi kronikker om at bøndene som ikke eier sin egen gård ville bli «adel» i Maridalen, MDG, stemte mot.

Bøndene har opplevd kampen som knallhard. De har tross alt stått i dette i sju år, mens vi andre bare har fulgt med i halvannen måned. For dem oppleves det som et demokratisk problem at de må lage svære protester og mediekampanjer for å vinne fram. Men kan jo også se på det som en ørliten seier for demokratiet. At folkelig motstand nytta, sjøl når politikerne mer eller mindre hadde bestemt seg allerede.


Men den andre store saken i onsdagens bystyremøte er kanskje et uttrykk for det motsatte. Sjøl om den er minst like komplisert.

På Vålerenga var nemlig utgangspunktet ganske fint, sett fra nabolaget**. Saken om Brynsbakken og Hylla starta nemlig for fullt da Bane Nor, sommeren 2019 plutselig kom med et skremmeskudd mot nabolaget. I forbindelse med utvidelsen av togkapasitet inn mot Oslo S måtte det bygges et nytt spor i Brynsbakken. Og da måtte husene som gjerne omtales som «Hylla» flyttes. Og hvor skulle de flyttes? Jo, inn i Vålerengaparken. Eller til nøds til Sotahjørnet.

Hele Vålerenga gikk i klikk, sjølsagt. Skulle virkelig parken alle er så glade i fylles av privathus? Det måtte protesteres! Og politikerne i bystyret, de var enige. Både byrådsleder Johansen og opposisjonsleder Solberg kom på besøk til Vålerengaparken og signerte en diger plakat. De lovet på tro og ære at parken ikke skulle ødelegges. En kjapp seier var innkassert på Vålerenga.


Men fullt så enkelt var det ikke. Siden har Bane Nor kjørt på med nye planer, om ikke for husene på Hylla, så for utbygginga. Det skulle bygges. Det skulle bråkes inn i skolegården. Husene skulle vekk. Og de to nabobydelene skulle skilles av en togforma Berlinmur av stål og betong. Mens naboene har protestert, stilt på høringer og mobilisert både i media og på folkemøter, har klokka tikka stadig nærmere bystyremøtet den 24. mars 2021 hvor alt i prinsippet skulle avgjøres.

Også her snakka alle partiene varmt om det lokale engasjementet. Politikere fra både høyre og venstre la ut om hvor vanskelig sak dette var. At de hadde dårlig tid til å ta beslutninger. Om at gode hensikter måtte veies mot hverandre. Enkelte så nesten ut til å være på gråtern denne onsdagskvelden.

Men til slutt stemte et klart flertall for utbygging.


Hvordan i huleste kunne de finne på det? Vel, for det første fordi de jo mener det er bra med tog. Prosjektet hasta fælt, en liten utsettelse her kunne bli til en kjempeutsettelse lengre ned langs skinnegangen. Men også fordi det til sjuende og sist ikke er bystyret som bestemmer.

Bane Nor eies av staten. Samferdselsdepartementet er sjefen her, ikke Raymond eller Lan. Staten bestemmer egentlig hva som skal bygges og hvor mye penger som skal brukes på det.

Kanskje ville vi likt dem bedre, politikerne, om de hadde sagt et høylytt nei. Stått opp mot makta, liksom, og krevd at alt skulle legges under lokk, så Vålerengaparken kunne blitt forlenga nesten som en ny Ekebergås over Kværnerdalen, og skoleungene kunne leke i fred fra togstøy i framtida.

Men flertallet ville heller beholde en bitteliten pekefinger på rattet. De fikk vedtatt noen vage formuleringer om at det må utredes muligheten for å … du veit … en vakker dag når sola er i senit og ascendanten står i bro, kanskje bygge et lokk over hele driten. Og kanskje man til og med får en ny fotgjengerundergang under toget ved Harald Hårdrådes plass på kjøpet. Du veit, den som alltid lukter piss, men er full av graffiti og minner oss om at Oslo egentlig er en ganske kul by, tross alt.


Hvis politikerne hadde sagt nei til Bane Nor, så hadde vi fått lære hva en «statlig reguleringsplan» er for noe. Det hadde blitt like mye tog, like lite Hylla og like lite lokk uansett. Skulle man tro, i hvert fall. Men pent er det ikke.

Politikerne er glade i å sitere hverandre. Det kanskje mest irriterende politikersitatet av alle, som stort sett kommer opp på hvert eneste bystyremøte - også dette - er salig Olof Palmes utsagn om at «politikk er å ville». Men ganske ofte er også politikk å tape. I lokalpolitikken skal man vel stort sett være fornøyd hvis man unngår at politikk er å demonstrere sin egen avmakt.

Men der lykkes man ikke så bra denne gangen.

Fasit er klar: Vålerenga tapte. Maridalen vant. I hvert fall denne runden.


ELLERS skjedde det jo noen litt artige ting på onsdagens bystyremøte. Verdt å nevne er:

  • At voteringa i de vanskelige og store sakene er så komplisert at det er komplett umulig for utenforstående å skjønne en lyd av hva som foregår. Og også for store deler av bystyret. Det toppa seg da de interne politikersystemene nå også har begynt å fargekode de forskjellige forslagene. Så da ordføreren måtte fortelle folk hva de skulle stemme om, ved å henvise til forslag Gul A 147, mens enkelte mente at akkurat det forslaget nok var mer oransje, da føltes det mer som å delta i kakelotteri på skoleavslutning, enn viktige avstemninger i byens høyeste politiske organ.
  • At ingen i Rødt ser ut til å ha internett lenger. Hver gang noen i det tross alt nokså lille partiet skulle holde innlegg måtte ordføreren trippelsjekke om representanten i det hele tatt var tilstede. Dessuten delte den bittelille gruppa seg i to, under avstemninga om Brynsbakken. People’s front of Judea! Splitters!
  • At Hermann Kopp i Høyre for tida er den politikeren som ser soleklart best ut på Teams. Med lyssetting som en influenser og utseende som en aldrende actionhelt skilte han seg svært positivt ut i strømmen av dårlig lys, lyd, busepilling (!) og svært undervinkla selfie-kameraer som fortsatt dominerer forsamlinga.
  • At Høyres Anne Rygg brukte det mest fargerike språket, i en kommentar om at byrådet skulle ha «reddet bøndene i Maridalen»: – Det er litt som om du har pælma noen på sjøen og trekki dem opp igjen etterpå.
  • Mens Høyres bergenske fargeklatt Elin Horn Galtung ble klubba ned av varaordfører Kamzy Gunaratnam for uparlamentarisk språk da hun snakket om «dette helvetet» som de samme bøndene i Maridalen har vært utsatt for. Det er sånne øyeblikk man lever for, når en fin frue fra Bergen får kjeft av en ung dame med minoritetsbakgrunn fra Oslo, for ikke å være pen nok i språket.
  • At FNB foreslo å sette opp søppelplukkeautomater i byens parker hvor innbyggerne skulle premieres med hjerter og poeng og deretter vinne for eksempel kinobilletter hvis de plukka opp skikkelig mye søppel. Forslaget ble nedstemt etter at Høyres Nicolai Øyen Langfeldt forklarte at han nok personlig ville lure systemet ved å ta med søppel hjemmefra og få gratis kinobilletter for det.


* For ordens skyld: Brynsbakken ligger strengt tatt ikke på Bryn. Den ligger mellom Vålerenga og Kværnerdalen, på vei opp mot Bryn. Men «tømmer på Bryn» rimer jo ganske bra på «Bønder i byn», og såpass til kunstnerisk frihet synes denne journalist han har fortjent, akkurat i dag.

** For ordens skyld 2: Journalisten som skriver dette er fra nettopp Vålerenga.