1. mai-toget på Youngstorget i 1908 med parolene «8 Timers arbeidsdag», «Arbeidere, forener Eder», «Bort med alt Overtidsarbeid».

Politiaksjonen mot 8-timerskravet

I 1893 ble Kristofer Hansteen dømt til 8 måneders slaveri for å ha forsvart en fane i 1. mai-toget.

 

Amerikanske arbeideres krav om 8-timers arbeidsdag er bakgrunnen for 1. mai-tradisjonen. Årlige demonstrasjoner til støtte for kravet hadde vært arrangert i flere land i flere år, men det var amerikanske arbeidere som foreslo å legge tradisjonen til 1. mai. Bakgrunnen var en generalstreik som starta i Chicago 1. mai 1886, og hvor politiet og streikende som demonstrerte for 8-timersdagen, støtte sammen i «Haymarket-opptøyene».

Noen kasta en bombe inn i mengden, andre begynte å skyte, og mange ble dødelig såra. Flere demonstranter ble dømt til døden og fire ble hengt. Saken ble seinere gjenopptatt og erklært som justismord. Tre av de fengsla ble løslatt i 1893.

På bakgrunn av Haymarket-opptøyene og i anledning hundreårsjubileet for den franske revolusjonen ble 1. mai valgt som arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag i 1889. Den første feiringa i Kristiania fant sted i 1890. Også i Kristiania var kravet om 8-timersdagen det viktigste.

Saken fortsetter under bildet.

1MAIHISTORIE3

Social-Demokratens forside med oppstillinga for det første 1. mai-toget i Kristiania i 1890. Nærmest Youngsbakken to demonstrasjonsfaner for «Hovedbest. og repræsentantsk.»  og «Social-demokr. forening», så fulgte foreningene for telefonarbeiderne, seilduksarbeiderne, malersvennene, steinhoggerne, skreddersvennene, skomakersvennene, snekkerforbundet, mekanikerne, platearbeiderne, fyrbøterne, typografene, bødkerne, bakersvennene, sigararbeiderne, og til sist en demonstrasjonsfane for de foreningsløse nærmest Pløens gate. Foto: Arbark

Ordlyden på det første norske 1. mai-merket fra 1892 var: «8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile». Et krav som først ble innfridd i 1919.

Den omtalte og omstridte fanen fra 1893 var ifølge Social-Demokraten «en liden rød dug, av størrelse som et stort lommetørklæde» og tilhørte den «anarkistisk-communistiske» gruppa «Libertas». Avisa kunne berette at bataljen fant sted på Ankertorget der 1. mai-toget skulle starte. Straks den 8–9-mann store anarkistgruppa viste seg, storma politiet fram for å konfiskere fanen. Det samme hadde skjedd året før, og studenten og typografen Kristofer Hansteen trådte nå til for å forsvare klenodiet. Tumultene endte med at fanen ble beslaglagt og Hansteen anholdt og tiltalt for «at have øvet Vold mod Embedsmand i Tjeneste». Hansteen tilsto at han med «frit forsæt» hadde tildelt politiinspektør Mossin «et slag i ansigtet med knyttet næve» som en «offentlig protest mod politiets paabud om at forlade stedet med fanen».

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Sjøl om Social-Demokraten ikke delte tiltaltes samfunnssyn og heller ikke forsto logikken i anarkistenes resonnement «naar de, uden at ville anerkjende nogensomhelst slags lovgivnings nytte og betydning, alligevel demonstrerer for en lovfæstet normalarbeidsdag», forsvarte avisa han iherdig. Anarkistene hadde samme rett som alle andre til å demonstrere for 8-timersdagen. Ifølge avisa var Hansteen «en uskadelig, og af legemsbygning højst svagelig idealistisk fantast», og slaget hans var av en art «der neppe nok kunde dræbe en flue».

Etter Social-Demokratens syn var det dessuten politiets egen «udfordrende og kejtede optræden» som framprovoserte slaget. De henviste til det faktum at anarkistgruppa som alle andre foreninger, hadde meldt sin deltakelse til 1. mai-komiteen. Dette var blitt annonsert og meddelt politiet i forkant av arrangementet uten at det hadde framkommet innsigelser. Videre ble det opplyst at «Libertas» var en lovlig forening som fikk holde møter og annonsere og drive offentlig agitasjon uten hindringer:

«Hvad er det da for en inkonsekvent idiotisme, som kan diktere en konfiskasjon av denne gruppes lille fane ved en offentlig demonstrasjon?»

Social-Demokraten ville dog ikke gå så langt som til å si at typografens opptreden var lovlig: «Vi sier end ydermere, at han optraadte dumt og klodset.»

I september 1893 ble Hansteen dømt til 8 måneders straffarbeid, minus tida i varetekt. Ifølge et innlegg fra en av hans meningsfeller i avisa Den 17de Mai syntes også påtalemyndigheten at straffen var streng. Hansteen appellerte til kongen om benådning. Like før jul 1893 ble straffen redusert. Social-Demokraten kommenterte: «Den norske regjering har benaadet anarkisten Kristofer Hansteen. Hans straf er nedsat fra 8 til 6 måneders strafarbejde. Denne benaadning er selvfølgelig det rene komediespil. 6 maaneders strafarbeide for at have tilføiet en udfordrende politimand en lempelig ørefik. Sat i klasse med tyve og røvere og kjæltringer for at paa en lidt demonstrativ maade at have hævdet forsamlingsfriheden. En troende idealist, som Hansteen er, en ædel og ærlig sjæl, det elskværdigste menneske paa jorden, sættes i strafarbeide i et halvt aar, medens frk. Fougner, et fanatisk uhyre som hun har været, fattige børns dyriske mishandler, gaar frank og fri. Disse kjendsgjerninger taler for sig selv.» (Dette henspilte på «Barnehjemskandalen» som er omtalt i en rekke artikler i Dagsavisen i 2016.)

I mars 1894 fulgte avisa opp med en rapport om straffangens soningsforhold: «Han er anbragt derude i 2den klasse, den næst laveste. Man har berøvet ham hans skjæg og tillader ham kun at modtage besøg af sin hustru engang 6te hver uge. Breve til ham maa adresseres til direktøren for bodsfængslet, der selvfølgelig gjennemlæser dem. Hans sysselsættelse derude skal være lidt skrivearbeide og forøvrigt lapning af gamle klæder. Man kan sætte si ind i denne fine, intelligente naturs sindstilstand i disse brutale omgivelser, indespærret og iklædt denne sækkeagtige slavedragt, som spotter etiske følelser.»

2. juli 1894 ble Hansteen løslatt. De seks månedene, hvorav fem dager var på vann og brød i en kjeller, hadde satt sitt preg. Ifølge Den 17de Mai var han bleik, mager og skjegglaus som «ein attergangar», altså et gjenferd. Men den politiske gløden var ikke knust. I åra som fulgte ga han ut en rekke anarkistiske blader og brosjyrer. I 1899 så han seg nødt til å flykte til London etter å ha kritisert kronprinsregenten i en artikkel. Ett år seinere var han tilbake og i gang igjen. Han døde i 1906.