«Der vindane møtes» er et poetisk mesterverk. FOTO: FIDALGO

Poetisk og originalt om krigsskjebner

«Der vindane møtes» er en vond, men også vakker poetisk og original film over det som er kalt «det russiske holocaust».

Oslo

 

5

DRAMA

«Der vindane møtes»

Regi:

Estland, 2015

Se nøye på bildet til denne anmeldelsen. Et stillbilde fra en film, tenker du, for en gangs skyld i svarthvitt. Det er til en viss grad riktig. Men denne sterke filmfortellingen om fordrivelse og etnisk rensning under Stalin-tiden fortelles ikke med «levende» bilder i ordets rette forstand, men ved hjelp av en lang, sømløs og skiftende serie stillbilder der figurenes bevegelser er satt på vent mens kameraet forflytter seg fra motiv til motiv. Fra stemning til stemning. Ett av bildene ser du her, av Erna og hennes datter idet hun fraktes vekk fra hjemstedet i Estland til krøttervognene som i løpet av strabasiøse uker tar henne og tusenvis av andre estiske innbyggere til straffekoloniene i Sibir under Europas «glemte» holocaust. De som ikke dør på veien, settes til hardt arbeid, uten mål, uten mening eller informasjon om framtida. Erna var en virkelig person, og det er hennes brev til mannen, også han arrestert fordi han var med i motstandsbevegelsen, som utgjør filmens handling. Hun vet aldri om han får brevene. Hun vet ikke hva som ble hans skjebne, men hun fortsetter å skrive. Og brevene ble bevart. Slik får det dokumentariske i fortellingen et poetisk ferniss som forsterker innholdet, individenes skjebne og det mesterlige regigrepet fra Martti Helde, en ung estisk regissør godt under 30 år som med denne filmen har fått stjerne som en av Europas mest originale og lovende.

Helde har også skrevet manuset basert på brevene, og gjennom sine visuelle valg og en stram fortellerform forsterkes den nøkterne framstillingen av historien, som ikke først og fremst handler om fordrivelsen fra Estland, men om overlevelse, verdighet og livsanskuelse i det karrige, fiendtlige Gulag-landet. Våre dagers flyktningestrøm blir et sterkt apropos til denne filmen, og ikke bare i selve folkeforflytningen. Det mest gripende i «Der vindane møtes» er skildringen av frykten, usikkerheten og tap av egenverdi som preger mennesker i landflyktighet. I denne sammenhengen er i tillegg mottakerapparatet bygd slik at ingen skal kunne returnere eller leve et fullverdig liv. Likevel finnes det en slags hverdag. Erna overlever ved å være sterkere enn andre, og på godt og vondt benytte seg av og utnytte de sjansene som byr seg. Med tida endres også den nasjonale tilhørigheten og nasjonalfølelsen.

Filmens største overraskelse ligger i det visuelle. De levende bildene i begynnelsen av filmen stivner til stillbilder når utrenskningen starter. Først tror du det faktisk er fotografier av skuespillere i aksjon, men så oppdager du at det: vinden som tar tak i et jakkeslag, en person som blunker, en skuespiller i en forkjært stilling som bare antydningsvis vakler. Slik fryser regissøren bildene og handlingen mens fortellerstemmen leser brevene, og det er kameraet som i imponerende overganger skaper de dramaturgiske omdreiningspunktene. Krystallklare svarthvittbilder hever kontrastene i den tunge, åpne naturen, og blottstiller menneskene som kjemper i den, enten om det er mat som skal skaffes eller et streif av kjærlighet eller vennskap. Det levende i det døde gjør denne filmen til et kunstverk av sjelden vakker kaliber, og det originale filmatiske grepet gjør den vanskelig å glemme.