Nyheter

Pila flyr langt

I kjelleren på DogA ved Akerselvas bredder har det vært forsøkt mye rart. Med Pila treffer de endelig blink.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

Pila

Vestre Elvebakke 7, Oslo

Mat                        6
Meny                     4
Miljø                       3
Service                  5
Prisnivå                 6

Nordisk bistro står det på skiltet på vei inn i lokalene, uten at det gjorde oss veldig mye klokere på hva Pila ønsket å være. Navnet henspiller selvsagt på det enorme piletreet som dominerer den åpne plassen ned mot elva. Plasseringen har vist seg å være en slags dødens posisjon. En flott uteservering om sommeren, men når høsten kommer er kjelleren på Norsk Design og Arkitektursenter håpløst forlatt i det fuktige mørket. Mange har prøvd, ingen har lykkes. Og det er ikke så rart.

Bordbestillingen viste seg å være en overreaksjon, men man vet aldri i julebordssesongen. Den unge kelneren i bare, tatoverte armer og caps gjorde oss litt skeptiske, det virket veldig uformelt, nesten i overkant for middag. Skinnet bedrar. Heldigvis. Fyren var suveren og kledde godt det røffe interiøret med planker på veggene og nakne trebord. Ikke døm boka etter coveret.

Menyene kom i to gamle bøker signert Alexander Dumas. Valgene var forbilledlig få og fristende, hvilket er bra for både gjester og drivere. Tre forretter, tre hovedretter og en dagens og to desserter. Forretter: bakt og sylta gulrot, fritert kumle med hvitvinskokt svineknoke og skalldyrsuppe med fritert wonton med hummer og shitakesopp til. Hovedretter: stekt lårtunge av okse, villkveite, byggrynsrisotto og dagens – som var en slags hvit bacalao på villkveite signert den portugisiske kokken. Dagens satt oss sjakk matt, den måtte prøves. Men vi var nesten litt apatiske og paffe av de gode, spennende valgene. Vi kunne valgt alt sammen. Men fordelte oss så godt vi kunne og gikk for en linje med skalldyrsuppe, okse og sjokolademousse, og en med kumle, bacalao og crème brûlée. Til komlen ville den allerede påbegynte IPA’en fra Austmann og til skalldyrsuppa en frisk og deilig Leiner Riesling fra Pfalz sørvest i Tyskland. Det ble skjenket raust.

Dialogen med kelneren avslørte at både han og kjøkkensjefen hadde bakgrunn fra hvite duker på Stattholdergaarden og det nye nordiske kjøkkenet på Smalhans. Vi var i overraskende trygge hender. Kvalitetsbeviset kom fortere enn vi kunne ane. Fordi det var en så stille kveld fikk vi gulrotretten som bonus. Bakt og sylta gulrot var det som hadde fristet minst av de tre valgene, men dette var tidenes aller feteste julegratiale. Gulrot kan være magi med sin struktur og sødme, men himmelen lå i sausen. Litervis med gulrotsaft kokt inn til gull og så ispedd brunet smør. Resultatet var ren, skjær alkymi. Vi måtte be om skjeer for å få i oss alt. Bare skammen holdt oss fra å slikke tallerkenene. – Slikk, ingen ser oss!

Det var så bra at vi begynte å le. Fordi det var så overraskende, så kontrastfylt. Lokalet er mest en kafé, og er nettopp det på dagtid. Et enkelt lunsj og kaffested. Derfor var vi nå helt i ørska, for vi hadde ikke på noen måte forventa internasjonal klasse her. Våre valgte forretter kom i skyggen, men holdt oss høye på mat. Skalldyrsuppe er kraftig skyts, men opplevdes likevel lett, og knasende wonton til var prikken over i-en. Fritert kumle, altså potetballer, med svin og sylta kålrot var utmerket, og Rieslingen gjorde jobben. Og vel så det. Hovedrettene var elegant presentert. Oksen kom med rød, dramatisk bakgrunn av rødbetpuré, rosenkål og rødvinssaus. Kjøttet var noe seigt, men det var et bevisst valg på kjøkkenet for mer smak. Sausen var igjen fantastisk, men rettens helter var potettilbehøret laget på vannbakkelsoppskrift og deretter fritert: Luftige og lette som skyer og smeltet i munnen! Det var som kelneren sa, man trenger egentlig ikke mer enn noen sånne, litt salt og øl. Den hvite «bacalaoen» var perfekt. Fantastisk (og svært) stykke villkveite kokt i melk, servert med bechemelsaus, posjert egg og fettdryppende steke poteter. Den mest tilfredsstillende «dagens» noen gang – til gi bort-pris.

Dessertene holdt nivået, og Pila skjøt seg rett inn i våre hjerter som årets store overraskelse. En ulv i fåreklær!