I 1863 kjøpte Halvor Schou Nedre Vøien Kornmølle og anla Hjula Klædesfabrik (t.v.). Bygningen brant ned i 1971, men ble gjenoppbygd. Restene av den opprinnelige kornmølla er fortsatt synlige. På tvers midt i bildet sees brua over til tidligere Nedre Papirmølle på østsida av elva. På bildet fra 1882 står Halvors arving Christian Julius Schou til høyre.

Pappagutten som lærte seg å spinne

Bryggerieier Christian Schou ville at sønnen skulle gå i hans fotspor, men lot likevel gutten få sysle med tekstilindustri. Vel å merke etter arbeidstid.

 

Av Beate Muri

Allerede som 17-åring ble Halvor Schou (1823–1879) sendt utenlands for å lære språk og handelsfag. Han vendte tilbake full av inspirasjon og lyst til å starte tekstilfabrikk. Pappa Christian Schou (1792–1874) var positiv til ideen og stilte med kapital, men betingelsen var at det ikke måtte gå ut over sønnens jobb på bryggeriet. Konsekvensen var 14 timers arbeidsdager for den ivrige gründeren. (Norsk Tekstil 1)

26 år gamle Schou junior etablerte sitt første «Bomuldsvæveri med Blegeri og Vatfabrik» i Brenneribakken (Brenneriveien) i 1849. Han starta opp med 20 mekaniske vevstoler drevet av en 10-hestekrefters, kullfyrt dampmaskin (Norsk Biografisk Leksikon). Få år seinere kunne maskinparken utvides til 204 vevstoler. Men da var også kapasiteten sprengt. Dampkraft var kostbart, og i likhet med mange andre industrigründere kasta Halvor Schou lystne blikk mot Akerselvas mektige fossefall. Og da han i 1854 ble tipsa om at et vannfall med 65 hestekrefter var til salgs, slo han til.

«Hjula Bomuldsvæveri» kom i drift ved Hjulafossen, på oversida av Beierbrua, i 1855. Året etter beskreiv Martin Edvard Nord veveriet i «Skillings-Magazin»:

«Bygningerne, der alle ere af Grundmur, ere opførte med en sjelden Soliditet, og bære mer Præg af et Arbeide, udført for Statens Regning, end for privat Mands.(...) Naar man ser denne Bygning i saa stor Afstand, at man ikke hører den Larm, som Maskineriets Drift foraarsager, saa skulde man snarere tro, at det var et Pallads end en Fabrik. Især er den Side, der vender mot Elven, (...) af et smukt og eiendommelig Udseende.»

Fullt utbygd, og via en vannturbin fra Myrens Mekaniske Verksted, ga Hjulafossen kraft til 400 vevstoler. Like mange arbeidere trengtes for å betjene maskinene. Ifølge Nord kunne veveriet da produsere 18.000 alen lerret pr. dag, en tekstilmengde som ved utrulling ville rekke halvveis fra Christiania torv til Aker kirke.

Veveriet gikk godt, og etter hvert kunne virksomheten utvides med blant annet spinneri og klædesfabrikk for ullvarer. For å skaffe tilgang til mer vannkraft, leide Schou Nedre Papirmølle på østsida av elva. Transporten mellom avdelingene ble besørga ved hjelp av et skinnebasert transportsystem og ei ny bru.

Halvor Schou skal etter datidas målestokk ha vært en god arbeidsgiver. Han var blant annet med på å stifte Christiania Arbeiderforening, og han sørga for boliger og pensjonskasse og holdt fester for sine ansatte. Dessuten var han imot barnearbeid og nekta å ansette folk under 15 år.

Men det var ikke alle som trivdes på fabrikken hans. Ei kvinne med fartstid fra både Graah og Hjula fortalte: «Jeg ville 10 ganger heller væra på Graah enn på Hjula. Det var ikke å sammenligne. Der er det svære vinduer, men på Hjula fins ikke ett vindu unntagen i taket». Taket hun sikta til, var Norges første shedtak. Det besto av fem skråstilte, nordvendte vindusrekker. Hensikten var å gi veverisalen optimalt dagslys uten direkte sollys «der vilde virke forstyrrende paa Øiet under Vævningen». Ifølge «Svensk Stad» av G. Paulsson var fraværet av distraksjon er en annen fordel, fordi «arbetarna ej kunna se ut och genom yttre föremål hindras i sitt arbete».

Tekstilarbeiderne var dårligere betalt enn andre industriarbeidere, og kvinner fikk lavere lønn enn menn. Veverskene jobba akkord og hadde ei gjennomsnittlig daglønn på kr. 1,09 i 1890. Til sammenligning tjente mannlige veveriarbeidere på samme tid kr. 2,12, og i 1875 tjente en bryggeriarbeider 3 kroner og 80 øre.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Ved spinnestolene var det liten mulighet til tempovariasjon, så spinnerskene fikk ikke akkord og tjente enda mindre enn veverskene. Dårligst betaling fikk de unge skiftejentene og -guttene. (Tekstilarbeideren: Norsk tekstilarbeiderforbund 25 år)

I 1906 ble «Hjula kvinnelige arbeiderforening» stifta. Den første lederen het Anne Pleym. Hun ble seinere inspektrise ved fabrikktilsynet. Sammen med Betzy Kjelsberg innleda hun en aksjon for å få forby veverienes «sugeskyttel», en mekanisme basert på at veverskene måtte suge spoletråden til seg gjennom et hull i maskinen. I og med at skyttelen ble brukt av flere, utgjorde den en stor smitterisiko. Forbudet ble innført i 1917.

Pappagutten Halvor Schou fikk virkeliggjort drømmen sin om tekstilfabrikk, men han svikta ikke farens ønske. Da faren døde, overtok han også ledelsen av Schous bryggeri.