Jaga Jazzist gjorde suksess på Øya. FOTO: HELLE GANNESTAD

Øya 2015 – en solskinnshistorie

KOMMENTAR: Øyafestivalen 2015 ble sannsynligvis den beste festivalen i Norge noensinne. Ikke bare på grunn av været.

«Det er grålysning og ikke en lyd i byen», sang deLillos da de åpnet den siste dagen av Øyafestivalen. Ha! Det var steikende sol fra høy himmel, og byen var full av lyd, fra tre festivaler. Allerede klokka ett sto folk tett i tett i Tøyenparken.

På forhånd hadde vi allerede utropt årets program til det sterkeste vi noen gang har sett. To av mine personlige favoritter understreker spennet – Fra Chic, som spilte 20 kvalifiserte hitlåter fra en 40 år lang historie, til Silja Sol, som har gitt ut ett album, og fikk plass til mesteparten av dette på sin korte konsert. To helt forskjellige verdener, men likevel to like gode konserter. Når de artistene vi hadde gledet oss til virkelig innfant seg på Tøyen, begynte når de skulle og innfridde forventningene, måtte dette bli bra. Vi har ingen skandaler å melde om. Likevel har Øya også preget mediebildet, mens mange andre festivaler bare blir omtalt når noe går galt.

Tøyenparken viste seg igjen fra sin beste side. Et område der vi har inntrykk av å ha god plass, selv med 17.000 mennesker rundt oss, og 170.000 mygg over oss. I fire dager sprang vi opp og ned bakkene, fra konsert til konsert til konsert, og ble alltid fortalt at de vi ikke rakk å se var de aller beste. Vi forsøkte å finne de mest gunstige posisjonene for ikke å bli solbrent bare på den ene siden av ansiktet, siden alle scenene vender samme vei. Den enkleste løsningen var nærmest genial for en festival: Midt på dagen var nemlig den eneste skyggen et lite areal rett foran scenen. Så slapp også artistene det fornedrende maset om å få folk til komme nærmere.

At det langtidsvarslene uværet lørdag uteble, erstattet av årets varmeste kveld, innebærer sannsynligvis en ekstra omsetning som er like stor som hele statsstøtten fra knutepunktordningen. Vi kan igjen diskutere om det er Øya som trenger disse pengene mest. At Øya fortjener dem, kulturpolitisk sett, er det ingen tvil om. Øya spiller en viktig rolle for det unge norske musikkmiljøet, med å gi nye og lovende artister muligheten til å vise seg fram på et tidlig tidspunkt. Og å gi de mer etablerte en sjanse til å virkelig ruve i terrenget. Etter Øya 2015 snakkes det like mye om Jaga Jazzist, Lars Vaular og deLillos som om Beck, Belle and Sebastian og Florence and The Machine. Den stilmessige variasjonen er ikke så aller verst: Mellom Emilie Nicolas og Susanne Sundfør spilte den amerikanske countrysangeren Sturgill Simpson for et stort og overraskende entusiastisk publikum. En kuriositet på programmet, som viste at Øya godt kan våge å utvide horisonten enda litt til.

Øya begynte som en liten, alternativ festival som skulle presentere små, alternative rockeartister som ikke slapp så lett til andre steder. Så vokste festivalen sakte, men sikkert, til den nå har vært Norges største i flere år. En bakdel med dette er at det ikke finnes 17.000 i Oslo som er veldig interesserte i den beste musikken. Derfor ender det med at veldig mange står og ser på gode konserter mens de snakker med vennene om helt andre ting. Her ligger det en ny forretningsidé: En festival uten artister, kanskje uten musikk i det hele tatt, der folk bare kan gå rundt og drikke, snakke, sende meldinger til hverandre og ta bilder av seg selv. Sannsynligvis ville denne festivalen slippe naboklager også.

SNAKKIS: Øyasnakkis lørdag