Oslos lysende revolusjon

Høsten 1935 slo Oslos handelsstand av lyset i butikkene ved stengetid. De mente forretningene bidro til å lyse opp byen, og derfor burde få lavere strømpris.

Av Johanne Bergkvist

Mørkleggingen gjorde inntrykk. Butikkvinduer og reklamelys lyste opp like mye som gatelyktene, og Nationen skrev dystert om ulykkelige barn frarøvet for lyssatte vindusutstillinger:

«Denne mørke kampanje for lyset undlater ikke å sette et visst preg på byen. Svarte og gapende ligger forretning ved forretning, bare gatebelysningen får en til å ane de lokkende herligheter bak speilglassrutene. Det er imidlertid håp allikevel nu, om at barna ikke skal bli snytt for de herlige turene innunder jul, rundt om til alle de glitrende vindusutstillingene med leker og stas, ting som er den største lykke her i verden for et barn.»

Les også: Den gjenoppståtte bydelen

Nationen smurte kanskje tykt på, men økt bruk av elektrisk lys på 1920- og 1930-tallet hadde virkelig lyssatt byen. Offentlig gatebelysning startet to hundre år tidligere med noen oljelamper rundt 1720. I 1735 bevilget kommunale myndigheter penger til 75 gatelykter og ansatte en lykteinspektør.

Saken fortsetter under bildet.

På to hundre år gjennomgikk Oslo en lysrevolusjon. Her bader Akerselva i lys i 1950, sett fra Vaterlands bru. Hundre år før var området nærmest mørklagt.
Foto: Oslo Museum

På to hundre år gjennomgikk Oslo en lysrevolusjon. Her bader Akerselva i lys i 1950, sett fra Vaterlands bru. Hundre år før var området nærmest mørklagt. Foto: Oslo Museum

Noen av lampene ble hengt midt over gateløpet, mens andre var stående lykter på stativ ut fra husveggene. Men gatelyset var «høist maadelig». Hundre år senere hadde byen og forstedene 224 gatelykter. Folk klaget på at de ble tent uregelmessig, og kommunen ba om at de ble tent alle mørke kvelder, også om det var varslet måneskinn. Olja ble gradvis byttet ut med gass fra Gassverket fra 1847. I 1886 hadde byen 1515 gasslykter og 355 oljelamper.

Fortsatt dominerte mørklagte veier og stier. Kanskje skimtet man veien svakt opplyst av en hengende lykt, men var det dystert eller vakkert? Her balanserer vi mellom å romantisere og svartmale fortida. Elektrisiteten har mer enn noe annet forandret bymiljøet, ikke bare i industri og hjem, men i gatebildet.

I 1880-årene ble problemet med overføring av elektrisk kraft løst, de første transformatorstasjonene ble bygget og glødelampa ble tatt i bruk. I 1880 ble elektrisk belysning testet ut for første gang på Brannvakta i Karl Johans gate, noe avisen Almuevennen meldte begeistret om:

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

«Lamperne tændes Kl. 9 1/2, og man kunda da staa langt oppe i Carl Johansgade, som der have Udsigt til Brandvagtbygningen, se Lyset som en straalende Stjerne, mod hvilken Gaslygterne skinnede rødlige og dæmpet, som en Tranlygte sammenlignet med et Gasblus. Kom man nærmere, viste det sig, at de tre elektriske Lamper oplyste Pladsen som et klart Maaneskin hvormed der i Virkningen idetheletaget er emegn Lighed.»

I desember 1892 leverte Kristianias offentlige elektrisitetsverk kraft for første gang. Nettet gikk fra Youngsbakken til Torggata. Nå kom også de første elektriske gatelyktene, et anlegg med 24 lysbuelamper i Karl Johans gate, på Eidsvolls plass, Stortorget og Jernbanetorget.

Les også: Vaterland - bydelen som forsvant

Det var en stor begivenhet med feststemning i gatene, og lyset skuffet ikke. Morgenbladet skrev at «Man kunde gjerne gaa i timevis under dette skarpe, Omgivelserne flatterende Lys-hav».

Først ble strømmen drevet av dampkraft, men i 1900 åpnet Kristianias første anlegg for vannkraft, Hammerenanlegget som utnyttet fallet fra Skjærsjøen til Maridalsvannet. Vannkraften gjorde strømmen billigere, og i 1904 ble prisen på strøm til lys nesten halvert.

Saken fortsetter under bildet.

Nattemørke og lys ved Østbane­stasjonen vinteren 1966.
Foto: Henrik Ørsted, Oslo Museum

Nattemørke og lys ved Østbane­stasjonen vinteren 1966. Foto: Henrik Ørsted, Oslo Museum

Fra 1916 begynte man å skifte ut byens 4600 gasslykter med elektriske lamper. Teknisk utvikling av elektriske glødelamper var en pådriver, men likeså viktig var kullmangelen under første verdenskrig. Det ga problemer for gassproduksjonen, og Gassverket innskrenket gatebelysningen. Resultatet var dunkel belysning og kaos i trafikkerte gater. I 1923 besluttet bystyret total overgang til elektrisk gatebelysning. Omleggingen ble ferdigstilt i februar 1929 da den siste gasslykta ble tatt ned i Parkveien. Oslo var dermed den første europeiske hovedstaden, og andre byen, etter Göteborg, som helt hadde gjennomført elektrisk belysning. På to hundre år hadde Oslo gjennomgått en elektrisk lysrevolusjon.

Kilder: Beretning om Christiania Kommune for årene 1837-1886, Beretning om Kristiania kommune for årene 1887-1911, Carl Just, Oslo Elektrisitetsverk 1892-1952, Oslo lysverker, 1952, Nationen 01.10.1935, Gunnar Christie Wasberg, Oslo Lysverker 75 år: en utvikling i perspektiv, Oslo Lysverker, 1967

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.