Oslo. Innflytterbyen.

Du ser oss i mørketidslandet

du signe` med evige ord
husan og fjellet og vainnet og folket
som leve` her nord….

Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» fyller rommet med adventsstemning, og et øyeblikk der midt i den flerstemte korsangen er det virkelig som om vi står ved storhavet langt mot nord og priser Gud, «mørketidslandet» og ellers alle «hardhausan» som lever «i armod» på ei frossen og karrig jord. Men vi er jo ikke langt der oppe ved storhavet i nord. Vi er på Sinsen.

Dagsavisen er på korøvelse i «Nordlændingernes Forenings Kor» i menighetssalen i Sinsen kirke. De øver til morgendagens store adventskonsert, i likhet med mange andre kor over hele Oslo. Her inne er altså stemningen ekstra nordnorsk, selv om vi befinner oss nærmere 80 kjøremil unna Nord-Norges yttergrense mot Trøndelag i sør. Enda lenger er det til steder som Harstad og Vadsø, byene et par av de eldste kormedlemmene en gang forlot på slutten av 1950-tallet. Det var under de tradisjonelle by- og bygdelagenes virkelig storhetstid, og av alle innflytterlagene i Oslo er Nordlændingernes Forening det aller eldste, stiftet av en gruppe ambisiøse nordnorske studenter allerede i 1862. Koret ble startet i 1945, og har sitt utspring i den gamle, ærverdige foreningen. I Nordlændingernes forening samles fortsatt medlemmer for å spise boknafisk og torsk, og for å dele ut den årlige Petter Dass-medaljen til folk fra Nord-Norge de mener har bidratt spesielt til «landsdelens utvikling».

Men det var egentlig musikken, og ikke så mye lengselen etter «sine egne», som dro Ester Rokne (74) og Gunvor Ludviksen (76) til Nordlændingernes Forenings Kor tidlig på 1960-tallet. De to har sunget fast i koret i over 50 år (bare avbrutt av enkelte barnefødsler). Vi sitter inne i kirkerommet og snakker, for i menighetssalen brummer akkurat nå korets tenorer og basser på Händels «For Unto Us A Child is Born».

– Vi har vært med veldig lenge. Man skal være trofast, understreker Gunvor Ludviksen, som opprinnelig kommer fra Harstad i Troms. Ester Rokne kommer fra Vadsø i Finnmark, men det kan man ikke lenger høre. Hun la ganske fort om til Oslo-dialekt da hun kom i 1958, i et forsøk på å passe inn i hovedstaden. De fleste har hørt historier om at det skal ha stått «B.m. Ikke nordlending» i hybelvertenes avisannonser, men verken Ludviksen eller Rokne husker møtet med hovedstaden som ubehagelig.

– Det handlet jo også litt om hvordan man selv oppførte seg, mener Ludviksen.

– Men folk nordfra var vel kanskje ikke så veldig populære den gangen. «Det er en fordel at du ikke snakker dialekt», sa en av mine første sjefer til meg, sier Rokne med et smil.

LES OGSÅ: Det er dialekta mi, det se'

Som ung innflytter i hovedstaden på slutten av 1950-tallet var det naturlig for Ester Rokne å søke seg mot By- og bygdelaget, som ennå i dag organiserer de fleste innflytterlagene fra Nord-Norge og Trøndelag. Der var det mye dans og moro som ikke kostet all verden, og en stund sang hun i By- og bygdelagets eget kor. Men siden hun syntes korsangerne der var så fryktelig gamle («minst 40-50 år»), ble hun med ei jente fra Troms inn i Nordlændingernes Forenings Kor, der det var flere unge.

– Vi var bare i 20-årene den gangen, og var veldig glade i sang og musikk. Det var mest derfor jeg begynte her, sier Rokne, som understreker at i dag er det slett ikke alle i koret som er nordfra. Dirigenten, Dimitar Borissov, er for eksempel fra Bulgaria.

– Har de gode stemmer og er glade i musikk, så får selvsagt andre folk også være med, sier Rokne.

– Vi har til og med hatt en mexicaner her, skyter Gunvor Ludviksen inn.

Ludviksen kom fra Harstad i 1959, og på den tida, lenge før SAS og Norwegian, var det veldig langt å dra hjem til Troms på besøk. Det kunne ta flere dager, med tog via Trondheim til Fauske, og så buss videre derfra. Ester Rokne måtte bruke over en uke for å komme seg hjem til Vadsø, helt øst i Finnmark. Først tok hun tog til Trondheim, siden ble det mange døgn med Hurtigruta.

– Det var langt hjem til jul. En gang måtte jeg feire jul hos en god venninne og hennes familie her i Oslo. De tok imot meg med åpne armer, sier Rokne, som siden giftet seg med en Oslo-gutt og slo seg ned i byen. Også Gunvor Ludviksen er for lengst godt etablert i hovedstaden, og ingen av dem har tenkt seg hjem igjen. Men de er gjerne med når koret turnerer i Nord-Norge, eller deltar på Festspillene i Harstad. Og i alle år har de sunget «Barndomsminne fra Nordland» («Å eg veit meg eit land»), som koret har fast på sitt repertoar. Den kalles også «Nord-Norges nasjonalsang» og er skrevet av Elias Blix, en av de ambisiøse unge mennene som var med på å stifte Nordlændingernes Forening i 1862.

Men det er ikke bare de utflyttede nordlendingene som iblant samles i hovedstaden for å dyrke landsdelen de en gang forlot. I Lillomarka finner vi opptil flere såkalte «lagshytter», som blant annet eies av Sørlandslaget («Sørlandshytta») Hallinglaget («Hallingbu»), og Hordalaget («Hordahytta»). På Nesodden har laget «Vestlendingen» en fin sommerhytte, og byens største lag, Finnmarkslaget, har sitt eget idylliske feriested med 50 sengeplasser i Holmsbu ved Oslofjorden. Østerdølene har på sin side en tømmerhytte i Lommedalen, mens Nordmørslaget har hytta si på Haglebu oppe i Buskeruds fjell.

Det ganske store Trønderlaget fra 1914 har sin hytte i Hurdal, og arrangerer ellers med iver «trøndersk mesterskap» i poker. De samles gjerne til julebord og «trønderfæst», gjerne med en trøndersk trubadur som underholdning. De møtes også for å juble og feire når Rosenborg gjør det bra. De fleste innflytterlagene fra Nord-Norge og Trøndelag er altså organisert i By- og bygdelagsforbundet (BFF), mens lagene fra Vestlandet, Sørlandet og Fjell-Norge gjerne hører inn under Bygdelagssamskipnaden. Der handler det mye om smalahovefester, lefsekling og folkedans. Som Sogn- og Fjordanelaget, som har egen leikarring og ellers «tek vare på kultur og tradisjonar frå fylket». Valdreslaget har kurs i langeleik, mens Numedalslaget har «råkåfiskfester».

De første medlemmene i Nordlændingernes Forening tilbake på 1860-tallet var såkalte «bondestudenter» som kom til Kristiania for å studere og bli noe stort. Men de samlet seg også for kjempe for de nordligste fylkenes sak, skriver historikeren Steinar Aas. Foreningen var opptatt av kultur og næringsutvikling i nord, hurtiggruteanløp langs kysten og planer for den kommende Nordlandsbanen. Det skal også ha vært på et møte i denne foreningen at Hammerfest-komponisten Ole Olsen foreslo at den nordligste landsdelen kunne hete «Nord-Norge». Men hovedmålet for de 10 unge mennene fra nord var å ta artium, for så å studere teologi. Som det het i 50-årsskriftet i 1912: «Det var fremadstræbende unge mænd hvis utfærdstanker hadde banet dem vei utover hjemmets skranker, først riktignok bare til Tromsø seminarium, men siden, da dette ikke tilfredsstillet, hit til Kristiania for ved Universitetet at prøve hvor langt deres evner kunde naa».

På denne tida, mot slutten av 1800-tallet, ble Kristiania mer og mer en innflytterby i takt med industrialiseringen. Folk forlot bygder og byer over hele landet for å ta seg arbeid i hovedstaden. Sammen med mange svensker strømmet de inn i den nye industrien langs Akerselva, eller de søkte tjeneste hos velstående Oslo-borgere. Innflytterbyens toppår var 1875, der bare 42 prosent av Kristianias innbyggere var født der. I mange tiår framover var mer enn annenhver hovedstadsborger født et annet sted, skriver historikeren Knut Kjeldstadli i «Oslo bys historie». I tiårene etter 1900 summet det derfor av flere og flere fremmede dialekter i hovedstadsgatene, og det er særlig i denne perioden Oslo får mange, nye innflytterlag. De var først og fremst sosiale treffsteder, der innflytterne kunne møte kjente fra hjembygda, danse folkedans og spise matretter hjemmefra. Byen kunne nok ofte virke stor og fremmed, og veien tilbake til hjembygda var lang med datidens kommunikasjoner. Dessuten var det ikke bare konflikten mellom arbeid og kapital som vokste fram på denne tida, det samme gjorde motsetningene mellom by og land. Hovedstadsrussen vitset om de nye «bøndene i byen», som snakket rar dialekt og «landsmål», og tonen var heller ikke alltid like god mellom den nye arbeiderklassen og bondefolket. Men arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, født i Kristiania, hadde trøst til bondegutta som kom for å jobbe på fabrikken:

Det er ikke godt å komme rett fra skau og fuglesang
og inn i slikt et støvet mørkeloft
med sånt et helvetesleven dagen lang.
Men ta det rolig kamerat. Det går!

Etter en tøff dag på fabrikken var det nok godt å komme «hjem» til et bygdelag, og snakke dialekt med gamle kjente fra hjembygda. Selv i dag er det mange innflyttere i Oslo som syns dette er hyggelig. Som Terje Grangård, leder for Hallinglaget i Oslo. Han var en nyutdannet ingeniør som kom til Oslo fra Flå i Hallingdal på midten av 1980-tallet, og etter å ha vært bryllupsgjest tre dager til ende i et ekte hallingbryllup med masse folkedans, skjønte han for alvor hvor moro han syns det var å danse. Nå er han entusiastisk med på å danse hallingspringar på «springarøving» annenhver onsdag i en bygård i Nordahl Bruns gate nedenfor St. Hanshaugen. Dette er Bygdelagssamskipnadens gamle hovedkvarter i Oslo. Når Dagsavisen kommer inn fra de høstmørke hovedstadsgatene for å besøke lagets springarøving, er det som å havne midt oppe i en dans på lokalet på Gol. Eller kanskje på Geilo, i Hemsedal, i Flå eller på Ål?

En av mennene som lystig svinger seg til tonene fra fela til spelemannen Hilde Kirkebøen denne kvelden, er nettopp Terje Grangård.

– Vi er et gammelt lag fra 1899, og de første åra var jo de store åra, sier Grangård.

– Det var norskdomstid og det var mange med i Hallinglaget. På den tida måtte man ha medlemskapet i orden og faktisk være fra Hallingdal for å få være med og danse. Så hadde vi ei storhetstid de første tiåra etter krigen. Før i tida var det langt opp til Hallingdal når du hadde en fristund, og folk hadde stort behov for en felles treffplass, kanskje særlig de som var «i tjeneste» og satt alene på en hybel. Selv etter at jernbanen kom i 1909, var det langt å reise opp i dalen, sier Grangård, som forteller at mange også hadde dårlig råd.

– Og ingen hadde fri lørdager, sier Grangård (som med sin dialekt uttaler «lørdag» som «lurdag»).

Han er nærmest født inn i denne foreningen. Hans egne foreldre traff hverandre første gang på dans her i Hallinglaget. Det var på 1950-tallet, og mens faren hans var medlem i Hallinglaget, kom moren fra Norefjelllaget (som i dag er nedlagt).

– Det var slett ikke uvanlig at folk møtte ektefellen sin på dans i ett av bygdelagene i Oslo. I dag er det altfor få romanser her, syns jeg, sier han spøkefullt.

– Hvordan er den typiske hallingen, da?

– Nøysom og energisk, sier Grangård.

– Vi er kjent for å jobbe hardt, og for å klare oss med lite. Det er nesten ufattelig at de klarte å leve av de små åkerlappene der oppe i fjellet. Og så er vi gode i idrett, hevder Grangård, og skryter litt ekstra av hallingjenta Ingrid Wigernæs, en av de store norske kvinnelige skipionerene på 1960-tallet. Hun regnes som opphavet til uttrykket «jentut`n», som var hennes hemsedalsord for «jentene» på stafettlaget i VM i 1966.

Grangård sier at Hallinglaget i dag har rundt 40-50 betalende medlemmer, og han forteller at en del lag er forsvunnet fra hovedkvarteret Nordahl Bruns gate 22. Aktiviteten i huset er ikke så stor som den en gang var.

– Trønderungdommen er borte for lengst, og det er vel heller ikke så mange igjen i Sørlandslaget, tror han.

Selve bygården er imidlertid en verdifull eiendom, og Hallinglaget er en av eierne. Men det var en stund for noen år siden de holdt på å miste gården på grunn av dårlig drift. Da trådte eiendomskongen Olav Thon til, og «redda uss frå billegsal», som Grangård senere uttrykker det i en mail til Dagsavisen. Hvorfor Thon gjorde dette? Han er selvsagt halling! En gang var Thon en enkel, landsens gutt fra Ål i Hallingdal, som var på dans i Hallinglaget på 1950-tallet. I dag er han som kjent en av Norges rikeste menn, som nærmest eier halve hovedstaden.

– Det som fortsatt holder oss i Hallinglaget sammen, er en genuin interesse for folkemusikk, og så har vi fellesskapet rundt lagshytta vår i Lillomarka, sier Grangård.

– Det fins mange lagshytter fortsatt, tror du mange bygdelag holdes i live på grunn av fellesskapet rundt dem?

– Det er nok riktig. Det er jo synd å gi opp ei fin hytte, sier Grangård, som forteller at en del av Oslos hallingdøler fortsatt samles på Hallingbu i Lillomarka, gjerne for å ha dugnad. Etterpå spises det «spikjikjøt» (spekemat) og «småmat» (kjøttsuppe fra Hallingdal) med søt lefsekling til, og hendelsen blir gjerne dekket i lagets eget blad «Hallingljom».

Det pussige er at det ikke er så mange hallinger som kommer for å danse i Hallinglaget lenger. Lagets hyttesjef Else Mohn er fra Hønefoss, men har trukket hit fordi hun elsker folkedans og musikk (og så har hun hytte i Ål). Nå lytter hun fornøyd til spelemann Hilde Kirkebøens felespill i hjørnet.

LES OGSÅ: «Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

– Det er akkurat som om det er et helt orkester i den fela. Og så er det så interessant å se at felemusikken og dansen endrer seg fra dalføre til dalføre. Som de norske dialektene, sier hun.

På gulvet svinger Geilo-jenta Stina Herleiksplass seg med Sebastian Namork fra Bærum.

– Så du får lov til å være med, selv om du er fra Bærum?

– Jada! De er greie sånn, sier Namork til Dagsavisen.

Men lagets egen «småmat-ekspert» og nestleder Berit Grøtt Ellefsen er ekte Hovet-jente fra Hol i Hallingdal, og kveldens spelemann Hilde Kirkebøen er fra Ål, men er bosatt på Kjelsås.

– Jeg kom hit til Oslo på 90-tallet, og på den tida var flere av venninnene mine fra Hallingdal med. Det betydde noe å møtes her, særlig i starten, sier Kirkebøen.

– I dag er det så mange andre tilbud i byen. Jeg har nok blitt værende i laget på grunn av musikken. Jeg er spelemann på fritida, og er lært opp av de gamle spelemennene på Ål.

– Eg blir nok aldri nokon bygut, sier Grangård, som nå har vært med i laget i over 30 år. Han forteller at han fortsatt reiser «hjem» til Hallingdal så ofte han kan, og at han savner fjellet. For slik er det nok for mange innflyttere i Oslo: De trives i byen, men kan ikke helt slippe tak i barndommens landskap og skikker. Det er alltid med dem, som en del av identiteten, og mange sier «hjem» både om Oslo og om landsdelen de kom fra.

Allerede på slutten av 1960-tallet begynte daværende Arbeiderbladet å skrive om at bygdelagene var i ferd med å dø ut. Samtidig var de da også blitt en synlig og viktig del av hovedstadens kulturelle liv. Fra 1952 ble det hvert femte år framover holdt egne, storstilte «hilsningsmøter» i Oslo rådhus. Representanter fra bygdelagene ble invitert til å møte byens og landets politiske ledelse, og det ble danset folkedans i rådhuset med konge, ordfører og regjeringsrepresentanter på første benk. «Oslo ville ikke vært det samme uten innflytterne», uttalte Oslo-ordfører Brynjulf Bull i sin hilsningstale i november 1967, ifølge Arbeiderbladet. «Vi føler oss alle vel i tigerstaden», uttalte en av innflytterne. I 1972 var det igjen den samme Bull som hilste innflytterne. Han kom med «byens takk for den trofasthet og lojalitet innflytterne viser hovedstaden og de byer og bygder som fostret dem».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I dag er det slutt på de årlige hilsningsmøtene, og medlemstallene i bygdelagene går gradvis nedover. Det er vel egentlig bare ett innflytterlag i hovedstaden som virkelig ser ut til å leve herrens glade dager i 2015, og det er Finnmarkslaget. De er som nevnt byens største lag med minst 650 medlemmer, og de dyrker for det første fellesskapet rundt den store sommerhytta si i Holmsbu. Hver torsdag er det en finnmarksgjeng som går på tur i skog og mark, og tre ganger i året drar store deler av Finnmarkslaget på cruise i regi av lagets egen reiseklubb. Nylig kom mange av dem hjem fra cruise i Karibien, i fjor var de i Dubai, og i vinter gikk turen ut fra Australia til Fiji og New Zealand. På lagets Facebook-sider ser man Finnmarkslagets medlemmer vinke fra jacuzzier på dekk med paraplydrinker i hendene.

– Det nesten fristende å kalle dere for «Luksuslaget»?

Finnmarkslagets leder David Kjær ler godt, og svarer Dagsavisen på klingende Oslo-dialekt i telefonen. Han kommer opprinnelig fra Vadsø, i likhet med korsangeren Ester Rokne i Nordlændingernes Forenings Kor, men i motsetning til henne har han ikke lagt om dialekten. Slikt trengs ikke lenger i hovedstaden. Det er bare det at David Kjær var fire år når han flyttet sørover. Men siden både mor og bror har vært aktive i Finnmarkslaget, har han liksom vokst opp der, og føler seg som en finnmarking.

– Vi er et stort lag, men så er det også vi som fortsatt har lengst vei hjem, sier Kjær.

– Vi trekker nok også folk på grunn av aktivitetene våre. Reiseklubben vår og cruiseturene er veldig populære, og nå har Finnmarkslaget fått agentstatus, slik at vi får gode priser. En gang var vi 180 finnmarkinger på cruise i Karibien, så kapteinen kom med egen hilsen til Finnmarkslaget over callingen, sier Kjær, som legger til at reiseklubben nå fyller 30 år.

– Det hele begynte visst med en busstur til Hammerfest, sier han.

Det er en lang vei fra Hammerfest til et cruisedekk i Karibien, og enda lenger fra Finnmarkslagets «luksusliv» tilbake de første innflytterne i Oslo på 1800-tallet, som ofte levde under fattige kår. Mange av dem lengtet hjem, og skrev sår innflytterlyrikk om dette, ifølge historikeren Knut Kjeldstadli. Denne ble sunget under Bondeungdomslagets 20-årsfest i 1919:

Eg kom fra heimegaman
til graae, kalde by
eg fatig gjekk og framand
i verdi stor og ny.