Oslo-folk kommer fra alle kanter

Av Johanne Bergkvist

Italienere, svensker, østeuropeiske jøder, kom alle til Oslo for å søke jobb eller trygghet tidlig på 1900-tallet.

I siste halvdel av 1800-tallet var Kristiania en av de raskest voksende byer i Europa, med 29.000 innbyggere i 1850. 30 år seinere bodde det 119.000 mennesker her, og i 1900 var innbyggertallet nær fordoblet igjen.

Til nesten enhver tid var halvparten av innbyggerne født utenfor byen. Mange var fra byens nære omland, mens andre kom langveis fra. Hovedstaden var landets fremste innvandrerby. I 1900 bodde 27 prosent av alle landets utlendinger her. 7,5 prosent av befolkningen i byen var født utenfor landet, mot tre prosent på landsbasis.

Les også: Åpnet det hemmelige styrerommet (Dagsavisen+)

«Det er en hovedstads væsen at hævde de aapne dørers politik. Hovedstaden er den fremadstrebende befolknings naturlige maal. Her er chansene. Her er virkefeltet. Og det maa erindres, at indflytterne ikke bare tar, men ogsaa gir. De gir initiativ, arbeidskraft, ofte ogsaa kapital, i alle fald skatter. At gjeninnføre stavnsbaandet vil i mange og væsentlige retninger komme til at virke skadelig. Hovedstadssamfundet, som naturlig er basert paa en fri cirkulation av menneskekraft, talent, initiativ, vil bli lagt i en tvangstrøie.»

Slik skrev en innsender til Aftenposten i 1925, etter at formannskapet i Oslo hadde foreslått konsesjon ved boligkjøp i byen (Kjeldstadli, Byminner 2/3-2000).

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

15. mai 1909 ble den svenske dagarbeideren Oskar Emil Andersen transportert fra Kristiania til fødestedet Värmland i Sverige fordi han trengte fattigstøtte. 54 svensker ble utvist fra byen etter fremmedloven dette året. Oskar var en tidligere svensk soldat og gift med norske Martine fra Bærum. Han vendte tilbake til Norge samme dag. Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920.

De slo seg særlig ned i Kristiania eller Østfold hvor de tilbød sin arbeidskraft. For dem var Norge en erstatning for oversjøiske utvandringsmål, et «fattigmanns Amerika». Svenskene var den største innvandrergruppa, og i 1900 utgjorde over 75 prosent av alle utenlandskfødte. Stort sett ble svenskene sett på som nære naboer, men nedsettende uttrykk som «svenskejævel» eller «svenskeradd» var vanlige. I den svenske Emigrationsutredningen fra 1911 ble det hevdet at det i det norske samfunnet fantes «en hårdhet mot svenskfödda». Over tid ble svenskene assimilert inn i det norske samfunnet, særlig gjennom ekteskap, men mange bodde i egne leiegårder kalt «Lille Sverige» og søkte til den svenske kirka som ble bygget på Hammersborg i 1925.

Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for den svenske masseinnvandringen. Opphevinga av passtvangen i 1860 åpnet for større innvandring fra hele Europa. Fram til den strengere Fremmedloven i 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste europeiske land. Svenskene var i flertall, men folk fra Danmark, Tyskland og Russland fulgte etter. Da den unge danske prinsen Carl kom som den norske kong Haakon VII i november 1905 viste folketellinga ikke bare den nye rojale innvandrerfamilien, men folk født i 38 forskjellige land, fra Finland til Java og Sumatra. Mange kom som ufaglærte arbeidere som de fleste svenskene, mens andre var spesialiserte arbeidere eller flyktninger. Halvparten av de hundre gipsmakerne som hadde firma i Kristiania var italienske. Mange kom som svenner eller unge mestere for å tilby jugendsstilens populære stukkatur. Andre italienere var leketøysforhandlere eller musikere. I 1905 solgte Giovanni Bartelotti og kona Giovanna balonger, vifter og papir. I leiligheten deres i Gruegata 20 bodde de sammen med de to døtrene og seks italienske lirekassespillere som reiste rundt og underholdt.

Les også: Mysteriet frøken Fougner  (Dagsavisen+)

I Calmeyers gate, i det som ofte kalles Hausmannskvartalene, slo mange av de jødiske innvandrerne seg ned fra slutten av 1800-tallet. De rømte fra forfølgelse og fattigdom i Øst-Europa. Med synagoge og butikker satte de sitt preg på kvartalet. Der det i dag er en vietnamesisk restaurant, holdt kjøpmann Salomon David Selikowitz’ Calmeyersgadens Manufakturlager til. I dag som for hundre år siden er Oslo innflytternes by.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv

Kilder:

Knut Kjeldstadli, Byminner 2/3-2000

Knut Kjeldstadli, Norsk innvandringshistorie, I Nasjonalstatens tid 1814-1940, 2003

Ellen Røsjø, Tobias 1-2/2005