Opplevelsen i Bergen

Støtter du klubben din, så reiser du i hvert fall på bortekamp. Det er den enkle virkeligheten for mange fotballsupportere. Dermed gir det deg noen ekstra rettigheter om du sliter landeveien jevnlig for å støtte laget ditt. Og laget mitt er altså Vålerenga. Søndag 20.00 møter VIF Brann i Bergen.

Som en oppladning til dette skal vi skue femten år tilbake i tid. Jeg jobbet sammen med sånne folk som man jobber sammen med. Noen kom fra Vestlandet og holdt med et lite lag som Molde eller Sogndal, andre var fra nord og holdt med Bodø/Glimt og hatet Tromsø eller motsatt. Men de fleste var enten fra Trondheim eller ikke, og heiet på «heile Norges Rosenbåårg».

Eller heiet? Det var disse folkene som ikke hadde et favorittlag før helga, men gikk i drakt når laget «deres» hadde vunnet, igjen. I alle andre diskusjoner var de trivelige, høflige og ordentlige folk. Men når det gjaldt fotball var de arrogante og hoverende uten å ha sett kampene. Det gikk ut over tre av oss. Meg og de to som holdt med Brann. De tre eneste som holdt med noe lag på fredagen. De tre eneste som gruet og gledet seg til hver eneste serierunde. De tre eneste som følte frykten for nedrykk på kroppen, og husket hvordan det var. For Vålerengas så nylig som høsten 2000.

Men tilbake til kampen det skal handle om: På denne tida hadde jeg ikke reist på spesielt mange lange borteturer. De gangene vi hadde dratt hadde vi vært 2-4 kompiser som tok turen til Moss eller Start (eliteserien), Raufoss eller Sandefjord (førstedivisjon). Og denne gangen var det ingen av de andre som ville være med. Ingen. Så jeg vurderte det lenge. I 2002 var 1. mai midt i uka, og etter jobben 30. april stakk jeg innom Vålerenga-Sjappa. De hadde én eneste bussbillett igjen. Morgenen etter skulle jeg til Bergen på fotballkamp.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Jeg kjente ikke mange. Det var noen tryner jeg hadde sett på tribunen, noen forsangere og noen grinebitere, noen unge og søte og noen tungt alkoholiserte etter en lang natts ferd mot busstur.

Vi kjente hverandre bedre da vi kom til Bergen, kjøpte billetter og fant plasser inne på stadion. Et vålerengalag med Kjetil Rekdal og Erik «Panzer» Hagen skulle møte et brannlag med Torstein Helstad og Raymond Kvisvik. Det var bare spilt ti minutter da Tobias Grahn skjøt via Pa-Modou Kah og plutselig ledet Vålerenga. Gjennom resten av omgangen hadde Brann de gode angrepene, og Erik Hagen ryddet unna. Vålerenga hadde noen mindre muligheter, men ikke mer. Vi var bekymra i pausa. Å lede 1-0 er ikke bra.

Spillerne gjorde skam på bekymringen vår. I løpet av første halvdelen av andre omgang hadde David Hanssen, Tom Henning Hovi og Kristen Viikmäe scoret hvert sitt. Vålerenga ledet 4-0 på Brann Stadion. Brann ble mer og mer motløse og vi ble bedre og bedre venner på tribunen, og sang høyere og høyere.

Det ble noen øl i bussen hjem, med nye venner. Men jeg fantes ikke sliten da jeg gikk på jobb morgenen etter. Det hadde sikkert blitt 4 timers søvn. Og kjapt innom kontoret kom to kolleger.

Det var de samme gutta som hadde vært innom kontoret halvannet år i forveien da nedrykket var et faktum. Brannsupporterne. De visste hvordan man skulle ta vare på meg da, og de hadde en egen respekt for at laget mitt hadde slått laget deres nå. Spesielt hadde de en helt egen respekt fordi Brann hadde møtt Vålerenga på Brann stadion, deres hjemmebane, og jeg hadde vært der mens de hadde vært på pub og sett kampen på TV.

Selvsagt var de ikke fornøyd med det grimme tapet de hadde gått på. De hatet Hagen og Rekdal, Grahn og Ohr mer enn de hadde gjort før kampen, men de hadde en respekt for meg fordi jeg hadde vært der. Som ordentlige fotballsupportere hadde vi en forståelse for hverandres glede og hverandres lidelse.

Og resten av folket på jobben? Et par RBK-skjorter etter en heldig 1-0-seier over LSK på Åråsen, men hadde de vært der? Nei. Det er for langt til Lillestrøm for en håndfull medgangstrøndere.

Så kommende søndag kveld: Et par hundre Vålerenga-supportere skal støtte VIF til nok en seier i Bergen. Det er de som er supportere, ikke sånne som meg som ikke orker å ta turen i år. Neste år derimot!

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.