Opp og fram med figurteatret

Den gamle operettedivaen Madame Silva skuler ut på den unge forsamlingen, gjennom mørke tyllgardiner. Øynene er glassklare og grottemørke, og varsler om hva publikum kan vente den neste timen: en rekke mareritt som slettest ikke ender bra.

Scenen er fra «Opera Opaque», som er et av flere figurteater som har fått støtte gjennom Kulturrådets gjestespillordning de siste årene. På listen over scenekunst som har fått støtte til å turnere internasjonalt tegner det seg en tendens: norsk figurteater er igjen i ferd med å få en oppblomstring profesjonelt.

Holdningsendringer

Teaterhistoriker og figurmaker, Anne Helgesen, sier at figurteater sto sterkt både på 1950-tallet og 70-tallet, og at sjangeren har hatt kunstnerisk vekst siden 90-tallet. Likevel trekker hun fram at det har skjedd en holdningsendring i møte med en ny generasjon, og at det er langt mer takknemlig å sette opp voksenteater i dag enn tidligere.

– På 90-tallet var det utrolig vanskelig å få et voksent publikum til å komme på figurteater, og vi kunne risikere å spille for en forsamling på 3–4 stykker i salen. Publikum satte likhetstegn mellom figurene på scenen og barneforestillinger, og mange syntes nok det var pinlig å dra uten et barn som alibi, sier Helgesen.

– I dag møter figurteatret et publikum som har vokst opp med animasjonsfilmer for en voksen målgruppe, og som derfor ikke har de samme fordommene mot figurer. Manuell animasjon blir ikke ansett som barnslig lenger, fortsetter hun.

Helgesen forteller at det vokser fram figurteatermiljøer både i Bergen, Kristiansand og jevnt over på Østlandet. At miljøet har blitt profesjonalisert og med det anerkjent av Kulturrådet, skyldes både en holdningsendring blant folket, og at utdannelser på Nord Universitet og Oslo Met har innlemmet figurteater som emner i skuespillproduksjons-utdanningene sine, mener Helgesen.

Ånd i hanske

Yngvild Aspelis figurteater «Opera Opaque» er et samarbeid med Turnéorganisasjon for Hedmark, Teater Innlandet og hennes eget teaterkompani Plexus Polaire. Stykket er ment for barn, et unntak i Aspelis repertoar. Blant hennes mange internasjonale suksesser er «Aske» også på bevilgningslisten over gjestespill dette året. Støtten sender kompaniet til prestisjetunge festivaler som Avignon Off i Frankrike og Coup de Theatre i Canada.

For Aspeli er det kunstformens bruk av kroppsbeherskelse og -språk, som gjør sjangeren unik.

– Jeg jobber med figurer som er styrt synlig, der ingenting er gjemt for publikum. Likevel kan publikum bli usikre på hvem som styrer hvem, hvem som er mest levende av figuren og skuespilleren. Det handler om å bruke kroppsspråket til å snu om på perspektivene våre. Ut av det blir det fremkalt en uro og fornemmelse av noe hjemsøkt på scenen, sier Aspeli om «Opera Opaque».

Anne Helgesen sier også at figurteatrets styrke ligger i det å løfte teatret og tematikken ut av realismen.

– Figurteater handler om en dobbelthet der publikum og skuespillere forestiller seg liv i et dødt materiale. Du kan merke at publikum selv blir imponert over at de blir revet med. Figurteater handler også mye om symbolbruk, som det bare blir mindre og mindre av i vår kultur. Produkter er bruk og kast-vare. I figurteater derimot er verdioppbyggingen av døde gjenstander en del av teknikken. Det tror jeg vi kan ha godt av, sier Helgesen med et smil.

Dra ut for å komme hjem?

At figurteatersjangeren står sterkere i Norge blant annet på grunn av gjestespillstøtten via Kulturrådet, kan kanskje oppfattes som en logisk brist. Rådsleder i Kulturrådet, Tone Hansen, forteller at rådet de siste 12 årene har jobbet mye med å styrke den frie scenekunsten, gjennom basisfinansieringen som ble innført i 2007. Resultatet av basisfinansieringen for fri scenekunst har gjort at et selvstendig teatermiljø, utenfor institusjonene, er i full blomst. Parallelt med ordningen ser rådet likevel at stadig flere scenekunstmiljøer blir internasjonale.

– Det vil alltid være en diskusjon om Kulturrådet skal finansiere spill som skal vises i utlandet, og hvor stor andel vi skal forvente at settes opp i Norge. Vi ser både på musikkfeltet og på scenekunstfeltet at det er vanskelig å holde en karriere gående kun ved å være i Norge. Vi er nødt til å ta inn over oss at Kulturrådet, som skal jo skal støtte norsk kulturutvikling, også blir en internasjonal aktør og støttespillere, hvis kunstnerne skal kunne leve av kunsten sin, sier Hansen.

Yngvild Aspeli sier at Kulturrådets støtte generelt har vært vesentlig for at forestillingene kan lages og turnere i Norge, men at Figurteatret i Nordland har vært en avgjørende aktør for å få sjangeren opp og fram.

– Jeg tenker at Figurteateret i Nordland skal ha mye av æren for at figurteater stadig står sterkere i Norge. De har aktivt arbeidet med å sende figurteater på turné i mange år og har utviklet et publikum for figurteater i Norge. I tillegg bringer de mange internasjonale kompanier og kunstnere til Norge, som gir nye impulser inn i miljøet. Når disse artistene reiser ut igjen, setter det Figurteatret i Nordland, og dermed Norge, på kartet i det internasjonale figurteatermiljøet, sier Aspeli.