Nyheter

Ooog de nominerte er ...

Partiene trenger over 1000 oslonavn – de er godt i gang. Nominasjonskomiteer er (i de fleste partier) i full sving med tanke på 2019-valget.

Av Aslak Borgersrud

Når du en vakker høstdag om ganske nøyaktig ett år fra nå spaserer nølende inn i en gymsal for å gjøre din borgerplikt (nei, ikke å synge Vålerenga-sanger – å stemme!) skal du velge mellom valglister fra mange forskjellige partier.

Listene består av navn. Kandidater. Politikere in spe, folk som vil styre byen.

Men de er ikke noe greier partiledelsen bare har raska sammen i siste liten. Snarere tvert imot: Arbeidet med valglistene er for lengst i gang, på den ene eller andre måten.

Nominasjonskomiteer er (i de fleste partier) i full sving. De skal finne ut av hvilke folk som vil stille, og de skal begynne å sette dem opp i rekkefølger på lister. Og det er mer komplisert enn reglene for Nations League i fotball:

I Oslo er det 59 representanter i bystyret. Det betyr at hver partiliste må bestå av 59 navn, i tilfelle vi skulle gå hen og stemme på for eksempel Kristelig Folkeparti hele gjengen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Nå er det ikke særlig sannsynlig at hele Oslo plutselig skulle bli enige om hvilket parti som er best, så de aller fleste av folka på listene kommer jo ikke inn.

Men vi skal, som velgere, ha muligheten til å forandre rekkefølgen på kandidatene. Ved å sette kryss ved siden av en kandidat, gir vi vedkommende en ekstra personstemme, og flytter dermed den aktuelle politiker oppover på lista, forbi alle som har fått færre.

Den politiker som har fått flest kryss, kommer øverst. Og så videre, nedover.

Det høres jo enkelt ut, men hvis hele ordninga var fullt så enkel, hadde ikke partiene hatt noe som helst de skulle sagt, nesten. Da ville velgerne nesten uansett stemt fram de største kjendisene, helt uavhengig av hva partiene måtte mene.

Derfor kan partiene forhåndskumulere opptil ti kandidater. Og den prosessen avgjør ganske mye. Velgernes kryss flytter folk opp og ned. Men de forhåndskumulerte havner alltid over dem som ikke er det.

Les også: Trump vil skrive egen bok: – Jeg skal gi dere sannheten

Likevel må partiene holde tunga rett i munnen.

Rødt og MDG, for eksempel, kom i bitte litt kinkige situasjoner i denne bystyreperioden. MDG gjorde et overraskende godt valg. Og dermed kom Erlend Loe inn som vara, og den folkekjære forfatteren endte opp i bystyresalen ved minst en anledning i løpet av perioden.

Rødt gjorde et godt stortingsvalg, noe som gjorde at førstekandidat Bjørnar Moxnes kom på Stortinget, og forlot bystyresalen. Det gjorde at nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre ble vara, og det var vel bare parlamentariske millimetre unna at Tommy Tee måtte sette bort platespillerne en kveld og ta plass i bystyresalen.

Dette vil de (av en eller annen grunn) unngå. Og dermed må partiene kumulere som bare det, og kanskje til og med unngå for mye kjendiser på listene.

I tillegg får partiene som vinner valget et hyggelig lite ekstraproblem: De må hente folk til byrådskontorene. Både selve byrådene og en del byrådssekretærer tas ofte fra bystyregruppene. Dermed må partiene planlegge listene så de har litt å gå på.

Men uansett: Foreløpig går bølgene høyest i Høyre.

Bård Folke Fredriksen. Oslos byråd for byutvikling. Regjeringskvartalet.

Bård Folke Fredriksen. Foto: Mimsy Møller.

Eirik Lae Solberg har vært gruppeleder nå i fire år, og har på ingen måte tenkt til å gi seg. Men to andre erfarne Høyre-politikere har meldt seg til tjeneste for borgerligheta, nemlig Bård Folke Fredriksen og Kristin Vinje. Begge har lang erfaring både fra Rådhuset og rikspolitikken.

 vikarierende skolebyråd Kristin Vinje besøker Sagene skole, der de har hatt stor suksess med ekstra språkopplæring de første ukene.

Kristin Vinje. Foto: Arne Ove Bergo.

Og for gode Høyrefolk finnes det bare to skikkelige toppjobber. Byrådsleder og ordfører. Men de er tre. Så bare to av dem kan vinne. Ryktene rundt Høyre sier at ingen helt tør å utfordre Eirik Lae Solberg, men ingen tør helt å lukke døra for at det kan skje heller.

Eirik Lae Solberg
Bystyremøte
Rådhuset
Budsjettforhandlinger

Erik Lae Solberg. Foto: Siri Øverland Eriksen.

Kristelig Folkeparti har bare én representant i bystyret. Erik Lunde er populær og likandes, både til høyre og venstre, men har meldt at han ikke stiller til bystyret i neste periode.

Erik Lunde. Oslo KrFs toppkandidat ved bystyrevalget.

Erik Lunde. Foto: Mimsy Møller

Dermed må han erstattes, og det åpner alltids for kamp. Foreløpig peker mange på Oddbjørg Minos, som har vært vara for Lunde i det sittende bystyret. Men der Lunde kanskje lener seg litt til venstre (i hvert fall i KrF-sammenheng), er Minos av den typen som fikk en annonsekampanje til sin fordel laget av kristenkonservative, før 2015-valget. Altså kontrovers.

KrFs fungerende gruppeleder Oddbjørg Minos frykter at eiendomsskatten kan ramme ideelle. . Foto: John Trygve Tollefsen.

Oddbjørg Minos. Foto: John Trygve Tollefsen.

Venstre skal lande nominasjonene sine 27. august. Men alle toppkandidatene i dag ser ut til å stille videre. Inkludert, pussig nok, Guri Melby, som i dag er stortingsrepresentant. Riktignok vara. Men altså. Om hun blir valgt må hun vel umiddelbart søke permisjon for å være på Stortinget.

I Rødt har nominasjonskomiteen foreløpig bare gitt ut en liste internt, der dagens gruppeleder Eivor Evenrud ser ut til å være nokså uutfordra på den ytterste røde fløy.

I MDG er det nok flere som vil inn også. For eksempel virker det jo nokså sannsynlig at nasjonal talsperson Arild Hermstad, som ikke er folkevalgt noe sted i dag, men bor i Oslo, kunne tenke seg en plass. Samtidig har de en ny leder i Oslo, heter Einar Wilhelmsen, og det ville vel ikke vært helt unaturlig å få han inn på lista heller.

Men MDG har også en voksen mann som slutter. Harald Nissen blir ikke med videre. Det samme har også Fremskrittspartiets Carl I. Hagen varsla. Og, for ikke å snakke om Ivar Johansen i SV. Mannen som opprettholder den nesten-offisielle telefonkatalogen «Folkevalgtbasen» over norske politikere. Det blir i hvert fall et mareritt for lobbyister og journalister, den dagen han trekker seg.

Men hva med ørnen blant partiene? Sjølveste Arbeiderpartiet? Vel, de er knapt i gang. Tradisjonen tro skal det vel tyte blod, svette og tårer ut fra vinduene i Folkets Hus før «noen har snakka sammen» ferdig, og nominasjonskomiteen kan begynne sitt arbeid.

Men en ting har de startet, og det er kampanjen «Hun bør stille», som skal prøve å få flere kvinner til å nettopp stille til valg for partiet. Som om det ikke allerede var trangt nok på lista, liksom. Det blir spennende å se om kampanjen gjør at noen splitter nye kvinnekandidater kan dunke ut etablerte politikere fra plassene sine.

Og så er det jo en aldri så liten ekstradetalj Arbeiderpartiet må forholde seg til, enten de vil eller ikke: Om partiet skulle gjøre et skikkelig drittvalg nasjonalt, så kan det være at de må finne seg en ny leder.

Og den fremste kandidaten til å bli ny leder heter Raymond, og kommer til å være på toppen av Oslo Aps liste.

Og hvis det skulle skje … hvis Raymond (mot all formodning altså) må stikke for å ta over et parti i krise … hva i huleste skjer da? Det må noen kanskje også begynne å lage en plan for.

Raymond Johansen. Politiker. Leder for Oslos byråd. Rådhuset.

Raymond Johansen. Foto: Mimsy Møller

Mer fra Dagsavisen