Skulle på helsehus. Fikk helveteskarusell.

Mandag var det høring i helse- og sosialutvalget i Oslo bystyre. Om helsehusene i Oslo. Det låter kanskje kjedelig, men egentlig er det et møte om alle skandalene på Ullern Helsehus. Det handler om hvordan helsevesenet skal være organisert. Og det handler om framtida til helsebyråd Robert Steen.

Så det var allerede med et stort alvor folk satt seg rundt i bystyresalen mandag morgen. Og det blei veldig fort tydelig at dette var seriøst. Veldig.

«Det var rett og slett et uhyggelig sted å være.» «De var vanvittig underbemannet.» «Jeg har aldri frosset så mye i hele mitt liv.» «Da jeg kom ut var jeg så glad at jeg gråt av glede.»

Alt dette er sitater fra Lasse Qvigstad, den eneste brukeren som var på mandagens høring.

Han fortalte en dramatisk og forferdelig historie om sitt opphold på Ullern Helsehus, fra da han ble lagt inn fullstendig omtåket, til han kom ut, lykkelig over å ha kommet seg gjennom oppholdet.

Og om du tror Qvigstad er en mann av store ord. Han åpnet sitt innlegg som følger:

«Min bakgrunn er fra offentlig forvaltning. På ganske høye nivåer, egentlig.» Mannen har vært statsadvokat, jobben med det aller øverste ansvaret for å putte kjeltringer bak lås og slå i Norge.

Som de andre representantene for brukerne brukte han et presist og nøkternt språk.

«Jeg har brevvekslet med etatsdirektøren,» begynte han, før han rettet på seg selv: «Brevvekslet er et sterkt og feilaktig uttrykk. Jeg har bedt om svar.»

[ Helsebyråd Steen med ekstra penger til helsehusene ]

Lasse Qvigstad har altså bodd en periode på Ullern helsehus. Han opplevde fryktelig dårlig behandling. Etterpå har han prøvd å få dokumentasjon på oppholdet, med oversikt over hvilke medisiner de ga han. Han har ennå ikke mottatt det. Likevel er han nøktern og beskriver de ansatte i positive ordelag. Han sier de var håpløst underbemannet.

«De som jobber der gjør så godt de kan. Men det er rett og slett ikke godt nok. Ansvaret ligger naturligvis på den som til enhver tid sitter i den politiske ledelse. Sånn er det. Men det gjelder også statsråder», sa Qvigstad.

Han antyder at problemet ikke nødvendigvis ligger i kommunen, men i Samhandlingsreformen og forholdet mellom stat og kommune. Hvordan pasienter blir sendt fra sykehus til bydel, og de lokale institusjonene ikke har noe valg. De bare må ta det de får.

Likevel er det ikke til å komme unna at det er kommunen som driver helsehusene. Samhandlingsreformen har sine pussige sider. Men det er ikke helseministeren som har ansvaret når Qvigstad ikke får vite hvilke medisiner han har fått.

Qvigstad var ikke den eneste. Tre pårørende satt også ved siden av hverandre og fortalte om sine erfaringer. Helene Dannevig hadde en bror med både Downs og demens som havnet på Ullern helsehus. Behandlingen han fikk, eller kanskje heller mangelen på behandling der var også fryktelig. Situasjonen han havnet i var grusom. Først etterpå fikk hun vite at broren hadde rett til kontinuerlig en-til-en-oppfølging.

Pia Borander hadde en syk pappa som havnet på Ullern etter en større operasjon. Legebesøkene var så sjeldne at familien til slutt nektet å forlate helsehuset før de fikk skikkelig helsehjelp. Og Sebastian Holsts far Frode ble underernært i tiden sin på helsehuset.

De fire er knallharde. Snakker om ansvarsfraskrivelse. Om dårlige og manglende svar på spørsmål. Om god dag mann økseskaft-brev fra etaten. De er sinte. De har omtalt opplevelsen som en «helveteskarusell». En sier at kommunen er «noe av det mest arrogante jeg har opplevd i hele mitt liv».

Likevel skjønner de hva de står oppi, når det er høring i Oslo rådhus. I et valgår. Pia Borander utbrøt på slutten av sitt innlegg:

«Jeg har ikke noen politisk agenda. Vær så snill, ikke bruk denne saken i et politisk spill.»

Men det er faktisk lettere sagt enn gjort. Spørsmålet er ikke om det må komme endringer. Spørsmålet er hva slags endringer som skal komme. Er det byrådens hode på et fat, som opposisjonen antyder? Er det en total omveltning av samhandlingsreformen, som Lasse Qvigstad antyder?

Eller er det, som etatsdirektør Helge Jagmann i Sykehjemsetaten antyda i sitt innlegg litt seinere på dagen: Flere matverter, besøksverter og mer servicepersonell. Bedre kontakt med pårørende og økt legedekning?

Eller ingen av delene? Dette må nesten politikerne finne ut av.

Men det kommunen i hvert fall må skjerpe seg på er hvordan de undersøker hvordan folk har hatt det. De siste månedene har byråd Robert Steen gjentatte ganger stått på talerstolen i Oslo bystyre og fortalt hvor bra det egentlig står til. Og hvor mange som er fornøyde med oppholdene sine på Ullern Helsehus.

Problemet er bare, som etatsdirektør Jagmann nå viste fram, at de undersøkelsene ikke har vært blant tilfeldig utvalgte, og til dels har pasientene måtte hjelpes av ansatte for å svare på spørsmål på en Ipad. Når Opinion nå har gjort en mer seriøs undersøkelse, hvor de har ringt pårørende for de tusen siste innlagte, da har tallene blitt noen helt andre:

Rundt 50 prosent er aktivt misfornøyd med Ullern Helsehus. Da er det kanskje på tide å ta noen seriøse grep.

[ Du gjetter ikke hvem som mente vi skal "bekjempe rasisme med alle midler" på bystyremøtet ]

Da den politisk ansvarlige for saken, nemlig helsebyråd Robert Steen fra Arbeiderpartiet, endelig fikk ordet var klokka blitt godt over fire på ettermiddagen.

“Det gjør vondt”, var åpningsordene hans.

På høringa var det ikke noe effektivt stormløp mot Steen, uavhengig av hvordan saken ender til slutt. Opposisjonen brukte tiden og spørsmålene sine til å snakke om hvor lite innsyn politikerne på rådhuset har fått i dokumentene de har bedt om. Saken virker snodig håndtert fra byrådsavdeling og etat, og Robert Steen gikk langt i å si at han skulle rydde opp i det.

Men manglende innsyn i dokumenter man burde fått innsyn i, det framstår ekstremt lite viktig, en dag vi allerede har hørt historiene om eldre som har fryktet for livet, og til dels mistet det, i forbindelse med opphold på kommunens helsehus.

“Egentlig er det vanskelig å finne ord for å beskrive alvorlighetsgraden”, sa Robert Steen i sin tale.

Det er jo risikabelt å si når det allerede er varslet mistillit.

[ Fortalte om omsorgssvikt på helsehus: - Da jeg kom ut var jeg så glad at jeg gråt av glede ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen