«Jammen fanken Egon. Jeg fylte jo for en femmer i forgårs».

«Benny» i Sverre Holms skikkelse gjorde replikken udødelig i den alle første Olsenbande-filmen, Operasjon Egon fra 1969. Som vanlig gikk bilen tom for bensin, og den «sjenniale» planen gikk i vasken.

Skalk og jordmorveske

Nå står bilen med Egons skalk i hattehylla og Kjells jordmorveske i baksetet, på det nye bilmuseet til Eight Amcars Club på Sørum.

Jordmorveska til Kjell og skalken til Egon, ble liggende igjen i bilen de brukte i den første filmen, Operasjon Egon fra 1969.

Og bilen, det er en Kaiser De Luxe fra 1953.

– Her står bilen, i akkurat samme stand som da Olsenbanden gikk tom for bensin, sier styremedlem i driftsstyret i Roy Thomas Merli til Dagsavisen.

Men Olsenbandens bil står ikke alene i nybygget på Sørum omtrent midtveis mellom Oslo og Gardermoen.

– Grunnen til at vi heter Eight Amcars Club, er at vi kun har biler av merkene, Henry J, Willys (de lagde ikke bare jeep), De Soto, Kaiser (Frazer), Hudson, Packard, Studebaker og Nash, sier Merli.

Disse bilene finnes ikke lenger, og ble produsert fra 40-60-taller, da de tre store, General Motors, Ford og Chrysler skjøv de mindre produsentene ut ifra markedet.

– Det er enkelte som vil si at det er ni merker, da mer luksuriøse Frazer, er en avart av Kaiser, sier Merli og viser rundt på det nye bilhistoriske senteret, eller museet om man vil.

Grunnen til at vi heter Eight Amcars Club, er at vi kun har biler av merkene, Henry J, Willys (de lagde ikke bare jeep), De Soto, Kaiser (Frazer), Hudson, Packard, Studebaker og Nash.

—  Roy Thomas Merli

Historien startet i 1976 da to entusiaster ønsket å samle inn biler fra perioden 1946 til 1966, en periode der Ford og GM herjet. For de små handlet det om å gi opp, eller la seg bli kjøpt opp av de store.

– På slutten av 60-tallet var det kun raggere og pøbel som kjørte amerikanske biler, og akkurat da hadde jeg en amerikansk Ford. Den solgte jeg til fordel for en Opel. Da ringte en kompis av meg og ville ha seg en amerikansk bil som ingen andre hadde og kort tid etter dukket en 1955 Hudson Wasp opp i Aftenposten. Vi kjøpte den og startet restaureringen, forklarte president i Eight Amcars Club Jack Tveter overfor amcar.no i 2020.

– Underveis ble kompisen min lei av bilen og selv om bilen ble godkjent hos biltilsynet i 1968 var begeret fullt da bremsene tok kveld. Da skulle bilen selges og jeg og kompisen min byttet likt med Hudson mot Opelen jeg hadde. Etter en stund ble det flere som interesserte seg for slike ukurante merker og i 1977 bestemte vi oss for å starte en klubb for de åtte mest ukurante merkene.

Stifter og president i Eigth Amcar Club, Jack Tveter.

President Jack Tveter er et vandrende leksikon når det gjelder disse bilene, og har dokumentasjon på alt. Hvor de er kjøpt, hvor de har gått, og hva de er brukt til.

– Jeg var med og hentet de første bilene vi fikk. Da reiste vi rundt og noterte det vi fikk vite om bilens historie. Eventuelt så kjøpte vi bilen, sier Jack Tveter til Dagsavisen, og kan fortelle at han fortsatt har boken hvor alle opplysninger om bilene står nedskrevet.

– Nå er det sjeldnere vi kommer over objekter, men for en tre-fire år siden var det en dame som ringte og lurte på om vi drev med Henry J. Den bilen står hos oss nå, sier han.

Av de 429 bilene som er i klubben, er 200 registrert. Resten er objekter, hvor måler er å få de kjørbar med tiden.

Da Jack Tveter og kompisen startet med dette, ble de sett på som tullinger som valgte så ukurante merker.

– På den tiden skulle alle har hard-top eller kabriolet, forteller han.

– Om 30–40 år er det ikke lenger mulig å finne slike biler. Derfor er det verdifullt at vi har tatt vare på og dokumentert denne delen av bilhistorien. Vi ville ha noe annet enn Ford og GM, sier han.

Det er mye lettere å skru en bil fra hverandre, enn det er å sette den sammen igjen. Så det er ikke få biler vi har hentet i bæreposer.

—  Jack Tveter, president i Eigth Amcar Club

Han kan fortelle at det var en amerikaboom på 70-tallet, rundt da Elvis døde, da «alle» skulle skru amerikaner.

– Det er mye lettere å skru en bil fra hverandre, enn det er å sette den sammen igjen. Så det er ikke få biler vi har hentet i bæreposer, humrer han.

Mange av bilene som er i senterets besittelse er kjøpt nye i Norge.

– Scania Vabis på Skøyen solgte Willys, Kaiser og Henry J. Møller så vidt innom De Soto, mens Olav Gulbrandsen forhandlet Studebaker en periode. Men disse merkene var ikke de mest lett solgte, og man fikk gjerne et godt avslag for å kjøpe dem, sier Tveter.

Interiøret på en 56 Packard Four-Hundres.

Interessen for disse åtte merkene har i dag utviklet seg til å bli en stor samling amerikanske biler.

– I nybygget har vi rundt 50 biler nede, og 29 her oppe, sier Merli og skuer ut over lokalet.

Selv om de fleste bilene i hovedetasjen er blanke i lakken, og ser helt strøkne ut, er det mest på overflaten de ser perfekte ut.

– De færreste bilene er plukket dønn fra hverandre, og bygget opp på nytt. Her er det patina, og kyndige mekanikere som har gjort jobben, sier Merli, og setter seg inn i en Henry J fra 1951.

– Jeg vil tro at de aller fleste bilene her har originale motorer. De som eier disse bilene har kyndige mekaniker hender, og dette er biler med mye mekanikk, og veldig lite elektronikk.

77-modellen Roy Thomas Merli, og en 59 modell De Soto Sportsman.

Nybygg

Etter hvert som antallet biler økte, kom også ideen om å lage et større senter fram.

Fra et enkelt klubbhus, har et moderne nybygg på 5.000 kvadratmeter nå reist seg. På vårparten neste år er planene å innvie bygget offisielt med amerikansk pomp og prakt.

– Alt er reist på dugnad av klubbens medlemmer. Med profesjonell bistand på det finansielle. Også medlemmer med sterke finansielle rygger har bidratt, sier Merli.

– Kommunen har heiet på oss, men vært en passiv støttespiller. Jeg skulle ønske at kommune hadde sett hvor unikt dette prosjektet er, sier Merli, som sitter i kommunestyret for Sørum, tidligere for Høyre, men nå som uavhengig.

Han er ærlig på at dette har vært et komplekst prosjekt, hvor det har vært mange skjær i sjøen, før bygget sto ferdig.

– Hadde vi visst hva vi gikk til, så hadde vi nok ikke gått i gang med dette, sier Merli.

Et bilhistorisk senter med gamle amerikanske biler, er ikke komplett uten en amerikansk diner, fra 50-tallet. Roy Thomas Merli gleder seg til å sette tenna i den første bi\burgeren.

I tillegg til utstillingslokalene bygges en amerikansk diner fra 50-tallet, kontorer, verksted og møtelokaler.

– Jeg gleder meg til å kunne ta den første burgeren og milkshaken her, sier Merli med et smil, og setter seg godt til rette i restaurantmøblene som allerede er på plass.

I tillegg til nybygget, har de også lagerplass i et nedlagt gartneri. Totalt er det 429 biler i systemet.

55 Studebaker President.

– Mange av våre medlemmer har også biler hjemme hos seg selv, sier han.

Foreløpig mangler de brukstillatelse for nybygget, men siden bilene anses som en del av bygget kan de være her.

– Vi håper at det formelle vil være på plass før jul, slik at vi kan ta det i bruk. Vi ønsker også å satse på mer enn bare å være et bilhistorisk senter. Med kort ved både til Oslo og Gardermoen, ligger vi ideelt til for både events, konferanser og andre typer arrangementer, sier Merli.

– Vi vil også rullere på utstillingen, slik at det hele tiden er noe nytt å se. Og på godværsdager vil det være perfekt med en kortesje av disse bilene på Romerikes veier, sier Merli.

På låver og uthus

Samlingen med de åtte amerikanske bilmerkene er unik, og har fått oppmerksomhet langt utenfor Norges grenser, også fra USA hvor bilene ble laget. Selv i bilens hjemland er bilene vanskelig å oppdrive, og det er ikke lett å få tak i reservedeler.

– Selv om det fortsatt finne en deleindustri i USA, må mange av delen til bilene vi restaurerer, lages på nytt. Det er ikke bare å bestille, som man kan gjøre til mer kurante biler, sier han.

Willy

Av de 429 bilene er noen i toppstand, andre nærmest vrak, eller objekter som det kalles i klubben. Bilene har blitt funnet på låver, uthus, skogholt, eller henslengt andre steder. Målet med objektene er at de på et eller annet tidspunkt skal bli kjørbare.

– Noen vil også bli stående slik de var da vi fikk tak i den, sier han.

– Da disse bilene hadde gjort sitt på veien var det ikke vanlig å sende til «Høgger’n». I stedet ble de bare hensatt. Fortsatt hender det at vi blir oppringt av noen som har funnet en bil henslengt. De kan fortelle hva slags merke det er, men ikke noe mer. Da må vi ut og se bilen, og finne mer ut av dette, sier han.

For en som er litt mer enn passe bilinteressert, er det som å komme til himmelrike å gå rundt å se på disse smykkene av gamle amerikanske biler. Fra den gang biler var noe man siklet etter og for mange var en uoppnåelig drøm.

Sakte vandrer jeg langs rekker med gamle og strøkne biler. Lar hendene gli over blankpolert lakk, ser nøye på detaljer på støtfanger, lykter og speil. Åpner en litt knirkete dør og setter meg inn bak rattet. Ser på analoge instrumenter omkranset av krom. Ikke noe elektronisk fiksfakseri på disse kjøretøyene nei.

– Noen av bilene har automatgir slik vi er vant til i dag. Men de fleste har manuelle gir, ikke som vår tids synkroniserte, som krever litt av deg som sjåfør. Tror ikke jeg bare kunne satt meg inn i hvilken som helst bil og kjørt av gårde, smiler Merli, og setter seg bak rattet på en 53 Willys Falcon.

Roy Thomas Merli bak rattet på en 54 Henry J Corsair.

Taxi

En Hudson Super Six fra 1947 har tidligere gått som drosje. Nå nyter den pensjonisttilværelsen i Sørum, og blir luftet kun på godværsdager. En 51 Frazer Wagabond Sedan, har en anordning, som gjør at bakluke kan åpnes i to deler, og dermed blir som en stasjonsvogn.

– Denne bilen er blitt brukt av en omreisende selger, forklarer Merli.

Videre blir biler som en 51 Henry J, en 58 Packard Wagon, 59 De Soto Sportsman, 55 Studebaker president tatt nærmere i øyesyn. Her er det bilnostalgi så langt øyet rekker.

– Disse bilene sier mye om bilholdet da bilen ikke var allemannseie og gir en viktig kulturfortelling for sin tid. Alle disse bilene har en historie å fortelle, sier Merli.

Man kan ikke unngå å trekke på smilebåndet når man vandrer rundt disse bilene. Når det snakkes om amerikanske biler, handler det om Ford, Chevrolet, GM, Dodge og Cadillac. Ikke De Soto, Henry J og Kaiser.

– Det er nok en grunn til at disse bilene ikke overlevde mot de store. De har et karakteristisk utseende, og er verken strømlinjeformet eller bensingjerrige. Men de har mye for seg, de har en personlighet som får fram bilgleden i en, sier Merli entusiastisk.





Fler artiklar för dig