Leder Oslo i en vanskelig i tid: – Vi skal gjøre alt vi kan

Sist jul måtte byrådslederen be befolkningen holde avstand til hverandre. Selskapene måtte begrenses, og mange måtte feire høytiden i karantene og isolasjon.

Nå ser han fram til å åpne dørene for barn, konas barn, barnebarn og svigerfamilie hjemme på Adamstuen i Oslo. I tillegg skal han besøke sønnene og foreldrene som fortsatt holder til i hjemtraktene i Groruddalen. Hytteforbudet er historie, og i romjulen skal Raymond Johansen som mange andre nordmenn til fjells for å stå på ski.

– Det blir en deilig tradisjonell jul på fjellet i Valdres, og der skal jeg bli så lenge som overhodet mulig.

– En dårlig trøst

Den gangen Oslo var nedstengt bekymret han seg for den voksende sosiale ulikheten i byen. Da byen endelig åpnet opp sto krisene i kø. Strømkrise, krig i Ukraina, priskrise, inflasjon og fattigdomskrise.

Hundrevis av mennesker har stått i matkø fra Fattighuset i Grønlandsleiret, helt opp til Åkebergveien, uke etter uke.

– Hva er viktigst å kommunisere til Oslos befolkning nå før jula?

– Det er viktig for meg å si at jeg skjønner at mange sliter, og at vi skal gjøre alt vi kan for å bistå. Det dreier seg selvfølgelig om penger, men det dreier seg også om å bli sett. Mange føler på ensomhet og utenforskap i en tung førjulstid. Det har vært tungt, og det er mørkt – men vi går mot litt lysere tider.

Fire dager før jul åpner Rådhuset opp for spesielt inviterte. Julemiddag til 600, mange av dem rusmisbrukere, har vært tradisjon siden 1992, etter initiativ fra «gatebarnas far», avdøde Arne Skarpsno.

– Jeg tenker at selv om det er en dårlig trøst for dem som har det jævlig tungt nå, så er vi i et privilegert hjørne av Europa hvor det er fravær av krig. Det er dyrt, men vi har tross alt en stat som har vært villig til å stille opp, selv om mange vil si at det ikke er nok. Vi får jobbe for, og håpe at det blir fred i Ukraina og Europa på et eller annet tidspunkt igjen, at det blir mindre polarisering. Vi skal gjøre alt vi kan for å bidra.

[ Munchmuseet med gratis inngang for de under 18 ]

Arbeidslinja

Samtidig som prisene har steget til værs, har søknadene om sosialhjelp i snitt økt med 18 prosent på ett år, ifølge en rapport fra Nav. En del av økningen skyldes de ukrainske flyktningene, men under fattigdomskrisa har søkelyset også blitt rettet mot alle som ikke klarer seg på minstetrygd eller pensjon alene.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde i overkant av 31 prosent av sosialhjelpsmottakerne trygd/pensjon som viktigste kilde til livsopphold i 2021.

I november utfordret byråd i Oslo Rina Mariann Hansen (Ap) regjeringen på å øke trygdeytelsene for dem som har minst. Det stiller byrådsleder Raymond Johansen seg bak.

– Når vi ser at det er vanskelig å leve på, så må vi jo diskutere de sosiale ytelsene, sier han, men peker samtidig på at regjeringen må hjelpe flere inn i arbeid. Det er et budskap flere Arbeiderparti-politikere har kommet med i lang tid, også under fattigdomskrisa.

– Mener du at flere i arbeid også er et svar på de fattigdomsproblemene som uføretrygdede og mottakere av AAP står ovenfor?

– Nei, og det er veldig viktig å presisere dette. Når man er ufør fordi man er ufør, skal man ha muligheten til å leve et godt liv. Det er som regel et uttrykk for at du ikke kan jobbe. Så er det selvfølgelig noen som kan jobbe litt, og da er det arbeidsgivers ansvar å kunne tilrettelegge på en bra måte. Jeg er en sterk tilhenger av arbeidslinja, men begrepet fører ofte til diskusjoner jeg synes det er vanskelig å delta i. Det må kunne være fint å si at man vil hjelpe folk i arbeid, uten at du blir beskyldt for å angripe noen som rettmessig mottar ytelser fordi de ikke kan jobbe.

– Arbeidslinja betyr ikke at alle skal jobbe. Hvis du ikke kan jobbe skal du kunne leve godt uten å være skamfull for det. Det er en krevende nok situasjon å stå i, og da skal du få den støtten du trenger for å leve et fullverdig liv. Men det er jo veldig mange som vil jobbe, men ikke får støtten de trenger.

– Synes du Arbeiderpartiet har klart å kommunisere det skillet godt nok – at arbeidslinja ikke betyr at alle skal jobbe?

– Det synes jeg er vanskelig å uttale meg om. Jeg husker jeg hadde en diskusjon for noen år siden. Jeg var kritisk til at flere havnet på trygd under Erna Solberg, og mente at mange ble skjøvet ut av arbeidslivet, og at regjeringen gjorde for lite for å hjelpe dem inn igjen. Da fikk jeg kritikk av flere som var uføre. De følte seg truffet av det, og det viser hvor vanskelig det kan være å diskutere arbeidslinja. Du skal holde tunga rett i munn.

[ Avviser fattigdomskritikken: – Det er et gode at vi har mulighet til supplerende sosialhjelp ]

Et parti i krise

Selv om partiet hans kom til makten under forrige stortingsvalg, har det vært en særdeles dårlig tid for Arbeiderpartiet. I november kom det første fallet. Nasjonalt stupte partiet helt ned til 16,3 prosent. I desember klarte de å komme seg opp til 19,9 prosent på flere målinger. Fire dager før jul kom den verste krisemålingen på lang tid - bare 14,6 prosent vill stemme på regjeringspartiet ifølge Vårt Lands partimåling. Senterpartiet havnet under sperregrensa.

Utfordringene er ikke få – krig i Ukraina, strømkrise, prisvekst og økende fattigdom og inflasjon. Regjeringen har flere ganger sagt at oljepengebruken må strammes inn for å hindre ytterligere inflasjon.

– Hvordan ville du håndtert disse krisene annerledes?

– Nå sitter jeg i sentralstyret i partiet, så jeg kan ikke frasi meg et ansvar for dette. Det er en ekstremt krevende situasjon å skulle holde igjen, som vi må, samtidig som milliardene kommer inn i statskassa. Det er ekstremt krevende både å forklare og forsvare.

Johansen sier han ikke har en oppskrift på hva han ville gjort annerledes.

– Det er dyrtid, krig i Europa og samtidig tjener Norge mye penger. Vi har gitt 48 milliarder i strømstøtte, men samtidig er det er store fattigdomsproblemer, og for et sosialdemokratisk parti så er det et problem. Ikke minst i denne byen her. Det er en vanskelig situasjon for regjeringa, og for oss. Jeg håper at utviklingen framover snur litt, og jeg har både et ansvar og en forpliktelse til å bidra til det.

[ Kritiserer Støre: Mener omikron-nedstengingen av Norge var en overreaksjon ]

Partiet for vanlig folk

Tidligere Ap-topp Marianne Marthinsen skrev nylig et essay i Morgenbladet om arbeiderklasseidentiteten i Arbeiderpartiet. Hun skrev at arbeiderbevegelsen omfavner mastergradsstudentene med en viss ambivalens, og at mange mener det er blitt for mange av dem:

«Diskusjonen om hvorvidt de ekte arbeidsfolkene fortrenges i dette nye, skoleflinke, teknokratiske partiet, er aldri langt unna. Det er ikke vanskelig å forstå. Det blir som foreldrene som betrakter studentbarna sine med stolthet når de kommer hjem fra juleferie, samtidig som de tenker at det har kommet noe fremmed over dem. Og for all del – Arbeiderpartiet kan aldri tillate seg å miste forbindelsen med det partiet kom fra og blikket for hvem man til syvende og sist er til for. Vanlige folk. Spørsmålet er bare om begrepet «vanlige folk» egentlig favner de aller vanligste når interesser settes på spissen.» skrev Marthinsen.

– Synes du det er på tide med en ordentlig diskusjon om hvilke vanlige folk Arbeiderpartiet skal bestå av, og representere?

– Jeg leste det Marianne skrev, og jeg synes det var veldig viktig og riktig skrevet. Nå kommer jeg selv fra industriarbeiderklassen, og jeg har andre erfaringer enn henne, men jeg synes vi må greie å representere både den brede arbeiderklassen og middelklassen. Det er en viktig debatt.

[ Raymonds MDG-oppgjør: «Fungerer som en rød klut for mange i Arbeiderpartiet» ]

Samtidig mener han at deler av politikken er blitt for instrumentell og akademisert – som et springbrett for karrierejegere.

– Det å være politiker har blitt et mål i seg selv, og det mener jeg er knyttet til hvordan politikere blir forstått utad. Du blir mye bedre forstått hvis du har annen erfaring også. Politikken har blitt for langt vekk fra folk, uansett hvilken del av «vanlige folk» du tilhører. Jeg opplever ikke at vanlige folk er godt nok representert i noe parti, og det er en utfordring.

Johansen mener politikken ikke minst mangler folk med lang erfaring fra næringslivet, og trekker fram bakgrunnen til næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) som viktig for regjeringen.

– Hvis alle du møter ser at bakgrunnen din bare har vært som en del av den politiske klassen, så tror jeg det er negativt for demokratiet på sikt. Demokratiet dreier seg om gjensidig tillit. Et parti må representere et bredt lag av befolkningen.

– Jeg tror ikke dette bare handler om at noen som tilhører arbeiderklassen som jobber i offentlig sektor, ikke føler seg like hjemme i partiet som industriarbeiderklassen. Det finnes jo omtrent ikke en eneste industriarbeidsplass igjen i Oslo lenger. Så det hun beskriver er nok ikke et veldig stort problem her i byen, men det er helt sikkert at det er sånn andre steder.

– Jeg synes Marthinsen har skapt en god debatt, men jeg tror dette er en enda større debatt, som handler om mye mer enn Arbeiderpartiet.

[ Hodeløst farlige kutt ]

Både fattigst og rikest

– Da du kom med boken din «Gjennom krisa» i høst, prøvde du å ta et oppgjør med hatet mot Oslo-eliten, og gjentok Arbeiderpartiets ånd om «By og land – hand i hand, ikke mann mot mann». Har du fått god respons på det fra dine kolleger ute i distriktene?

– Motivet mitt var å si at vi er gjensidig avhengig av hverandre. Jeg mener at konflikten mellom by og land er veldig destruktiv. Det er mange som ønsker å holde opp et bilde om at Oslo er byen der de rikeste bor. At hele Oslo er innenfor ring 3, eller full av hipstere på el-lastesykler, drikkende på kaffe latte. Det bildet brukes i den politiske retorikken, og så vet jo jeg at Oslo er byen der de aller fattigste og rikeste i Norge bor, og det store flertallet er midt i mellom. Hele landet er avhengige av at hovedstaden fungerer bra, og vi er avhengige av at hele landet fungerer bra.

– Men fikk du noe respons fra Ap-kolleger i andre kommuner på dette utspillet?

– Nei, jeg har fått større respons på andre utspill enn det. Men dette er en debatt som kommer til å fortsette. Samarbeidet mellom by og land mener jeg er en av de stolteste tradisjonene i mitt parti, og jeg tror det er helt avgjørende at vi fortsetter med det. Vi skal ikke snakke noen ned. Vi er så få her i dette landet, og jeg mener både fiktive motsetninger mellom oss, og geografi som tilnærming tilslører reelle motsetninger. Det er rett og slett en veldig dårlig analyse av de utfordringene vi har i Norge.

Mer selvstyre

Under pandemien var han tettere på befolkningen enn noen gang, på godt og vondt. Men avgjørelsene han måtte ta for byen, ga ham en viktig erfaring:

– Hadde staten overført mer ansvar til kommunene, så mener jeg at vi både kunne styrt mer effektivt, og vi hadde stått enda mer direkte til ansvar overfor velgerne våre – som vi gjorde under pandemien. Det er vi som har skoa på, og veit hvor den trykker. Noen ganger er staten et unødvendig byråkratisk ledd.

Johansen har styrt hovedstaden siden 2015, og i høst – på overtid – sa han ja til å gå til valg på fire nye år.

De siste årene har både han og de andre byrådene kommet med utspill til regjeringen i saker de mener Oslo kjenner best selv. De har uttalt seg om pandemihåndtering, sykehusplanlegging, regjeringskvartalet, motorveibygging, bosetting av flyktninger og fastsetting av trygdeytelser.

[ Utfordrer egen regjering: Mener trygdeytelsene må økes ]

– Hvordan er det å lede en så stor befolkning politisk, uten å kunne bestemme disse endringene selv?

– Det kommunale selvstyret kunne vi gått enda lenger på. Når vi vil ha utslippsfrie soner i sentrum av byen, hvorfor i all verden skal vi ikke kunne bestemme det sjøl da? Staten må også kunne begrunne sine valg godt, og dette mener jeg helt uavhengig av hvem som sitter i regjering.

– Du aner ikke hvor mange ganger det irriterer meg å sitte å høre på politisk kvarter om morran, hvor stortingspolitikere sitter og uttaler seg om osloskolen og barnehager her i byen uten å ha filla peil. Det er fint at de stiller, men NRK burde jo invitere inn dem som daglig styrer og bestemmer over disse skolene og barnehagene. Det er vi som står ansvarlig ovenfor velgerne.

Johansens første byrådserfaring i Oslo var som miljø- og samferdselsbyråd for SV. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1997, og var partisekretær fra 2009 til han ble byrådsleder i Oslo i 2015.

– Hadde du denne holdningen om kommunalt selvstyre du var partisekretær også?

– Ja, selvfølgelig. Jeg har alltid vært veldig tydelig på kommunalt selvstyre. Avgjørelser bør fattes nærmest mulig folk, av dem som kjenner hverdagen deres best – og det er kommunepolitikerne rundt om i landet. Vi har sterke kommuneadministrasjoner, og er i stand til å styre.

[ Et liv i fattigdom: – Du er ikke mindre verdt om du har lite ]

[ Fattigdommen i Norge: – Det skumle er at det er en villet politikk ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen