Nyheter

Clement (22) gjør alt han kan for at alle skal føle seg inkludert

Først da han ble trener for tenåringer forstod han hvor viktig idretten er for å ikke havne utfor.

Tippenprisen

– Det aller viktigste på at lag er at alle føler seg som en del av gjengen, sier 22 år gamle Clement Sebazungu.

Han er hovedtrener for 28 Vålerenga-gutter som i år fyller 14. I tillegg leder han ulike aktiviteter for Vålerenga Samfunn og er gjestetrener på andre lag.

For noen av guttene han trener er de tidlige tenårene avgjørende for deres framtidige karriere, mens andre bare spiller for moro skyld. Men sistnevnte er vel så viktig mener Sebazungu.

– Vi må kunne tilrettelegge for alle, og skape et samhold på tvers av fysiske forutsetninger og evner. Alle som er på laget må føle en tilhørighet, sier han.

For to år siden kom Clement Sebazungu til Vålerenga etter å ha blitt anbefalt trenerkurset klubben arrangerer i programmet «Jobbsjansen» av NAV. Innsatsen den engasjerte 22-åringen har lagt ned som trener i Vålerenga siden den gang har imponert mange. I år er han nominert til «Tippenprisen» for sin innsats i klubben.

Ildsjelpris

Henry «Tippen» Johansen var et stort forbilde for mange i hele Norge, men spesielt for barn og unge fra Vålerenga, på Oslos østkant. Han var en legendarisk målvakt, og en av spillerne på det smått så berømte bronselaget fra OL i 1936.

Tippenprisen ble delt ut for første gang under Østkantspellet i fjor. Prisvinneren mottar en statuett av Henry «Tippen» Johansen, til odel og eie, samt en pengepremie på 25.000 kroner til en fritt valgt mottaker som er, eller kan bli medlem av Grasrotandelen.

Årets pris vil i år blir delt ut i pausen i eliteseriekampen mellom Vålerenga og Molde på Intility Arena 19. september.

Tippenprisen

Korona-oppfølging

Da Norge ble nedstengt og ingen fikk møtes for å trene, var det ikke spillerne med svake fotballferdigheter Sebazungu ble bekymra for.

– Jeg var bekymra for at de guttene jeg visste at ikke hadde det så lett på skolen og ellers, skulle falle fra fotballen og havne utfor.

Den unge treneren sørget for å følge opp og sende meldinger, og gi noen utfordringer de kunne trene på hjemme. Under pandemien mistet Norges idrettsforbund 185.000 medlemmer, og frafallet var størst i aldersgruppene 0-5 og 6-12 år. Sebazungu er letta over at de kom seg gjennom nedstengningene, uten at noen slutta.

– Jeg tror det er lett å havne i dårlig miljøer som ikke bra dem, og da er det veldig viktig at vi passer på at vi gjør alt vi kan for at de positive miljøene de er en del av ikke forsvinner. Som trenere kan vi veilede ungdom gjennom fotballen, og sørge for at de holder seg på rett kjøl.

Selv er han født og oppvokst i Tromsø, og han har spilt fotball så lenge han kan huske.

– Vi bodde i et rekkehus, og det var veldig mange av dem på rekke og rad. De som bodde nederst gikk fra dør til dør og samla alle barna på hele rekka bortover. Så spilte vi fotball på binga. Det gjorde vi så og si hver dag.

Som voksen har han fått høre at nabolaget var kjent som et dårlig området i byen.

– Det er blitt beskrevet som en «ghetto». Det merket ikke jeg noe til, fordi vi spilte bare fotball hver dag. Jeg har bare gode barndomsminner derfra. Jeg merket nok ikke at de dårlige miljøene fantes der fordi jeg var så opptatt med fotball.

Viktig å se alle

I femteklasse flyttet familien til Gjøvik og Sebazungu gikk fra å være en av de beste på laget i hjembyen, til å være ny og ukjent. På trening trodde han treneren spurte om noen kunne stå i mål den dagen, og han meldte seg. Det viste seg at treneren mente ut sesongen, og plutselig var midtbanespilleren stuck i mål.

Men Sebazungu viste seg å være en god keeper og ble veldig populær på flere av lagene. Han fikk spille med de eldre gutta, og ble tatt opp på kretsen. Etter ett år ville han tilbake på banen, men opplevelsen ble noe helt annet.

– Jeg gikk plutselig fra å være den populære til å være på 2. laget, og jeg følte ikke at treneren så meg eller verdsatte noe jeg gjorde. Derfor synes jeg det er veldig viktig at ingen skal føle at de er fastlåst i en posisjon på banen, eller på 2. laget ut sesongen. Vi som trenere skal se prestasjoner ved hver kamp, sier han.

Så da han ble trener på Vålerenga, startet han med et helt nytt system. Mange som har spilt fotball husker kanskje den kjipe følelsen av å være den dårlige som må spille på 2. laget eller 3. laget. På lagene Sebazungu trener bytter de hele tiden på hvem som spiller på 1., 2. og 3.

– Jeg vil ikke at de skal sitte igjen med en følelse av det ikke spiller noen rolle om de gjør en kjempeinnsats, eller en dårlig innsats. Jeg vil at alle spillerne skal føle seg sett. Mange av dem som begynte på 3. laget, spiller nå ofte på 1. laget i dag, sier han.

Passer på

Før sesongen startet opp ba Sebazungu alle svare på et skjema om hva slags forventninger de har til seg selv, og til trenerne. Han forteller at omtrent 80 prosent av guttene ville ta fotballen veldig seriøst, mens de resterende ville være der for det sosiale.

– De skal selvfølgelig også være en del av laget. Vi har løst det sånn at de skal være med i samspillet i forhold til treninger og øvinger, men vi pusher ikke like mye på dem.

Han mener det er viktig at spillere som vil bli bedre får tilbakemeldinger, men at spillere som er der for moro skyld ikke trenger å få så mye tilbakemeldinger på hva de gjør «feil» foran andre.

Sebazungu er også nøye med å følge opp at ingen av guttene herser med hverandre.

– Gutta skal få lov til å tulle, så lenge det er lek. Men når man merker at noen har dårlige intensjoner, hakker ned på noen eller er ute etter å ødelegge, så er jeg streng. Men det er stor forskjell på hva jeg kan akseptere for gutter på 14 og yngre barn. Der kan det være ting som virker som en lek fra utsiden, men så vet man ikke hvordan de egentlig tar det. De yngre barna er mer sårbare, så der passer jeg ekstra på.

Ved siden av trenerjobben tar han bachelor i trenerrollen og idrettspsykologi på Norges Idrettshøyskole. Han tok det første året i Elverum, og måtte pendle. Mange timer i bilen hver dag slet på motivasjonen, men han holdt ut fordi han var innstilt på å nå målet om å fullføre.

– Ting tar tid, det er en maraton og ikke en sprint. Jeg var utålmodig som barn, og fotballtreningen har gitt meg den tålmodigheten jeg har i dag. Hvis du skal bli god i fotball, så må du øve over tid. Jeg håper jeg kan lære barn og unge den samme tålmodigheten gjennom fotball, som jeg fikk.