Nyheter

Barndommens dufter og dunster

Da barndomskameratene Odd og Alf vokste opp, var Rodeløkka prega av lukter som kunne framkalle både rus, spyfornemmelser og høl i tenna.

1 av 3

Det første Odd Borgersen (1921–2017) så når han kom ut av porten hjemme i Gøteborggata 13, var Freia-garasjens store, grå foldedører og de sjokoladebrune Freia-varevognene med tegninger av en høy, gyllen stork på sidene.

Hovedinngangen på hjørnet av Verksgata framsto som en lukka og spennende koloss for unga. Når noen gikk inn eller ut av de fornemme, brune edeltredørene kunne de få et glimt av marmor og blankpussa messing innafor: «En sterk opplevelse av noe som måtte være ‘det søte liv’ i dobbelt forstand», mintes Borgersen i St. Hallvard 2/1997.

Saken fortsetter under bildet.

Lenge før «nærpolitireformen» var påtenkt, fikk de som vokste opp i Kristianias forsteder, nærkontakt med nærpolitiet. Rodeløkka fikk egen politistasjon i 1878. Stasjonen i Tromsø­gata 4 ble nedlagt i 1956, men huset står fortsatt. Foto fra cirka 1950: Ukjent person/Oslo Museum

Selve fabrikken lå på hjørnet av Teglverksgata og sendte ut mystiske summelyder.

«Vi visste ingen ting om hva som foregikk innenfor de røde teglstensmurene. Men vi kjente duften fra virksomheten. Den kom som en søt og liflig bølge gjennom lufta. Noen ganger var den så sterk at jeg nesten kunne ha fornemmelsen av å få hull i tenna!»

Det hendte at unga stilte seg opp for å tigge sjokolade av jentene som strømma ut fra fabrikken etter endt arbeidsdag. Men de hadde aldri hellet med seg.

Les også: Ekte gategutter fra Rodeløkka

Som beboer hos konkurrenten Bergene var Odds kamerat Alf Folmer (1921–) heldigere stilt. I boka «Gutten fra sjokoladefabrikken» forteller han at det hendte at en av arbeiderne bøy på småsjokolader.

Men det var ikke sånn Alf og kameratene fikk tilfredsstilt søtsuget sitt, det var ved å klatre over piggtrådgjerdet til brakkene hvor Bergene dumpa makulerte varer:

«For oss var det av liten betydning om sjokoladeplatene var knust eller innpakningen var bulkete. Vi spiste oss mette på melkesjokolader og sugde ut konjakken av den fylte konfekten.»

Nærmiljøet var også prega av lukta av tobakk fra «NKL Tobakksfabrikk», nystekte lomper fra lompebakeriet i Marstrandgata, røykafisk-lukt fra «Thiis Lut- og Mineralvandsfabrik» i Stockholmsgata og dunstene av diesel, eksos og mønje fra Rodeløkkens Mekaniske Verksted. For ikke å snakke om «den herlige duften» av nykverna kaffe fra «Rodeløkkens Elektriske Kaffebrænderi».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Den vondeste lukta sto «Ben og Fett AS» i Malmøgata for. De tok imot dyreskrotter og kjøttavfall som gjennom en koke- og tørkeprosess skulle forvandles til beinmel og snekkerlim. Kadavrene ble liggende i hauger på gårdsplassen og surne, råtne og tiltrekke seg parings- og verpesjuke fluer i tillegg til å forsyne «halve byen» med «liklukt».

Ifølge Alf ble kadaverhaugene spylt daglig, og da ble lufta mørk av irriterte fluer. Flueegga fulgte med vannet ned i kloakken, festa seg i avløpsrøra og ble til larver, og snart «slo nye generasjoner fluer følge med stanken av svovel og råtne egg opp gjennom gatekummene».

Les også: Vil fjerne det siste verneverdige trehuset overfor Carl Berner torg

Lukta fikk Alfs mage til å vrenge seg: «En sverm av spyfluer kom mot meg. Det gikk rundt i hodet, jeg veivet med armene og falt om i gaten. Jeg kastet opp det jeg hadde av lomper, småsjokolader og brødskiver med brunost».

En medfølende arbeider kom og hjalp han på beina: «Uff, sa han, i dag lukter det fælt.»

Saken fortsetter under bildet.

Hillestads Kjemiske Renseri og Farveri med alle sine dunster holdt til i Tromsøgata 12. Bildet er fra 1966. Foto: Harriet Flaatten/Oslo Museum

Ikke alle Rodeløkkas dufter var like ufarlige. Noen av ungdommene hadde det for seg at de skulle puste inn lufta fra ventilasjonsvifta til «Hillestad Kjemiske Renseri og Farveri» i Tromsøgata. Blant stoffene de fikk befatning med, var trikloretylen, kalt tri, og blåsyre i form av cyankalium. Sistnevnte lukt minte om bitre mandler og fikk halsen til å snøre seg sammen og gutta til å hoste.

Les også: Nybyggerne på Dal-eng-enga

«Når tri var blant gassene, begynte hele Rodeløkka å gynge. Da var det best å gå. Vi sjanglet ned gata, hoiet og lo på vei til skolen,» forteller Alf. Konstablene ved politistasjonen i Tromsøgata forsto nok heller ikke alvoret, for de ropte idet gutta passerte: «Gjør dere ikke morsomme, gutter, se å pell dere hjem!

Kilder: Alf Folmer: «Gutten fra sjokoladefabrikken – Erindringer om liv og lukter på Grünerløkka», rodelokkavel.no, Byminner 2009– 2, St. Hallvard 1993–1/1996–4/1997–2/2006–1/2007–3, Alf Folmer