Koronatiltakene dominerer stadig i Oslo. Utestedene er stengt. Kinoene er stengt. Universitetene er stengt.
Vi har blitt bedt om å jobbe hjemmefra. Folk over hele byen tilbringer nå hele dagen, hele uka, hele måneden ... hjemme. I små leiligheter, eneboliger, kollektiv, studentboliger.
Vår jobb i den nasjonale dugnaden er nettopp det; å være hjemme. Samtidig prøver vi å få hverdagen til å gå rundt, med små og store utfordringer, rare tanker, ensomhet.
Midt i desember reiste jeg rundt og fotograferte mennesker i Oslo, i deres egen lille verden.
Les kommentaren til Selma Moren: Hvorfor er det ikke lov å snakke om at denne tida er vanskelig?
Ada Mathea Hoel
– Jeg synes det er vanskelig å være redd for å være nærme folk. Ting jeg må gjøre bare hoper seg opp, og noen ganger glemmer jeg å gå ut av huset på flere dager og føler at jeg bare visner, sier Ada.
Hun har ikke tatt på sminke i dag, og sier det gjenspeiler hvordan hun har det for tiden.
– Jeg er ensom.

Iver Daaland Åse
Iver bor i en studenthybel rett over Ullevål sykehus. Der deler han bad og kjøkken med en venninne. Det er fint, når man ikke får truffet så mange andre.
– Hvordan det går? Ok minus, sier Iver, med et skjevt smil.

Embla Helle Nerland
– Vi har akkurat hatt juleavslutning med jobben, roper Embla fra balkongen i 5 etasje.
– Jeg fikk 3.plass på kahooten!
Embla har fast jobb og egen bolig, men syns livet for tiden er litt ensomt og stillestående.
– Alle vonde følelser får ekstra stor plass og de gode blir mindre når jeg ikke får dele dem med andre mennesker. På hjemmekontor må jeg skjerpe meg minst fire ganger hver dag.

Frida Myklebust Amdahl
– Livet har gått sin gang og man har måttet tilpasse seg enten man vil eller ikke. Heldigvis har jeg lært meg å strikke. Og jeg har strikka masse. Det har hjulpet ekstremt mye egentlig. Mot alt, sier Frida på telefon, der hun sitter i vinduet og strikker.
– Også har jeg virkelig satt pris på konseptet «å rusle med venner». Samma om det regner eller er sol, har jeg gått utrolig mye mer tur i år enn ellers

Esten Segbø
Esten bor i kollektiv med tre andre, og syns det er greit nok med hjemmekontor, men litt mye at alle har det.
– Ensomt og kjedelig er vel strengt tatt nøkkelorda for coronatilværelsen, men leiligheten har aldri blitt så godt vaska som i 2020, for å si det mildt.

Cecilie Agerup
– Jeg føler at jeg har klart meg bra dette året. Jeg brukte unnskyldningen om at man ikke kan møte så mange folk til å fokusere på skole,. Det har dog blitt litt vel mye skole, sier Cecilie.
– Jeg kjenner egentlig mest på savnet etter gode klemmer og gode samtaler når jeg først møter folk. Jeg liker ikke følelsen av at gode klemmer og nærhet er ulovlig.
I sommer kjøpte hun seg en harpe, og nå har hun akkurat lært seg å spille en julesang.

Maria Wirén og Sindre Weber
I våres snakket de om hvor takknemlige de var for at nedstengningen ikke skjedde i mørke, triste november. Men så skjedde det likevel.
– Vi er glad byens politikere tar ansvar. Vi er forberedt på å holde fortet så lenge som helst. Men det hjelper at en vaksine er på vei; et lys i tunnelen.
Maria jobber i en hardt prøvet eventbransje, men har takket være en god arbeidsgiver sluppet å permiteres helt, til tross for få eller ingen jobber. Sindre jobber hjemmefra.
– Det er lite skille mellom jobb og fritid, og man savner det sosiale med jobben. Men vi er heldige som har en jobb, sier Sindre.

Kari Loennechen Feiring
Kari har en time i kunst og håndverk på Teams med 10.klasse i det jeg ringer på
– Det er vanskelig å lære bort kunsthistorie sånn. Spørsmål alle kunne stilt på en gang tar mye lenger tid på hjemmeskole og man føler jo at man er på jobb døgnet rundt, sier Kari.
Nå har hun mest mulig hjemmeundervisning denne uka før ferien, for at ingen skal havne i karantene til jul. På nyåret er det forhåpentligvis tilbake til vanlig skole.

Sahra Torjussen og Ingrid Rønning Strand
Ingrid og Sahra deler en leilighet i 5.etasje på Tøyen, og jobber hjemmefra.
– Vi føler oss heldige som kan jobbe hjemme og ikke bli utsatt for smitte. Men vi er dritlei, sier Ingrid.
– Hyggelig å hilse på, roper hun.
– Hæ? roper jeg tilbake, og zoomer inn på Ingrid med telelinsa, som om det skal gjøre at jeg hører bedre.
–Hyggelig å hilse på. Og god jul.
– Ja, enig. God jul, roper jeg.
