Klemetsrud fyller 100 år – vi tok en prat med jubilantens største profiler

Klemetsrud Idrettslag dekker et enormt stort område lengst sør i Oslo. Fra Mortensrud i nord, til Klemetsrud i sør. Fra Dal/Brenna i øst og til Kantrallen i vest. Lørdag fylte de 100 år.

Idrettslaget har nå sin base på Mortensrud, men når man feirer 100 år er det greit å servere litt historie også. Og da må vi tilbake til Klemetsrud, som i 1920 var en liten bygd, langt unna Oslo, selv om det også den gang lå innenfor bygrensa.

En som kan mye om historien til klubben er 79 år gamle Veslemøy Viervoll. Hun har vært medlem i idrettslaget siden 1948, og er det fremdeles. Turn er hennes idrett, og hun holder fortsatt en gruppe gående for de eldre damene.

Veslemøy Viervoll på tur med Klemetsrud i 1973. Foto: Privat

Turn er nemlig en av de idrettene klubben hadde på programmet ganske tidlig. Det kom i 1933. Før det var det langrenn, skihopp og orientering dem drev med ved markagrensa.

Men etter hvert dukket turn og håndball opp for damene. Men de hadde et problem.

– Vi hadde jo ikke noen gymsal, ler Viervoll da vi slo på tråden.

– Vi trente utendørs, men fikk etter hvert plass i noe som vi kalte «Heimen», som var velforeningens hus som lå rett opp bakken fra der Klemetsrud idrettsplass ligger i dag. Der hadde vi treninger og oppvisning for folk i bygda, mimrer hun.

Formålet var å gjøre noe for damene i bygda, og sørge for at også de fikk et tilbud om mosjon. Men damene ble en egen avdeling i klubben.

– Mannfolka ville ikke blande vår økonomi inn i deres, sier hun og ler.

Sopelimsbygda

Fram til krigen var det vinteridrettene som var størst, i det som blant de innfødte kaltes Sopelimskroken. Dette navnet kom av at de drev produksjon av sopelimer her, og hver St. Hans-aften var det utkledning, turnoppvisning, og en sopelimsprinsesse ble kåret.

Veslemøy Viervoll under St. Hans-feiringen på Klemetsrud skole i 1960. Foto: Privat

Etter krigen var det orientering og friidrett som var størst, fram til midten av 60-tallet. Da tok håndball og turn over, og på 70-tallet dukket fotballen så smått opp.

Utover 80- og 90-tallet vokste drabantbyen Mortensrud/Lofsrud seg stor og fet, og idrettslagets base ble flyttet fra Klemetsrud til dens nåværende posisjon på Lofsrud i 1992. Men klubbens gamle gressbane og klubbhus ligger fremdeles på Klemetsrud, og brukes jevnlig av klubben, til tross for at det er et godt stykke unna.

Mange store oppgraderinger

Og denne idrettsplassen kan bli veldig viktig for klubben i årene som kommer. Det er nemlig store forandringer på gang. Klubben skal fram til 2025 få ny landhockeybane, som på vinteren vil bli gjort om til kunstisbane. Ny innendørs hall, ny barneskole, cricketstadion og friidrettsanlegg.

Dette fører til at de vil ha noen år med krevende logistikk der den gamle gressbanen vil bli tatt i bruk. Sammen med en liten sjuerbane som ligger der.

– På den lille grusbanen har vi fått en «gratulerer med 100 år-gave» fra OBOS og noe som heter Eckbos legat. For bare noen uker siden fikk jeg endelig avklaring fra plan og bygg. Vi ønsker også å prøve å få lagt kunstgress på gressbanen, sier styreleder Kyrre Alvær da vi besøkte han på Mortensrud.

– Den blir granulatfri. Vi skal fylle den inn med kokos. Det er samme som Manchester City og flere andre har på sine treningsbaner.

– Ja, men såpass bør det være syns jeg?

– Ja, det syns jeg også, ler Alvær.

– Det er kanskje en litt barnslig tilnærming, men jeg syns jo at hvis vi kan være med å skjemme bort, i den grad vi greier det, ungene her. Mange som kommer fra hjem med dårlig råd. La oss prøve litt i hvert fall da.

Styreleder i Klemetsrud IL, Kyrre Alvær. Foto: Haakon Thon

Et friidrettssentrum

Det ligger noen år med utfordringer foran klubben, men deretter kan det se veldig bra ut for de mørke- og lyseblå. Kanskje kan det nye anlegget gi noen av de tradisjonelle idrettene i klubben et oppsving igjen?

Alvær håper det.

– Vi fikk spørsmål om vi har noe miljø for friidrett. Jeg sa at det hvis dette anlegget kommer skal vi lage et friidrettsmiljø. Det blir jo et regionalanlegg. Det blir en hall for mange, og så tenker jeg at på Mortensrud - med et ganske internasjonalt miljø - så er friidrett noe som alle egentlig driver med. Så vi har så vidt begynt å organisere oss, men det er ennå noen år til. I tillegg har Sagene bandy tilbudt seg å komme og hjelpe til når kunstisen ligger klar, sier han.

Per dags dato er det fotball som er den soleklart største idretten. Deretter følger håndball og bordtennis, og de har nylig startet et basketballag og badminton-gruppe. De fikk riktignok nedstengning nummer to midt i fleisen. I tillegg har de også kommet i gang med E-sport, som spiller TV-spillet FIFA.

Turn-gruppa lever fortsatt, med Veslemøy Viervoll i spissen. Men det er nå kun seniorgruppa igjen.

Viervoll håper at de nye anleggene også kan gi turn-delen et oppsving. Hun har vært svært aktiv i hovedstadens turnmiljø og etterlyser basishaller der apparater ikke må løftes inn og ut før og etter hver eneste økt.

– Det tar jo nesten halve tida vår det, sier hun.

Ishockey og fotball

En kjapp titt på klubbens historie forteller oss at det har vært 100 år preget av store forandringer. Fra en liten klubb i en liten bygd i marka, til et stort idrettslag for en voksende drabantby.

På 90-tallet flyttet mange til området, og etter hvert har flere idrettsutøvere med fortid fra barnefotballen i klubben markert seg på høyt nivå. Blant annet har landslagsspillere i ishockey som brødrene Ken André og Mathis Olimb spilt barnefotball i klubben. Det samme har Stefen Espeland, som også spiller på det norske landslaget i ishockey.

Matrand-cup i 1999. Senere landslagsspillere i ishockey, Ken André Olimb (med pokalen), og Stefen Espeland (i forgrunnen) jubler sammen med lagkameratene i Klemetsrud. Foto: Bjørn Thon 

Av fotballspillere kan vi nevne målscoreren for Norges nødlandslag, Ghayas Zahid, Vålerengas utlånte back Amin Nouri, Sarpsborg 08-spiller Nicolai Næss og Skeids toppscorer Johnny Buduson.

Den store kampen

A-laget i fotball spiller nå i 6. divisjon, men var rundt år 2010 oppe i 3. divisjon, og tok seg til første runde i cupen ved to anledninger (2005 og 2006). Kampen mot Lyn i 2005 husker alle som er oppvokst på Mortensrud. Bildene av John Obi Mikel og John Shittu som vanret rundt på et jorde på Mortensrud er kanskje noe flere andre også husker.

Klemetsrud holdt eliteserieklubben til 1-1 helt til det gjensto åtte minutter, og mot slutten var de svært nær å sikre seg overtid. I stedet kontret Lyn inn 3-1 og tok seg videre. Året etter møtte de Strømsgodset i første runde i cupen og tapte 5-2.

Lyn-keeper Nuno Marques i duell med Klemetsruds Trond Eriksrud under cupkampen på Mortensrud i 2005. Foto: Jarl Fr. Erichsen/NTB 

Dette skal vi komme tilbake til, for vi har nemlig tatt en prat med Zahid, Nouri og Buduson for å høre litt om hva Klemetsrud har betydd for dem, og hvilket forhold de har til jubilanten.

Skal vi starte med Ghayas da? Vi gjør det. Han er jo tross alt den eneste som har scora for landslaget.

GHAYAS ZAHID, APOEL

Ghayas Zahid. Foto: Lise Åserud/NTB

På vei opp til hovedbanen til Klemetsrud på Mortensrud ligger det en liten kvadratisk fotballbane som i alle år har vært en grusbane. Da vi tok turen opp fikk vi øye på en plakat som kunne fortelle oss at det nye kunstgresset som nå hadde blitt lagt der var granulatfritt, og betalt ved hjelp av Spleis og penger klubben fikk da Vålerenga solgte Ghayas Zahid.

Dette er banen som delvis ble finansiert av pengene Klemetsrud fikk da Vålerenga solgte Gahays Zahid til APOEL. Foto: Haakon Thon

– Visste du om dette, Ghayas?

– Jeg har faktisk ikke sett den plakaten. Men jeg hørt at de hadde brukt noe av pengene på det ja. Det er veldig kult. Uten vil, sier Zahid til Dagsavisen.

Styreleder i Klemetsrud Kyrre Alvær sier at pengene fra salget av Ghayas naturligvis skulle brukes på dette.

– Vi fikk jo over en halv million av salget fra Ghayas. Hva skal vi bruke det på? Selvfølgelig det. Du må bruke det på de barna som skal bli den neste Ghayas’en. Så får vi se hvor langt vi kommer, men jeg føler jo vi gjør et forsøk da i hvert fall, sier Alvær om banen.

– Dette er jo en bane som har blitt brukt en del også. Fint å få kunstgress på den?

– Ja, altså det har vært en del lag som har stussa over at vi fortsatt spiller på grus her, ler han.

Der denne banen ligger i dag vil det etter hvert bli omsorgsboliger. Derfor er den bygget med borrelås, slik at den kan rulles sammen og tas med til det nyrenoverte idrettsanlegget.

Tilbake til Ghayas:

– Jeg begynte i Klemetsrud samtidig som jeg begynte i 1. klasse på Stenbråten skole, og var der til jeg var 14. Da gikk jeg til Vålerenga, forteller Ghayas.

– Hvordan havnet du i Vålerenga?

– Det var vel det første året det var sone og kretslag-greier. De beste 5-6 spillerne i en del av Oslo-klubbene var samla, og Vålerenga var også en del av det. Én av de spillerutviklerne i Vålerenga så meg og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme til Vålerenga.

– Mange peker på at det sportslige tilbudet for spillere som vil satse ikke er godt nok i barndomsklubben. Var det også grunnen til at du forlot Klemetsrud?

– Nei, ikke egentlig. En bra ting på laget vårt på Klemetsrud var at vi hadde den samme treneren fra vi var seks år gamle til vi var 14. Han var ganske seriøs vil jeg si. Vi hadde gode treninger og et godt lag, og flere gode spillere og bra konkurranseinnstinkt. Men vi vi hadde ikke så mange spillere at det var den type konkurranse om plassene på laget, men det var gode og fine treninger.

– Men det ble Vålerenga likevel?

– Alle vil jo en gang spille i Vålerenga og da jeg fikk muligheten var det kanskje på tide å ta det steget. Vi hadde jo sett spillere før oss, som Amin (Nouri) og Adnan (Haidar).

– Hvordan ser du tilbake på tida i Klemetsrud?

– Veldig fine år. Som jeg alltid har sett på som gode, veldig gode minner. Fra vi starta og spille så var vi jo en av de bedre laga i Oslo, så vi konkurrerte i alle turneringer vi var med i. Jeg har lært mye og hatt det morsomt når jeg har spilt fotball i Klemetsrud.

Klemetsrud idrettslag favner bredt geografisk. Tre barneskoler (Stenbråten, Mortensrud og Klemetsrud) og én ungdomsskole (Lofsrud) har tilknytning til klubben.

Ghayas gikk på Stenbråten barneskole, før han begynte på Lofsrud ungdomsskole.

– Vi var jo flesteparten fra samme klasse og skole. Så var det i tillegg noen som var fra Mortensrud. Men da vi begynte på ungdomsskolen gikk jo alle på samme skole.  Vi var en fin guttegruppe som var kompiser alle sammen. Så det var alltid morsomt å komme på trening og spille kamper. Alle foreldrene kjente hverandre, og alle hadde et veldig godt forhold. Oss spillere og foreldre. Det var morsomme tider. Nå har jeg ikke kontakt med så mange av dem nå, men det er tider man ser tilbake på som veldig fine tider. Med kompiser og så videre.

Ghayas Zahid har fått pokal under Nestle Cup med Klemetsrud tilbake i 2004. Foto: Privat

– Hvordan var det å forlate det da du var 14?

– Det var ikke dritkult å gå videre derfra når du har spilt der i så mange år. Men det var sånn det var og et valg jeg måtte ta. Jeg hadde lyst til å komme meg til Vålerenga.

Styreleder Alvær er klar på at Klemetsrud er et lag som har som ambisjon om å gi et bredt tilbud til mange mennesker. Det er ingen elitesatsing i så måte, men mener at de realistisk sett kunne vært i fjerde divisjon.

God balanse

Da Ghayas spilte i Klemetsrud var det faren til en på laget som trente dem. Han var fornøyd med tilbudet han fikk, og følte at kampene ble tatt på alvor. Akkurat denne balansegangen mellom å satse og gi alle muligheten er et stadig tilbakevendende tema i idretten. Ghayas tror de klarte å balansere det godt på hans lag, med en av fedrene som trener.

– Jeg tror han var ganske god til å balansere det. Det var ingen som fikk ren førsteplass. Men han var konkurranseinnstilt, og det ble viktig etter hvert som man ble eldre også. Det jeg sitter igjen med er en gruppe som ville vinne de kampene vi spilte. Vi prøvde alltid å spille med det beste laget. Men alle fikk mulighet til å spille kampene. Det var plass til alle for å delta og føle at de fikk delta. De beste spilte mest, men jeg tror alle følte at de var en del av laget.

– Det handler kanskje litt om hvordan man behandler lagkameratene sine og hvordan treneren ser på laget?

– Ja, og akkurat der vi var veldig flinke tror jeg. Ingen som ble utelatt. Alle skulle være med. Selvfølgelig spilte noen litt mer enn andre, men alle var med på feiringa når vi vant. Vi delte både de gode og dårlige opplevelsene vi hadde. Jeg følte aldri at det var noen om følte seg utenfor, spesielt ikke i sjuerfotballen. Der tror jeg alle følte at alle var med laget, enten de spilte fem, ti eller femten minutter.

– Hvordan er forholdet ditt til Klemetsrud nå?

– Ikke noe spesielt forhold til dem nå, men jeg har en lillebror som spiller der. Har gode minner derfra og vet at det var der jeg starta å spille fotball, samtidig er det der familien min bor.

– Husker du cupkampen mot Lyn i 2005?

– Jeg husker at de spilte cupkamp mot Lyn, ja. Jeg husker litt av den. Fikk ikke sett så mye for det var folk over alt. Det var kaos, ler han.

– Husker du alt oppstusset rundt John Obi Mikel, som ikke fikk lov til å spille kampen fordi agenten John Shittu mente det var for farlig?

– Ja, jeg husker han sto i gresset der etter kampen. Da så jeg han. Det var mye media rundt der. Jeg husker i hvert fall at han sto på jordet der.

Scora for Norge

For laget til Ghayas Zahid i Kypros, APOEL, har sesongstarten vært tung. Men høsten har vært ganske kul likevel. I nasjonsligakampen mot Østerrike ble han en del av det mye omtalte nødlandslaget. Og Ghayas scoret Norges mål i 1-1-kampen.

– Det var moro å se alle reaksjonene. Man merka jo mye interesse. Det var jo den kampen som fikk mest seere i Nations League. Hva er det som skjer? Jeg hadde ikke helt trodd at det skulle være så mye trøkk og positivitet som kom ut av den kampen.

– Det er jo en av de råeste landskampene vi har sett. Må være spesielt å ha vært en del av den, og i tillegg score målet?

– Det var kjempekult. Man så det fra starten at folk var der for å bidra og vise seg fram. Fantastisk.

Ghayas Zahid scoret målet da nødlandslaget spilte 1-1 mot Østerrike. Joe Klamar/AFP/NTB

AMIN NOURI, HamKam (på lån fra Vålerenga)

Amin Nouri på plass på Mortensrud før HUB-trening. På veggen bak henger draktene til tidligere Klemetsrud-spillere som senere har blitt profesjonelle fotballspillere. Foto: Haakon Thon

– Hvordan var det å spille for Klemetsrud?

– Jævla fin gjeng. Jeg var her fra jeg var seks til jeg var 12-13. Da dro jeg på prøvespill til Vålerenga.

– Du ville vekk?

– Ja, jeg ville jo satse. Både jeg personlig og folk rundt sa at hvis du skal satse litt så bør du dra. Og det var jo stort å dra til Vålerenga på den tida der, eller det er jo stort fortsatt da, ler han.

– Hvordan havnet du der?

– Det var åpent prøvespill og da dro jeg dit. Trente i to uker. Ganske mange av oss som var der, og de hadde kun plass til to stykker og jeg fikk én av plassene. Jeg spilte jo på 89-laget på Klemetsrud (Amin er født i 1990), og ville fortsette med det i Vålerenga.

– Er du stolt av å komme fra Klemetsrud?

– Ja, veldig! Jeg er jo herifra. Så man vil jo på en måte prate positivt om stedet og klubben man kommer fra. Og det har jo vært mange gode fotballspillere her. Så det gjør jeg selvfølgelig. Man skal være stolt av der man kommer fra. Uten tvil.

Aktiv i ny satsing 

Amin Nouri er nå tilbake i barndomsklubben. I september ble nemlig noe som kalles HUB starta. Dette er et samarbeid mellom ungdomsskolen på Lofsrud, og Klemetsrud Idrettslag. Målet er å gi ungdommene et tilbud etter skoletid. Her skal etter hvert alle typer idretter og aktiviteter hektes på, og det er gratis. Men nå i starten har det vært fotball det har handlet om. Dels på grunn av utfordringene det er ved å oppholde seg innendørs.

Nouri er en av de som deltar i prosjektet, som fotballtrener.

– Jeg fikk telefon fra Morten Rom. Han var jo en del av de som starta det prosjektet her for et år siden eller noe. Han har vært i Vålerenga. Har ikke hatt så mye med han å gjøre, men han har vært litt rundt på treningsfeltet og vi har mange felles bekjente, og så fikk jeg bar en telefon fra han, for han veit at jeg er herfra. Han lurte på om jeg hadde lyst til å være med på prosjektet. Møtte han over en kopp kaffe, og prata litt og da sa jeg at jeg hadde lyst. Jeg har lyst til å jobbe med barn og ungdom. Og i hvert fall når det var her da. Det var ikke noe å tenke på.

– Dette noe du vil fortsette med når du slutter å spille selv?

– Ja, det kunne jeg absolutt gjort. Få opp ungdomsmiljøet her. Kunne fint gjort det et annet sted også, men nå var det fint å starte her siden jeg er herfra. Men jeg har lyst til å jobbe med barn og ungdom. Jeg kunne absolutt ha holdt på med dette etter at jeg er ferdig. Men jeg håper det er en ganske god stund til da. Sånn som vi har holdt på her kunne jeg fint ha gjort. Jeg føler jeg er flink med barn og ungdom, sier Nouri.

Amin Nouri utenfor plasthallen på Mortensrud etter HUB-økta. Denne hallen skulle egentlig bare stå i et par år. Nå har den stått i 20. Foto: Haakon Frydenberg Thon

Ifølge styreleder Kyrre Alvær er det mange som faller fra idretten i løpet av tida på ungdomsskolen på Mortensrud. Han håper HUB-prosjektet kan være med å endre på dette.

– Tanken og målet er at det skal være med å bidra til at flere elever på ungdomsskolen er aktive i en idrett lengere. Hvis du ser på statistikken så er det veldig mye lavere andel som er i organisert idrett når de går ut av ungdomsskolen her, enn noen annen ungdomsskole i Norge. Det er rett og slett et vanvittig frafall. Så målet med dette er å få ned frafallet.

Målet til klubben er å ha 40 ungdommer innom i løpet av én uke. Så langt har de hatt alt fra 90 til 2.

– Selv om det kommer to stykker, så kjører vi trening, slår Nouri fast.

– Det høres jo ut som et veldig bra tilbud?

– Ja, skulle ønske vi hadde det. På den tida gjorde vi det meste på banen selv.

– Hvordan har starten vært?

– Veldig fin start, mange elever har vært innom. Vi fikk til og med folk som ikke gikk på Lofsrud, som ikke bor her en gang. Det eneste som har satt en demper på det er korona. Det er helt gratis. Det skal ikke koste ungene noe. Ikke noe krav til noe utstyr heller. Du trenger ikke å ha riktige klær eller fotballsko. Det er for alle. Det viktigste for oss er at ungdommene har et tilbud. Hvis du har lyst til å sitte her bare for å være med venner; vær så god. Bare vær her. Vi vil bare se elevene. Det er et fett om du spiller barbeint eller ikke. Du er velkommen uansett.

Styreleder Alvær opplyser at HUB er åpen for absolutt alle ungdommer, men at opplegget er tilpasset timeplanen på Lofsrud ungdomsskole.

– Det er en del av å gjøre klubben litt mer proff, som jeg forstår er et mål. Hva annet kunne klubben gjort for å holde på ungdommen lengere, Nouri?

– Det mest optimale hadde vært å ha profesjonelle trenere. Det er klart man trenger noen på dugnadsarbeid også, men hvis man kunne hatt noen trenere som jobba på heltid, og som kunne ha jobba nedover i systemet. Kanskje litt forskjellige aldersgrupper i løpet av uka, så hadde det hjulpet veldig mye. Greit å ha foreldre også, men man trenger også trenere som har vært med på noe, og vil noe. Der tror jeg man kan få et stort utbytte.

En liten, men stor forskjell

Også Alvær mener at det å profesjonalisere klubben er et viktig steg. Som 100-årsgave til seg selv hadde de mange planer, men mye gikk fløyten på grunn av korona.

– Vi har satt i gang trenerutviklinger, og vi skulle hatt Premier League Academy her. Gratis fotballskole for barna, og ha mange arrangementer. Bordtennisen har jo hatt landslagstrenere inne. Utviklinga av barn og voksne har liksom vært feiringsmålet, og så tenkte vi kanskje vi avslutte med en mottakelse i rådhuset, for du kan jo søke om det når du blir 100, men koroanen har jo ødelagt alt. Vi har jo hatt litt småting. Og noe vi har gjort er jo å dele ut klubbdresser til samtlige medlemmer. Og det har vært ordentlig morsomt. Jeg ser de har den på, på vei til skolen, de har den på klassebildet. Det blir en identitet.

Det er ikke denne klubbdressen styreleder i Klemetsrud Kyrre Alvær snakker om at de har delt ut. Men den er flott denne også. Foto: Privat

Nouri tror en liten ting som nye treningsdresser kan ha stor betydning.

– Du ser på HUB at det er mange som ikke har utstyr. Så når du får den lille pakken der så føler du deg  som en del av laget. Vi er alle like. Det blir ikke sånn at man ikke tør å gå på trening fordi man ikke har ordentlig klær. Du har fått genser, du vet at alle kommer likt. Du føler deg som en del av laget og det ser proft og kult ut. Bare det lille der, kan bety mye for noen, sier han og tenker tilbake på sin tid som barn i Klemetsrud.

– Bare det at vi hadde samme genser ga deg følelsen av at var en del av noe. Det at de ga bort så mange treningsdresser er ganske fint altså. Det er småting, men det er med å bygge opp en kultur og gjøre det litt mer proft.

Neste steg tror Nouri blir å få inn mer profesjonelle trenere. Det er også styreleder Alvær enig i.

– Du trenger ikke hente en elitespiller for å være trener. Men hent en som brenner for yrket. La oss si en som går på idrettshøyskolen. Du vet at han vil bruke de timene på banen til å utvikle seg selv og til å lære noe nytt. I stedet for å ha folk som jobber fra åtte til fire, og som deretter skal komme hit og trene fra fem til seks. Han er helt utslitt, og vil egentlig bare hjem og slappe av, sier Nouri.

– Det å starte et prosjekt i en klubb som dette er jo en stor jobb, men også gode muligheter?

– Kommer du til en klubb som det her, og får den klubben til å komme seg litt opp, så får den personen et navn også.

– Det er jo mange talenter her ute?

– Det er mye talent på Oslo øst i det hele tatt, men hvis du ser på kretslag og sone og alt sånn nå, så er det bare spillere fra vestkanten og klubber med mye ressurser. Mens da jeg var på den alderen der var det stikk motsatt.

– Hvis du får inn noen som er engasjert og som virkelig vil, er det mulig å ta store steg med den klubben her. Små steg hvert år, så kommer du langt. Men du må ville ha noen som vil utvikle barna, men samtidig utvikle seg selv. Og som bruker tida på feltet til å lære noe nytt om seg selv. Det er ikke noe i veien med foreldre som kommer innom og trener, men du trenger en som har større ambisjoner også.

– Følger du med på klubben, og har du noe inntrykk av hvordan klubben går? Hvor mye har du fulgt med?

– HUB har ikke så mye med selve klubben å gjøre så jeg har ikke noe sånt inntrykk av hvordan det går, men jeg var og så et par kamper her i fjor. Det var ganske god stemning, mange av gutta jeg vokste opp med som spiller der fortsatt. De var jo i 3. divisjon for noen år siden, husker Nouri.

Også han husker cup-kampen mot Lyn i 2005.

– Lyn-kampen tror jeg at jeg fikk sett andreomgangen av. Med John Obi Mikel som sto bak i gresset der. Jeg husker bildene fra han sto der. Det var ganske stas da. Vi var små og hadde et bra A-lag.

Vil skape mer liv rundt A-laget

Nouri ønsker å få til litt mer blest rundt A-laget som nå spiller i 6. divisjon.

– Vi har prata litt med tanke på HUB, å prøve å få flytta en A-lagskamp til en lørdag formiddag og lage en happening ut av det. Når A-laget spiller skal det være full fest. Få en kamp klokka to på en lørdag for eksempel og sette opp matboder. Det er mange flerkulturelle her så vi kunne for eksempel hatt flere boder med marokkansk, pakistansk, indisk, norsk, alt.

– Blir god i magen da?

– Ja, du må løpe rett på dass der etterpå, ler Nouri.

– Men jeg har lyst til å skape en større tilknytning til A-laget og Mortensrud. Tilhørighet. Når A-laget spiller skal det være fest. Det skal være kult å være her.

– Hvordan var det å vokse opp på Mortensrud?

– Oppveksten her var fantastisk, det var ikke mangel på noe. Du hadde alt. Vi trengte bare banen. Det var liksom det eneste. Jævlig fin gjeng. 99 prosent av de jeg spilte med har jeg fortsatt kontakt med. Vi kommer fortsatt tilbake og spiller her. Tilhørigheten du får når du vokser opp her er unik. Spesielt på Oslo øst. Bjørndal har litt av det samma, Holmlia også.

– Nå har jeg ikke vokst opp andre steder da, men jeg ville det ikke heller, med tanke på alt jeg har fått ut av å bo her. Alt fra klubben til folk rundt. Jeg har hele slekta mi her. Onkler, tanter, fettere og kusiner. Det er stedet mitt, så jeg kommer hjem hver gang jeg er her.

Amin Nouri ser tilbake på oppveksten på Mortensrud med et stort smil. Foto: Haakon Thon

Vålerenga Mellombar

I tillegg til å spille fotball selv, og hjelpe til på Mortensrud på ettermiddagene er Nouri også engasjert i laget til hans eldste sønn på seks år.

– Jeg er assistenttrener på laget hans. Vålerenga rød heter de, smiler Nouri.

– Så kjedelig navn?

– De fikk mulighet til å velge navn, og så var det en periode alle kom med Mellombar på trening, og da ville barna hete Vålerenga Mellombar. Da sa vi at vi beholder Vålerenga rød inntil videre, ler han.

Dagsavisen støtter ungenes ønske om å endre navnet til Vålerenga Mellombar.

JOHNNY BUDUSON, SKEID

Johnny Buduson. Foto: Anders Vindegg/Skeid

Skeids toppscorer fikk ikke akkurat den 100-årsgaven han hadde ønsket seg. Samme dag som barndomsklubben fylte 100 år tapte Skeid kvalikkampen mot Asker etter straffesparkkonkurranse. Vi tok imidlertid en prat med Buduson etter 1-1-kampen på Føyka forrige helg.

– Er Klemetsrud 100 år!? Det visste jeg ikke, lyser Buduson opp da vi møtte han.

– Du spilte jo ganske lenge i Klemetsrud du?

– Jeg spilte barne-, junior og A-lagsfotball der. Det er en klubb som betyr veldig mye for meg. Det er morsomt, det er jo moderklubben.

– Hvor gammel var du da du starta?

– Jeg var åtte, men det var ikke plass til meg, så jeg måtte spille på Hauketo de første åra, så dro jeg til Klemetsrud etter hvert da.

– Hvordan ser du på tida der?

– Jeg ser på det veldig, veldig positivt. Jeg var veldig glad i klubben. Jeg husker at jeg var toppscorer på A-laget som siste års junior, men jeg ville ikke dra, jeg ville være med å rykke opp med dem. Da var vi i fjerde, og så spilte vi 3. div. Og så rykka vi rett ned. Etter det hadde vi to år der vi holdt på å rykke opp, og da ville jeg ikke dra. Da ville jeg være med å rykke opp, men begge åra måtte vi vinne siste kampen for å rykke opp, og vi spilte uavgjort begge gangene.

Dette var 2012 og 2013. Buduson spilte også med flere av spillerne som var med på den historiske kampen mot Lyn i 2005, og Strømsgodset i 2006.

– Lyn og Godset ja. Jeg husker jeg var der og så på Ali Haidar og Jay-Jay. Så jeg har spilt med de gutta der også. De kom jo tilbake etter hvert.

Ali Haidar i aksjon mot Lyn tilbake i 2005. Foto: Jarl Fr. Erichsen/NTB 

– Hva var det som gjorde at dere kunne være med å kjempe så høyt oppe på den tida?

– Vi hadde en styreformann eller hva han var, som hadde begynt å spytte inn litt penger slik at vi fikk litt rammer, og fikk bygd en tribune. Målet var å spille oss opp i 3. divisjon, og på sikt andre divisjon. Så det var sinnssykt synd at vi ikke klarte det. Etter det året så holdt de seg, og så har det bare rakna egentlig.

– Ser du for deg at Klemetsrud kan komme tilbake dit noen gang?

– Hvis man får på plass et ordentlig opplegg der så kan det bli bra igjen. Det tror jeg, ja.

– Hvorfor ville du bli værende der?

– Fordi man spilte med gutta man har spilt sammen med på kunstgresset hele livet, og det var veldig bra ballspillere der. Hvis man fikk satt det i et system så kunne det blitt veldig bra. Det var jo litt sånn at du møtte opp på trening, og trengte ikke å si ifra om du kom, eller ikke. Plutselig var det fem der, så da blir det jo ikke trening. Det mangla litt på opplegget rundt det. Men hvis man hadde fått et ordentlig opplegg tror jeg det kunne blitt bra. Da kunne vi klatra litt oppover i divisjonssystemet.

– Det var veldig gøy å spille med gutta der. Sykt bra spillere, avslutter Buduson.

Dagsavisen gratulerer Klemetsrud med 100 år, og ønsker de lykke til i tida som kommer.