Nyheter

Snuskete historier fra mørke smug

Rudolf Muus var Kristianias mest leste forfatter. Snuskete intriger og dramatiske forviklinger om helter og skurker ble trykket i tusentall.

1 av 3

Av Johanne Bergkvist

Denne forfatteren malte med bred pensel i beskrivelsene av Kristianias bakgater og underverden. Mellom 1882 og 1932 øste Rudolf Muus ut hundrevis av bøker, femti romaner, erotiske hefter med lukket omslag, kokebøker, historiske og selvbiografiske skildringer.

Forfatter Johan Falkberget var en god venn av Muus, men kalte han i 1909 «Verdens værste masseforfatter». Selv visste ikke Muus hvor mange bøker han hadde skrevet, og en fullstendig bibliografi er vanskelig å lage fordi han brukte mer enn femti pseudonymer, mange bare brukt en gang.

Saken fortsetter under bildet.

Rudolf Muus bodde på Kampen i mange år. Først Evens gate 10, så fra 1916 til hans død 1935 i Skeds­mogata 5. Hjemmet var preget av kunst og musikk. Bildet viser Skedsmogata i 1964, ganske uforandret siden Muus bodde der. Foto: Knut B. Eng, Oslo Museum

Rudolf Muus ble født i 1862 og vokste opp på gården Åsen, like ved Grefsen stasjon. Han begynte tidlig å skrive, og i 1883 fikk han satt opp en komedie om mestertyven Ole Høiland på Møllergatens teater. Snart kom debutromanen Smedens datter eller Hytten ved Fossen, og ganske raskt ble Muus forfatter på heltid – med en voldsom produksjon. I 1885 kom hans første Kristianiaroman, Gardistens kjæreste eller Forstadens Blodsuger.

Romanene kom som føljetonger der abonnenter kunne få tilsendt et nytt kapittel hver uke. Forestillingene han skrev ble satt opp på Sagenes Teater, Østre og Vestre Arbeidersamfund og Tivoli. I romanen «Ole Høilands Penge», ble det spektakulære kuppet mot Norges Bank planlagt på en husmannsplass under Muus-familiens gård Åsen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I de mange Kristiania-romanene ble handlingen lagt til Loelva og Akerselvas bredder, i arbeiderforsteder som Grønland, Gamlebyen og Vaterland, i ungkarsleiligheter i Kirkegata i Kvadraturen og rikmannsboliger på Grefsen. Leseren får være med på Tivoli i Blomsterpigen på Tivoli, med undertittelen Hilmar Kampes Rænkespill. Alle historiene var skrevet over samme lest. Onde skurker motivert av pengebegjær og kjønnsdrift satte kjepper i hjula for de uskyldige heltene, men alt gikk godt til sist.

Muus fikk åtte barn som han skrev for å brødfø. Kona, Olga Erika, hadde opptrådt på Kristiania Theater, og hjemmet i Skedsmogata på Kampen ble et møtested for kunstnere – fullt av sang og musikk.

Les også: Gulosten - fra tvangsskole til Botsen

Når familien var ute på spaserturer til Jomfrubråten og Ekeberg kommenterte folk «Der er de 10 muser!», fortalte datteren Skjoldvår i forbindelse med hundreårsjubileet for hans fødsel i 1962.

Om farens utrøttelige skrivelyst fortalte hun til Arbeiderbladet: «Han skrev bestandig. Han la seg nokså tidlig, så gjerne opp klokka 4 om morgenen og skrev friskt løs. Han hevdet at på den tid av døgnet var tankevirksomheten klarest. Han arbeidet for full damp – fra en gammeldags langpipe – assistert av sterk kaffe. Når vi barna våknet, og hadde kledd på oss, gikk vi inn til far. Han satte en av oss på hvert kne og fortsatte å skrive!».

Rudolf Muus beskrev livet på østkanten slik at folk kjente seg igjen. Flere påsto at Muus hadde brukt dem som modeller for sine romaner, for eksempel fra industrimiljøet på Sagene: «En kvinne som hadde melkebutikk på Thorshaug og bar opnavnet ‘Katnoskjerringa’, hvem jeg ikke engang kjente av utseende, anså sig skildret i min bok ‘Grosserer og Fabrikpike’, og rasende herover, vilde hun ha mig anmeldt. Hun samlet om sig en del andre rasende kvinner, som også mente sig portretert i boken og vilde inngi en fellesanmeldelse til politiet på mig».

Saken fortsetter under bildet.

Skurker og helter, fattige og rike, preget mange av Rudolf Muus’ fortellinger. Selv bodde han på Kampen, og beskrev i detalj byens gater. Foto fra Kampen politistasjon med Kampen kirke i bakgrunnen 1894. Foto: Oslo Museum

Kvinnene klaget til politiet, og Muus skrev fornøyd at de ga han tusenvis av nye lesere. Selv kom han fra en borgerlig familie, og holdningene herfra preget også det han skrev. Professor i litteratur, Willy Dahl, har kalt Rudolf Muus en moralist på vegne av det bestående. Muus skrev likevel helst for arbeiderklassen.

Et av Rudolf Muus’ mest brukte pseudonym var «Rollo». Morgenbladet ironiserte over Rollo og den folkeligheten han representerte. «Arbeidere og småfolk har nu alltid vært det publikum, hvis hyldest jeg har satt mest pris på, og de har også forstått mig best» svarte Muus i sine memoarer «Dikterliv i Kristiania».

Kilder: Dahl, Willy (1986): «Trivialiteter fra den norske masselitteraturs historie», Aschehoug, Arnesen, Finn (1990): «Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo», Bladkompaniet, Dahl, Tor Edvin (1975): «Fra folkeeventyr til kiosklitteratur», Dreyer, Knudsen, Hans P.S. (1995): «Folkeskribenten Rudolf Muus og hans forleggere», Bladkompaniet, Rudolf Muus på Nasjonalbiblioteket www.nb.no

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.