Nyheter

Toppen av trangboddhet

På 1920-tallet trona strøket Sagene–Rodeløkka øverst på Kristianias statistikk for overbefolka leiligheter.

Bilde 1 av 3

Den oppblomstrende industrien i Kristiania tiltrakk seg arbeidskraft fra bygdene omkring. Men få av innflytterne hadde råd til å bygge hus av mur, som var påkrevd i byen. I stedet bygde de seg billige trehus rett utafor bygrensa. Det var ikke bare i det strøket på Grünerløkka som fikk kallenavnet Ny York, at det poppa opp hus i «amerikansk tempo». Mellom 1859 og 1865 grodde det opp 141 hus med rundt 1.700 beboere på Rodeløkka.

Les også: Der Karl Johans gate begynte og slutta

Ifølge en artikkel i Aftenbladet fra 1866 framsto nybyggerstrøka som om de var «anlagte uden nogensomhelst Plan. Husene ligge paa mange Steder om hinanden, og paa Gader synes der ikke at være tænkt. Grundejerne have kun haft for Øje at udvinde det størst mulige Areal, uden at tænke paa at de ved et tidsmæssigt Anlæg vilde have erholdt sine Tomter bedre betalte og derved indvundet, hvad de havde tabt ved Udlæg til Gader.»

Saken forsetter under bildet.

Trang arbeiderbolig på ukjent sted cirka 1930. Foto: Nanna Broch/Oslo Museum

Trang arbeiderbolig på ukjent sted cirka 1930. Foto: Nanna Broch/Oslo Museum

Gater ble regulert etter hvert. De første var antakelig Fjellgata, Langgata, Tromsøgata og Solhauggata. Bebyggelsen var på få unntakelser nær «lave, enetages Træhuse, hvis Beboere saagodtsom udelukkende ere Arbejdsfolk, som finde Beskjæftigelse i Kristiania.» Det var spesielt mange fra Hedmark og bygdene langs Trondheimsveien som strømma til Rodeløkka for å bosette seg. Men det kom også mange fra skogsområdene i grensetraktene og det sørvestlige Sverige. I 1875 utgjorde svensker 12 prosent av beboerne.

Over 20 prosent av innbyggerne var arbeidere. Men det fantes også håndverkere, kjøpmenn og enkelte småborgere.

Mange av nybyggerne hadde tatt hele huset sitt med på flyttelasset for å sette det opp igjen på Rodeløkka. Også resten av bebyggelsen bar preg av å være sjølsnekra. Ifølge Byplankontoret hadde husa «‘laget seg selv’ av de materialer som var lettest og billigst å få tak i.» Noen var bygd av solid lafta tømmer, andre av utmurt bindingsverk og panel. Enkelte var forseggjorte, noen enkle.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Flere av innflytterne hadde også med seg hester, kyr, griser og høner og bygde seg fjøs og andre uthus. Mange anla også en liten hageflekk hvor de kunne drive matauk.

Dæhlenengen teglverk var nærmeste nabo – på tomta der Freiaparken ligger nå. Et naboskap som ble spesielt kjærkomment da Rodeløkka ble innlemma i Kristiania og pålagt murtvang fra 1878. Samme år fikk strøket også noen gatelykter.

På dette tidspunkt mangla Rodeløkka både gatebelysning, vann- og kloakkledninger. Vann måtte beboerne hente fra bekker og brønner i nærheten eller i vannspringen ved Lakkegata skole. Kloakken og spillvannet tømte de der de syns det passa, for eksempel i Sofienbergbekken.

Les også: Den gjenoppståtte bydelen

I 1880 ble bekken lagt i rør, og fem år seinere begynte anleggelsen av vann- og kloakkledninger. Folk som ønska det, kunne få sin egen vannpost. De færreste tok seg råd til å legge inn vann i huset. Og utedass måtte mange leve med helt fram til 1980-tallet.

Noen av nybyggerne satte opp større gårder med mange, små leiligheter for salg eller utleie. Tidas bolignød tvang store familier til å stue seg sammen i små ettromsleiligheter. Noen så seg sågar nødt til leie ut en soveplass til losjerende. Og for nygifte var det vanlig å flytte inn hos den enes foreldre.

I 1891 bodde det 4.480 personer på Rodeløkka og i gjennomsnitt 20,6 personer per hus og 3,4 personer per rom. Bydelen toppa dermed statistikken. Til sammenligning bodde det 2,9 personer per rom på Vålerenga og 3,0 på Kampen.

Sagene–Rodeløkka lå øverst på overbefolkningsstatistikken også i 1920-åra. Hele 43,3 prosent av leilighetene ble karakterisert som overbefolka. I Petrus menighet, som omfatta Rodeløkka og litt av Grünerløkka, bodde det 45 personer per hus i gjennomsnitt.

«Boliginspektrise» Nanna Broch rapporterte om helsefarlige boforhold. Om folk som hadde blikkplater på golv, vegger og tak for å holde rottene ute. Om folk som bodde i mugne kjellere der vannet silte inn under vårflommen. I kjølvannet fulgte rekorder på barnedødelighets- og tuberkulosestatistikken.

Saken fortsetter under bildet.

Toppen av Rodeløkka og enden av Langgata og Fjellgata sett fra Sofies Minde cirka 1935. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum

Toppen av Rodeløkka og enden av Langgata og Fjellgata sett fra Sofies Minde cirka 1935. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum

Hos en familie på tre som bodde på et ørlite kjøkken, måtte Broch klemme seg inn gjennom dørsprekken fordi bordet og barnevogna ungen sov i, sto foran døra: «Benken, kommoden, bordet, barnevognen, en krakk og kokeovnen tar halve plassen og vi par mennesker resten».

Når paret skulle sove, bytta bordet og vogna plass med en madrass som ellers sto på gangen. Da var det ikke plass til å sette en fot på golvet.

En annen kone Broch besøkte, hadde slutta å drømme om nytt hus. I stedet gleda hun seg over at taket var blitt lappa på – for «nu regner det ned bare akkurat omkring takgluggen.»

Se også artikkel 9.11.2020 – «Nybyggerne på Dal-eng-enga»

Kilder: rodelokkavel.no, Broch: For boligsak og hjemmets trivsel, Arctander: Miljøforholdene i Oslo : en socialstatistisk studie, Rodeløkka Leieboerforening: Rehabiliter hele Rodeløkka, Bull: Akers historie, St. Hallvard, Byminner, Arbeiderbladet, Arntzen og Overn: En bok om Grünerløkken, Rodeløkken og Sagene, arkivportalen.no, oslobyleksikon.no, snl.no, lokalhistoriewiki.no, wikipedia.no

Mer fra Dagsavisen