Nyheter

Der Karl Johans gate begynte og slutta

Ifølge forfatter Nils Collett Vogts selektive hukommelse begynte og slutta Karl Johan i enden av Grønnegade. For der bodde «de unge, vakre, livsmodige» «Lassonpigerne».

Bilde 1 av 3

Daværende høyesterettsadvokat og seinere regjeringsadvokat Christian Carl Otto Lasson flytta inn i Grønnegate 19 i 1869. Husholdninga besto av han og kona, Alexandra Cathrine Henriette von Munthe af Morgenstierne, deres to sønner, fem døtre og tre tjenestejenter, samt Lassons mor og ugifte søster.

Innen sju år var ytterligere tre døtre født. Fem år seinere ble de alle morløse. For familien var hjemmet bare Løkken, for andre ble navnet Lassonløkka. Livet her skal ha vært prega av musikk, sang og selskapeligheter. De mest kjente av barna ble utvilsomt Othilia Pauline Christine og Caroline, bedre kjent som maleren Oda Krohg og kabaretartisten Bokken Lasson.

Saken fortsetter under bildet.

Alexandra og Christian Lassons ti gjenlevende barn. Bildet er tatt i 1881, samme år som mora døde. Stående fra venstre, med kallenavn i parentes: Marie, Emilie (Mimi), Per Carl (Per), Caroline (Bokken) og Christian. Sittende fra venstre: Otilia Pauline Chris­tina (Oda), Elisabeth Marie (Betzy), Anastasia (Nastinka), Sophie Elisabeth (Soffi) og Alexandra (Alex). Foto: R. Ovesen/Oslo Museum

Begge tilhørte det berykta bohemmiljøet i Kristiania på 1880–90-tallet. Og det er bohemen, forfatteren og kunstmaleren Christian Krohg som refererer Vogts poetiske ungdomsminner i «Kampen for Tilværelsen»:

«I min Tid ialfald baade begyndte og slutted Karljohan i Bunden af Grønnegade. Det var nemlig derfra, at den Strøm af unge Piger gik ud og ned, den som var Musiken om Vaaren, Soldryppet fra Tagrenderne efter en lang, sodet Vinter, den Lysstrømmen som hvælved munter Morgen over hele Gaden. Med andre Ord: Det var den som erobred Gaden for Ungdommen. (...) de unge, vakre, livsmodige Pigerne.».

Krohg hadde sjøl et nært forhold til lassonpigerne gjennom sitt ekteskap med Oda, og han har foreviga flere i familien i maleriene sine. Om ikke Grønnegate akkurat var Kristianias hovedgate, så virka adressen i hvert fall som en magnet på byens kulturpersonligheter. Foruten bohemene døtrene tiltrakk seg, kom det også kjendiser av den eldre garde.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Bokken Lasson har fortalt om Bjørnstjerne Bjørnsons besøk:

«Min far var naturligvis meget konservativ, det gikk jo ikke an å være radikal. Ikke desto mindre var han en god venn av Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg synes ennu jeg kan se dem for meg der de spaserte opp og ned i «Løkkens» store have mens de forsøkte å overbevise hverandre om sitt politiske syns fortreffelighet. De hadde ordnet det sånn at de hver hadde et bestemt antall minutter å snakke i, de gikk med uret i hånden begge to og passet nøye på at den fastsatte tid ble overholdt.»

I 1920 kjøpte kommunen Lassonløkka, og bygningene tjente i mange år som herberge for enslige og «husvilde» mødre og deres barn. Skal vi tro en stillingsannonse fra 1952 var det en «håndverkskyndig og regnskapsvant, gift mann» som sto for driften av herberget, dog «med bistand av sin hustru».

Saken fortsetter under bildet.

Artist Bokken Lasson (1871–1970) fotografert i rollekostyme i 1903. Foto: Mittet & Co/ Oslo Museum

Som følge av den lenge planlagte gjennomfartsåra Per Sivles gate ble det bestemt at herberget skulle flyttes og huset rives. Riksantikvar Arno Berg var blant mange som engasjerte seg for å hindre riving.

Veiprosjektet ble til slutt skrinlagt, og Grønnegate 19 fikk bli stående.

I 1961 vedtok kommunen å stille eiendommen til disposisjon for omstreifende «sigøynerfamilier» med til sammen 31 barn: «Her kan det gis undervisning til barna og sigøynerne kan få parkert sine vogner på eiendommen.»

Les også: Det er nå 30 år siden den amerikanskfødte sangstjernen og aktivisten døde på scenen i Oslo

Ifølge Aftenposten var huset da prega av manglende vedlikehold: «Noe staselig er ikke Lassongården i dag. Så tvertom.»

I likhet med mange av naboene var Aftenposten skeptisk til prosjektet: «Her hvor musikk og sang, vidd og åndfull tale, esprit og eleganse engang fikk utfolde seg, skal sigøynerne rykke inn med sin analfabetisme og sine spåmannsgreier. (...) Det kan synes risikabelt å slippe sigøynere til i en gammel trebygning med åpne gassbluss. Men det får jo bli myndighetenes sak».

Seinere på 1960-tallet ble Lassonløkka hjem for det Arbeiderbladet kalte «eldre avanserte herbergister». Også de har blitt via kunstnerisk oppmerksomhet. Nærmere bestemt som «42 ulykksalige mennesker» i Lars Saabye Christensens trilogi Byens spor, hvor Fagerborg krets av Røde Kors spiller en vesentlig rolle.

Foreninga var virkelig nok og gjorde mye godt for beboerne på Lassonløkka.

Mer byhistorie:: Bydelen som forsvant

Om de ikke bød på så mye åndfull tale og eleganse, så sørga de for utflukter, julegaver og julefester. Beboerne uttrykte sin takknemlighet i flere avisannonser, blant annet en i Arbeiderbladet etter en tur til Grefsenkollen i 1968:

«Det er ikke bare det at vi fikk lov å delta på denne turen, men det at det finnes mennesker som vil ofre seg så for oss på denne måten. Her finnes flere som av mange grunner ikke har forbindelse med sine pårørende i det hele tatt, og så kommer disse damer og kaster lys inn i vår grå hverdag. (...) Det betyr mye for oss å se at vi ikke er helt glemt.»

I 1989 ble Lassonløkka verna etter Plan- og Bygningsloven. I dag er det menn med rusavhengighet og alvorlig psykisk lidelse som får bo i disse historiske omgivelser. Forhåpentlig er heller ikke de helt glemt.

Mer fra Dagsavisen