Hun var kjent som «The Black Rose»

Av Johanne Bergkvist

Ruth Reese kom til Oslo føste gang i november 1956, med nattoget fra København for å underholde på Hotel Astoria i Akersgata 21.

Før det hadde hun en mangeårig karriere i London og Paris, Roma og Firenze. Hennes musikalske spennvidde var stor - klassisk, jazz, blues, kabaret, revy og kirkekonserter. Hun sang europeisk folkemusikk og amerikanske spirituals, gospel og protestmusikk.

Kabaretbransjen kalte henne The Black Rose, et tilnavn som skulle bli hennes signatur. Opptredenene på Hotel Astoria ble en suksess. Her jobbet hun sammen med en rekke norske kunstnere og artister.

Saken fortsetter under bildet.

Ruth Reese talte på Youngstorget 1. mai 1960 for boikott av Sør-Afrika og apartheid og avsluttet med sangen «Strange Fruit» om lynsjingen av svarte i sørstatene i USA. Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

«De siste gangene jeg hadde vært i Oslo hadde jeg hatt noen få venner som insisterte å ta meg med på Theatercafeén og Grand Café hvor vi som oftest traff en del halvfulle, kjedelige mennesker som snakket en masse tøv, mens jeg hadde foretrukket å bli på hotellrommet mitt og lese en god bok», fortalte hun. Så traff Ruth bokhandleren og sin framtidige mann, Paul Shetelig.

På første date viste han henne Oslo, de tok båten over til Bygdøy og så på Folkemuseet og vikingskipene før de avsluttet kvelden på Chat Noir, hvor flere av Ruths kollegaer fra Astoria underholdt. Neste dag rakk de Nasjonalgalleriet og Vigelandsmuseet, lunsj på Majorstuen og trikken til Holmenkollen før de gikk tilbake til byen. Ruth beskrev at hun for første gang møtte en mann som utfordret henne intellektuelt, og i 1960 flyttet hun til Norge for godt.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hun ble avvist seks ganger den første sommeren hun søkte hybel i Oslo, så hun ble boende på hotell. Paret fikk til slutt leilighet på Lambertseter. En arkivskatt i Oslo byarkiv er fjorten private foto- og klippalbum som favner Ruth Reeses liv. Her er bilder fra scenen, med kjente musikere, på Grand Café med borgerrettsaktivisten Martin Luther King da han mottok fredsprisen, kong Olav eller den norske revyartisten Bokken Lasson. Her er bilder fra privatlivet med mannen Paul eller venner.

Ruth var født i 1921 og vokste hun opp i rasesegregeringens USA. Kampen mot rasisme fulgte henne hele livet. 1.mai 1960 talte hun på Youngstorget mot apartheid i Sør-Afrika, og avsluttet med «Strange Fruit», en sang som handler om lynsjingen av svarte i sørstatene i USA. På kvelden var hun blant artistene på folkefesten på Rådhusplassen.

Hun var en aktiv foredragsholder og samfunnsdebattant. I 1972 ga hun ut boka «Lang svart vei» om den svarte borgerrettsbevegelsen og i 1985 kom selvbiografien «Min vei»:

«Jeg er fullstendig klar over at min politiske karriere har skadet min sangkarriere. Jeg går ut fra at det burde ha vært nok å synge. Men ikke for meg. Det finnes millioner av fattige mennesker på denne jord som aldri får anledning til å uttrykke sin fortvilelse. Jeg tror at kunstnere som får publikum til å høre på seg, bør snakke ut på vegne av disse uheldige brødrene og søstrene våre.

Jeg har forsøkt, og jeg vil fortsette å tale og synge for å bidra til en forandring. Jeg har alltid gjort felles sak med alle undertrykte folk. Jeg har også alltid følt at jeg har hatt det norske folk med meg, og det har hjulpet meg til å holde fast ved min menneskekjærlighet. Og det takker jeg Gud for.»

Saken fortsetter under bildet.

En stjerne i Oslo folkepark i 1959. Fra et av Ruth Reese' private fotoalbum, Oslo byarkiv, Privatarkiv etter MiRA-senteret

Ruth Reese ble en inspirasjon for flere innvandrere som kom til Norge på 1960- og 1970-tallet. Hun var med på å starte forløperen til MiRA-senteret, Foreign Women’s Group i 1979. Da Antirasistisk senter åpnet i 1983 var hun med, og hun deltok i kunstner- og teatergruppa Artists for Liberation fra 1985. Ruth Reese døde på scenen på kulturhuset Slurpen i Lakkegata 79 den 25. oktober 1990, etter å ha mottatt SOS rasismes første æresmedlemskap. I 2012 ble plassen foran Schous bryggeri på Grünerløkka oppkalt etter henne og fikk navnet Ruth Reeses plass.

Kilder: Arbeiderbladet 30.4.1960 og 2.5.1960, Nasjonalbiblioteket, «Sangstjernen Reese – aktivist til det siste», Oslo byarkiv, Privatarkiv etter MiRA-senteret, The Black Rose - Ruth Reese, klippalbum 1945 – 1990 og fotoalbum 1952 - 1983. Oslo byarkiv, Privatarkiv etter Ruth Reese, Egenkomposisjoner og noter og Egen- produserte trykksaker. Ellen Røsjø: «Ruth Reese; Striden følger meg!» I: Spor etter oss, Oslo byarkiv, 2007, Ruth Reese, «Min vei», Gyldendal, 1985

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.