Nyheter

Cliff Moustache gir aldri opp troen på ungdommen

Siden bombetrusselen mot Sagene skole i 1983 har Cliff Moustache jobbet for gi ungdom i Oslo selvtillit og muligheter. Nå er han nominert til «Tippenprisen».

Som liten gutt på Seychellene forstod ikke Cliff Moustache (68) hvorfor barn ikke fikk stille spørsmål.

Gjennom livet sitt har jobbet for å snu det negative fokuset ungdom møter hver dag, og gi dem troen på seg selv og muligheter. Nå er han én av de nominert til «Tippenprisen», for sin innstats for barn og unge.

Farooq Farooqi og Cliff Moustache har jobba på ungdomskulturhuset X-ray siden 1994 og Cliff Moustache er et kjent navn i kultur-Norge.

I fjor vant han Oslo Bys kulturpris for sitt arbeid som kunstnerisk leder på Nordic Black Theatre. Han har tidligere vunnet Oslo Bys Kulturpris og vært nominert til Heddaprisen i kategorien åpen klasse.

Les også: Cliff vant Oslo-pris

Adnan Ibrahim Yusuf (22) til venstre, er takknemlig for at han fant X-ray og Cliff Moustache (68). På X-ray opplevde han å bli tatt på alvor og fikk sin første jobb.

Adnan Ibrahim Yusuf (22) til venstre, er takknemlig for at han fant X-ray og Cliff Moustache (68). På X-ray opplevde han å bli tatt på alvor og fikk sin første jobb. Foto: Hennika Lillo-Stenberg

Vært som foreldre 

X-ray og Cliff har vært så viktig for mange, at flere av ungdommene har begynt å jobbe der som voksene. Adeel A. Khan «DoC» er én av dem.

– Jeg er født i 1982 og kommer fra en tid da det var mer på nevene og mindre våpen. Det var villere og raskere musikk, og mye dop. Jeg var barn og ungdom uten de rette rollemodellene, og jeg prøvde hele tida å finne plassen min, den gangen da klassen var på 35 og 2 av dem var pakistanere. Jeg måtte reise på tvers av byen for å finne rollemodeller, og Cliff, Farooq og Gomi på X-ray ble foreldrene mine. Jeg blir litt rørt når jeg sier det, jeg begynner nesten å gråte, men jeg har venta på dagen for å kunne si dette lenge. Filleforeldre som Cliff er ikke bare arbeidere, kunstnere eller filosofer. Det er foreldre som orker å ta av tiden sin og sin familietid, og gi det til deg, sier A. Adeel «DoC».

Les også: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen» (+)

Datamaskinene og studioet var en stor oppgradering fra pappas pc på lånt tid for musikkprodusent og ansatt på Ungdomskulturhuset X-ray, Adnan Ibrahim Yusuf (22).

Datamaskinene og studioet var en stor oppgradering fra pappas pc på lånt tid for musikkprodusent og ansatt på Ungdomskulturhuset X-ray, Adnan Ibrahim Yusuf (22). Foto: Hennika Lillo-Stenberg

Bombetrusselen mot Sagene skole

Da Sagene skole mottok den rasistisk motiverte bombetrusselen i 1983, jobbet Cliff  med «radio Immigranten» som senere ble til Antirasistisk senter. Etter bombetrusslen startet Cliff og flere teatergruppa «Mayday» med eget radioprogram for barna der. Der oppdaget han engasjementet han hadde for barn og unge.

– Jeg skjønte at hvis jeg skal bo her og føle at dette samfunnet blir bra i fremtida, så må jeg engasjere meg i barn og ungdom, som er fremtida. Hvis du viser dem at du er der for dem, så tror jeg de kan føle at de har den støtten de trenger for å kunne lykkes i samfunnet. Det er det som genererte min genuine interesse å jobbe med for barn og ungdom.

Grüneløkkas bydelsdirektør Elisabeth Appa Beveney spurte om han ikke ville bli med å starte et nytt ungdomskulturhus på Grünerløkka, og i 1994 var kulturhuset klart.

– Jeg var veldig tydelig på at ungdommene skulle være med å hjelpe til å bygge opp huset. De skulle bestemme innholdet og ta opp malekosten. De måtte få et eierskap til huset, det var veldig viktig. Ellers blir de som turister som kommer og går. Det er derfor jeg tror dette stedet eksisterer 26 år seinere, folk har fått ta vare på det selv.

Cliff mener tilbudet til ungdom på den tiden var svært begrensa. Mange trengte bare et sted å være, der de kunne være seg selv sammen med venner, men hang i stedet ute i gatene. Han syntes ungdomsklubbene var for aktivitetsstyrte,  og syns det var viktig at de ikke skulle presse ungdommen til å melde seg opp på dans, teater eller musikk med én gang.

– De fikk lov til å bare være her, og etter hvert bestemte de seg for hva de ville gjøre eller bidra med. Vi var der for dem, og veiledet dem når de trenger det. Vi må ikke fortelle ungdom hva de skal gjøre – det vil de ikke ha.

Les også: Vålerenga-helten Tippen er blitt pris som skal deles ut til en Oslo-ildsjel

Adeel A. Khan "DoC" fant frem til ungdomskulturhuset X-ray på 90-tallet. Han gir Tippen-nominerte Cliff Moustache og Farooq Farooqi (til høyre), og Gomi, æren for at han ble den mannen han er i dag.

Adeel A. Khan «DoC» fant frem til ungdomskulturhuset X-ray på 90-tallet. Han gir Tippen-nominerte Cliff Moustache og Farooq Farooqi (til høyre), og Gomi, æren for at han ble den mannen han er i dag. Foto: Hennika Lillo-Stenberg

Tippenprisen

Cliff Moustache er én av de nominerte til den første Tippenprisen. Henry «Tippen» Johansen var et stort forbilde for mange i hele Norge, men spesielt for barn og unge fra Vålerenga, på Oslos østkant. Han var en legendarisk målvakt, og en av spillerne på det smått så berømte bronselaget fra OL i 1936.

Nå får han sin egen pris, som skal gå til en ildsjel i Oslo. Tippenprisen deles for første gang ut under Østkantspellet 21. august, og er et samarbeid mellom Østkantspellet, Norsk Tipping og Dagsavisen.

Prisvinneren mottar en statuett av Henry «Tippen» Johansen, til odel og eie, samt en pengepremie på 25.000 kroner til en fritt valgt mottaker som er, eller kan bli medlem av Grasrotandelen.

Les også: Brennende lidenskap for en nedsota kiosk

Retten til å lære av sine feil

– Da jeg var liten fikk jeg aldri lov til å forklare ting. Alle fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Da jeg prøvde, slo læreren min ned på det med en gang. Det dreper nysgjerrigheten. Jeg håper at vi kan skape omgivelser der det er lov å tenke frie tanker. Jeg vet at barn og ungdom lever med et utrolig stort press fra hjemmet, skolen og samfunnet, sier Cliff.

Han mener mange ender opp som småkriminelle fordi de ikke får oppmerksomhet andre steder.

– De trenger å kunne bevise at de kan noe. De får alltid bare høre at de gjør feil hele tiden. Det er så viktig å la unge lære av feilene sine. De må få lov til å delta i en prosess der de forstår hva de har gjort og hvorfor. Når du ikke lærer noe, og bare får straff, så gjør du det på nytt. Livet ditt blir definert som en kriminell. Du blir lært til å tenke at er et utkast i samfunnet, og skal være sånn.

Både han og Farooq har besøkt unge kriminelle i fengselet, for å sikre at de fikk utdanning og forholde seg til når de kommer ut.

– Mange av dem har etablert seg og gjør gode ting i dag. Å se at folk har tatt den muligheten og får noe ut av det, gir meg en fantastisk glede. Vi hindrer enorme summer i samfunnet ved å gi dem muligheter. De kan bli forbilder og mentor for andre unge som er småkriminelle i dag.

Hvis han vinner prisen, vil han gi pengene til Jordal skole for å støtte arbeidet deres med dialogisk undervisning. De samarbeider med en skole i London, og kurser de ansatte. Målet er å styrke elevens refleksjon og få de til å føle at tankene deres er verdt noe.

– Å kunne få til dialog er den beste mekanismen for å tilnærme seg hver andre. De får føle at de er en del av noe. Jeg syns det prosjektet der er veldig viktig.

Les også: Reza har ledet fritidsklubb i Oslo Øst siden 1994: – Jeg ser et potensial hos hver enkelt ungdom

Meklet med Oslos «Farligste» gjenger

På 90-tallet herjet kriminelle gjenger i Oslo, og Cliff var bekymret for ungdommen – og seg selv og andre med innvandrerbakgrunn i Norge. Han hadde fått god kjemi med daværende Young Guns-sjef Shahid Rasool og ringte ham og ba om et møte. Selv om han tar avstand fra kriminalitet, var han overbevist om at den eneste måten og nå ut til dem på – er å ikke legge seg opp i alt de har gjort, og fokusere på fremtiden.

Han fikk ordnet et meklingsmøte mellom de to gjengene. De var ti personer tilsammen, fem fra hver gjeng og Cliff. På et tidspunkt tok krangelen seg sikkelig opp. De begynte å rope og sto på bordet.

– Jeg var sikkerlig naiv. Det kunne blitt voldelig, men de roet seg ned igjen, og det endte med en løsning på konflikten.

Underveis i møte ringte to sivilpoliti og sosialarbeidere på døra, og lurte på om de kunne bistå. Cliff spurte Shahid og gjengen.

– Si fuck dem! De var ikke der når vi trengte dem, svarte én av dem.

I et intervju med Aftenposten fra 1998 om «gatekrigene» i Oslo, sier Shahid Rasool, den gangen 23 år gammel:  – Ikke spør meg, spør heller Cliff fra Antirasistisk senter, vi stoler på ham.

Les også: Unges drømmer knuses

Hennika Lillo-Stenberg

Adnan Ibrahim Yusuf og Cliff Moustache. Foto: Hennika Lillo-Stenberg

Gir ungdom muligheter

På X-ray kan man drive med dans, teater og musikk. Kjente artister som Madcon og Samsaya, dansere som Alexandra Joner og Mona Berntsen er noen av dem som starta der. De har studioer med proft utsyr, men forespørselen har vært større enn tilbudet.

– Vi hadde en lang venteliste, og vi klarte ikke å ta i mot alle. Det var så dumt. Vi må klare å skape muligheter for de som vil, så vi måtte bare finne rom til å bygge to nye studioer til her.

Adnan Ibrahim Yusuf (22) kom til X-ray som ungdom og har i dag fått fast jobb på ungdomskulturhuset. Han ble introdusert til X-ray av kompisene Abdulhakim Hassane (Hkeem) og Temur Baig.

– Dette er den første jobben jeg har hatt i mitt liv. Jeg har søkt så mange jobber, og jeg har aldri blitt kalt inn på intervju en gang. Jeg satt der og var blakk, prøvde å krige meg frem med musikken, også kom de og ga meg dette tilbudet, forteller han.

For han har det betyd mye å bli trodd på.

– De kjefter ikke på deg hvis du gjør en feil. De observerer og gir deg råd om hva du kan gjøre.  Hadde de gjort det på en annen måte så hadde vi kanskje tenkt «fuck det her» og dratt videre. Her vil man komme tilbake fordi du føler deg velkommen, du har lov til å gjøre feil og lære av det.

Mer fra Dagsavisen