Nyheter

Sommerferiedrømmen for alle

For vanlige arbeidsfolk var sommerferie bare en drøm, før retten til ferie med lønn ble lovfestet i 1936.

Bilde 1 av 3

Av Johanne Bergkvist

Å ha betalt ferie med muligheter for sol og sjø, hvile og fritidsaktiviteter var bare en drøm for de fleste arbeidere før denne retten ble innført med Arbeidervernloven. I 1914 hadde bare en av fem fagorganiserte avtalefestet ferie. Resten manglet retten til fri og måtte skofte uten lønn for å nyte sommerdagene.

Under arbeidet med Arbeiderbeskyttelsesloven i 1915 argumenterte stortingsrepresentantene Bergersen og Enge fra Arbeiderpartiet for hvor viktig ferie var: «Betydningen av sommerferie på minst 1 uke for de flest mulige arbeidere – håndens som åndens, menn som kvinner – kan neppe overvurderes. Hvad det tilsynelatende kan tapes i arbeidstid, vil utvilsomt innvinnes mangedobbelt i form av øket arbeidshelse og bedre familieliv med derav stigende samfunnslykke».

Saken fortsetter under bildet.

Turist på Jernbane­torget med kart og oppakning i 1961.

Turist på Jernbane­torget med kart og oppakning i 1961. Foto: Henrik Ørsted, Oslo Museum

I 1915 fikk industriarbeidere avtalefestet fire dagers sommerferie med full lønn. I 1920 hadde de vunnet hele tolv dager. Tjenestemannsloven av 1918 fastsatte retten til en sammenhengende ferie på fjorten dager for offentlige tjenestemenn, som lenge var den eneste gruppa arbeidstakere med lovfestet ferie.

Velstandsøkning og faglig kamp fikk gradvis gjennom ferie for alle. Først med Arbeidervernloven i 1936 fikk de aller fleste lovfestet rett til ni dagers ferie med lønn. I 1947 slo Ferieloven fast rett til tre ukers ferie for de fleste. Feriereiser og fritidsaktiviteter var ikke lenger en eksklusiv aktivitet.

Den billigste ferien var med sykkel og telt ut av byen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hyttebygginga skjøt fart, og mange snekret enkle hytter på Movatn i Maridalen eller på Bleikøya, Nakholmen og Lindøya i Indre Oslofjord. Fra begynnelsen av 1920-tallet leide staten ut tomter på øyene for ti kroner året, og provisoriske telt ble til rene hyttekolonier. Hver øy fikk sitt selvvalgte velstyre som var ansvarlige for vannforsyning, renovasjon, badestrand og idrettsplasser. Tanken var så gjennomført at forfatter Johan Borgen i 1933 kalte disse øysamfunnene «den første sosialistiske stat».

Tidsskriftet Arbeiderkvinnen slo fast i artikkelen «Osloarbeidernes ferieliv» fra 1932 hvor positivt det var for fattige bybeboere å kunne eie en liten hytte i Oslofjorden, Nordmarka eller Østmarka. Hyttelivet var kanskje enkelt, men «Mange av disse familier, til dels barnerike, lever under fortvilede boligforhold i byen og ser naturligvis hen til sommeroppholdet på øiene med glede, og for barna er det rene paradis».

Saken fortsetter under bildet.

Billige fellesreiser med båt, buss og jernbane ble populært i mellomkrigstida. Deltakerne i den første «Se Norge»-turen arrangert av Norsk Folkeferie våren 1939.

Billige fellesreiser med båt, buss og jernbane ble populært i mellomkrigstida. Deltakerne i den første «Se Norge»-turen arrangert av Norsk Folkeferie våren 1939. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Men ferie og fritid var ikke bare et mål i seg selv. Tida skulle fylles med samfunnsnyttig innhold! Jern- og metallarbeiderne i Kristiania oppfordret arbeidsgivere og foreninger til å støtte bygginga av feriehjem: «Skal arbeiderne gaa og drive i byens gater i ferien, vil de intet utbytte ha av den. ... Skal disse arbeidere faa den helsebot de saa saart trænger, og hente styrke til fortsat virke, maa de ut til jeld og skog og sjø, hvor de kan innaande den deilige granluft. Opholdet i den frie vakre natur virker forædlende, fremelsker sundhet og hærder mot mangen farlig sygdom».

Les også: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver - Alf Folmer forteller

I 1937 hadde fagforeningene reist 129 feriehjem. De fleste lå vakkert til ved skog eller strandlinje, mange i Oslos nabokommuner. Skreddersvennene kjøpte gården Bjørgan på Nesodden i 1920, Oslo Kelnerforening Øvre Bleker i Asker i 1927, Elektromontørenes feriehjem Fuglesang fra 1929 lå ved Bunnefjorden. Oslo sporveisbetjening kjøpte den 250 mål store Herøya i Steinsfjorden i 1919. Samme år etablerte kvinneforeningene i Kristiania Arbeiderparti feriehjem for slitne husmødre i villaen Bellevue på Svestad på Nesodden. Høyrepolitikeren Tollef Bredal bidro med 500 kroner. De forenede bryggerier skjenket det samme. Kristianiaordfører Carl Jeppesen og kona gjorde feriehjemmet arveberettiget til sin formue på 52.000 kroner. En uke kunne husmødre komme til dekket bord, bade og slappe av!

Av Johanne Bergkvist er historiker i Oslo byarkiv

Mer fra Dagsavisen