Nyheter

Endelig fikk politikerne vist fram hjemmekontoret

Rapport fra kveldens bystyremøte: Hvis dette demokratiet vårt blir mer indirekte nå, så gidder jeg ikke mer.

Det var historisk sus over kveldens bystyremøte. For første gang i verdenshistorien skulle Oslo styres over internett. Microsoft teams! Videokonferanse! Som byrådsleder Raymond Johansen så høystemt sa det:

– Hvem hadde trodd at det var et virus som skulle tvinge Oslo kommunes øverste myndighet til å møtes digitalt?

Neiii, noe måtte det vel være?

Vanligvis fungerer bystyremøter sånn at 59 folk sitter samla i en sal. De går opp til talerstoler. De diskuterer. De rister på huet av hverandres innlegg. De hvisker og tisker til hverandre når de går forbi. Når en ny representant sier noe smart får de ekstra mange klapp på skuldra, der de vandrer nervøse ned fra talerstolen. Når en erfaren representant ikke slutter å bable, da ser hen (ok, stort sett han) øynene i salen scrolle avsted og vekk.

Kort sagt: Bystyremøter er som alle andre møter. Det er mennesker som sitter der, og de forholder seg til hverandre. Hvis møtene skal være på video, så blir de kjedelige, livløse, triste beskjed-utvekslinger.

Og sånn har det altså gått med detta demokratiet vårt.

Bystyret på Teams. Fra øverst til venstre: Cecilie Lyngby (FNB), Raymond Johansen (Ap), Arild Hermstad (MDG) og direktør for bystyresekretariatet, Lars Arne Ryssdal som sniker seg med sammen med ordfører Marianne Borgen (SV). FOR ORDENS SKYLD: Bildet er satt sammen av flere skjermbilder. Det var aldri FULLT så gøy samtidig.

Jepp, nå foregår bystyremøtet i Microsoft Teams. Møteleder, ordfører Marianne Borgen, må holde kontrollen over 58 gjester i møterommet, og håpe de greier å mute og avmute seg omtrent når de skal. De sender en og annen beskjed i chatten, og videostrømmen publiseres sånn nogen lunde direkte på kommune-tv.

Men Teams er ikke så praktisk for avstemninger. Så selv om nesten alle møtedeltagerne sitter hjemme hos seg selv, så har gruppelederne for hvert parti samlet seg i et digert møterom på Rådhuset. Der, med godkjent korona-avstand seg imellom, sitter de og nistirrer musestille ned i hver sin laptop, mens de en sjelden gang rekker hånda i været for å stemme, eller får ordet til et innlegg eller en kommentar.

Med jevne mellomrom er det noen som glemmer å skru av mikrofonen, så det blir ekko når stemmen blir tatt inn av flere datamaskiner i samme rom. Eller kameraet, så de fikler med headsettet eller sveisen, tilsynelatende i uvitenhet om at hele Norge (eller i hvert fall 59 representanter og en liten håndfull rådgivere og pressefolk), ser hva de gjør på nettet.

Forrige måneds møte ble avlyst. Så denne uka var det første bystyremøte på to måneder. Likevel var det ikke følelsen av at her var det mye å gjøre, som hang i lufta. Nei, spørretimen, hvor representanter kan spørre byråder om hva som helst i Oslo-politikken, utgikk til fordel for en rein korona-spørretime. Dessverre brukte de aller representantene opp tida på å rose byrådet og samarbeidsklimaet, og hvor bra redegjørelse Raymond akkurat hadde holdt, i stedet for faktisk å være kritiske.

Så helt vanlige spørsmål om helt vanlige politiske ting som foregår i byen, det fikk vi ikke.

I den grad det i det hele tatt skulle behandles vanlige politiske saker, så virka det som om politikerne i det minste gjorde sitt beste for å berolige oss. Venstresida er fortsatt venstresida. Høyresida er fortsatt høyresida.

Alt er, tross alt, normalt! (Si DET hundre ganger etter hverandre du, så har du noe å holde på med under neste videokonferanse)

Deilige, deilige normalitet:

* Når venstresida vedtar å si fra til staten at HVIS Norge tar i mot flyktninger fra Moria-leiren på Lesvos, så skal Oslo ta sin andel!

(Bonus-artig: Det trassige blikket til Ap-gruppeleder Frode Jacobsen, da han holdt sitt innlegg om nettopp dette, åpenbart bevisst at partiet hans på Stortinget er veldig veldig mot å ta imot de samme ungene.)

  • Når Høyre protesterer med det kvasiprinsippielle «Oslo bystyre skal ikke drive utenrikspolitikk!»
  • Og når Frp protesterer med det mer tradisjonelle «Neineineineinei»
  • Når flertallet vil bygge blokker på Holmenkollen, men høyresida er mot fordi det «går ut over den enkelte».
  • Når flertallet vil utvide skolegården til Bolteløkka skole (og bruke veeeeldig mange millioner kroner på det), mens Bompengepartiet stemmer mot fordi «Vi hørte det var noen garasjeplasser som ryker der»
  • Når Høyre mener «På et eller annet tidspunkt må vi si stopp for politiske omkamper» (om en sak Høyre PLEIDE å ha flertall for, men ikke har lenger).
  • Når SV mener «Y-blokka er et av de sterkeste moderne kulturuttrykkene vi har i Norge»
  • Når KrF klager på Raymond Johansens utspill om at butikker burde være åpne i påsken
  • Når Raymond sjøl blir veldig streng og brautende når han må forsvare seg i spørsmål hvor han egentlig tar feil.
  • Når polikerne i fellesskap banker gjennom en million planer, handlingsplaner og strategier. Og alle sammen blir vedtatt enstemmig, mens alle skryter av hvor flinke alle som har jobba med strategien (eller planen) har vært, hvilket tyder på at det ikke er reell politisk uenighet å snakke om.
  • Når byrådspartiene IKKE har greid å finne flertall for noe, så saken dessverre må utsettes til et seinere møte, sånn at de kan piske bystyret på plass.

Sånne ting. Som gjør at pulsen kan gå litt roligere. I visshet om at verden går videre.

I all hovedsak er uansett bystyremøte på video en fryktelig ide, som forhåpentligvis skal dø så fort som overhodet mulig. Men to ting gir i det minste bittelitt livsglede, sjøl i denne tid:

1: Det lille glimtet inn i enkelte politikeres sjølframstillende hjemmetilværelse, som lysekrona til Cecilie Lyngby i FNB, tømmerkoieveggen til Haakon Riekles i Venstre, hengekøya til Rina Mariann Hansen i Ap, rumpa som henger bak Julianne Ferskaug (Venstre) og det reklamebyrå-aktige storbygreiene Arild Hermstad fra MDG later som om han bor i.

Bystyremøte på Teams. fra øverst til venstre: Julianne Ferskaug fra Venstre, Raymond Johansen fra Ap, Rina Mariann Hansen fra Ap og Haakon Riekeles fra Venstre. FOR ORDENS SKYLD: Bildet er satt sammen av flere skjermbilder. Det var aldri FULLT så gøy samtidig.

2: Teams-varslingene, som får oss til å huske at selv de mektigste av oss kan bli stående utenfor i lobbyen og ikke skjønne hvor vi skal gjøre av oss.

Mer fra Dagsavisen