– Vegga på Null-ni er isolert med svette

«Boksing og bryting – det er på Dæl'enga du lærer det!». Sportsklubben 09 omtales kun som Null-ni blandt medlemmene. Helt siden starten i 1909 har klubben avlet frem noen av Norges dyktigste boksere og brytere, samtidig som den har vært som et annet hjem for ungdom på østkanten.
– Det er mye sjel og kjærlighet i denne klubben. Det sitter i vegga, sier eksbokser Per Arne Skau.

Vi møtes til en prat i den legendariske klubbhuset på Dælenga en mørk høstkveld: veteraner, legender og gamle mestere, dagens trenere og utøvere. Styreleder Håvard Solli Bergheim har disker opp med kaffe og kake, og på gulvet er den røde løperen rullet ut. Den er klubbens egen Walk og Fame påtrykket gullstjerner med utøvernes navn.
Alle rundt bordet har hatt Null-ni som sin klubb: brytekongen Tore Hem, tungvektsmesteren Arvid Lunde (75), bokselegendene Per Arne Skau (54) og Morten Johansen (58), 18-år gamle Snorre Harsem Lund som står foran en lysende karriere på brytematta, og trener Jørgen Johansson (55).

F.v.: Snorre Harsem Lund, Morten Johansen og Jørgen Johansson møter Dagsavisen på Sportsklubben 09.

Foto: Mina Ræge

– Det var 14 karer fra Lilleborg fabrikker som startet  klubben, det var den 24 mars 1909. Klubben het ikke det samme den gangen, og du var du nødt for å ha fagforeningsbok og ha fylt 15 for å få begynne. Det står i møtereferatet fra det aller første styremøtet i klubben, smiler Jørgen Johansson.

Bryterkongen

På veggene i lokalet henger bilder av legendene på rekke og rad. Tore Hem (75) er en av dem. I mange år var han best kjent som brytekongen.

– Han brøyt til han var over 50, og var i kanonform helt til han var minst 53, sier trener Jørgen Johansson.

– Ett av mine stolteste øyeblikk var den gangen vi stilte som Nordens lag mot Sovjet i Göteborg, sier Hem. Som bryter hadde Hem den fordelen at han kunne bryte i flere forskjellige vektklasser, og foran akkurat denne kampen hadde han gått ned til 90 kilo for å møte en olympisk mester.

– Tore Hem brøyt til han var over 50, og var i kanonform helt til han var minst 53, sier trener Jørgen Johansson.Foto: Mina Ræge

– Det var en vippekamp, hadde jeg tapt den hadde Norden tapt for Sovjet. Det var flere tusen tilskuere og etter at seieren var et faktum styrta hundrevis av tilskuere ut på matta og bar meg på gullstol. Det var ikke måte på. Til og med mora til Frank Anderson var der, ler han.

Hem hadde begynt å bryte i 1958. Da var han kun 14 år gammel.
– Null-ni ble det andre hjemmet mitt. Jeg bodde i Kierkegårdsgata, en liten gatestubb inn fra Trondheimsveien, så jeg hadde ikke lange veien ned hit til Dælenga, sier Tore Hem.

– Boksetreneren var en de kalte Sambo. Ragnar Haugen het han. Vi bryterea tok alltid gymnastikken hos Sambo og der var det ikkeno’ kjære mor.

Arvid Lunde, tidligere norgesmester i tungvektsboksing husker godt Ragnar Haugens treningsøkter.

– Boksinga var her oppe i annen etasje og brytinga der borte, sier Arvid Lunde og peker mot den andre enden av lokalet.

– Stod du og hang med arma på tauet fikk du kjapt et spark bak av Sambo, gitt. Vi skulle ikke stå stille. Sambo døde dessverre altfor tidlig, han fikk kreft.

Arvid Lunde, NM 1977. Foto: privat

De to veteranene husker at det også var vektløftere i huset da de begynte.
– De ble etter hvert kasta ut fordi huset her ikke tålte når de slapp de tunge vektene sine i gølvet sier Tore Hem.
– Utafor her var det speedway, det husker jeg godt. Vi kunne stoppe opp ved vinduet og kikke ned på speedwayen, men da kom Sambo og tuppa'rei bak. Vi fikk ikke lov til å stå der og glane. Vi måtte være i vigør, sier Arvid Lunde.

Gammel tungvektsmester: Arvid Lunde. Foto: Mina Ræge

– Speedway ja, det der var vel rett etter steinalderen, det, gliser Per Arne Skau, men de to fortsetter ufortrødent:
– Og så var det han massøren, hva var det han het igjen? Jo, Sverre Tangen! Han hadde det lille lokalet innafor der, sier Tore Hem og peker.
– Og så var det kafeteria nede. Opprinnelig var vektøftera også her oppe men når de slapp vekta sine i gølvet svingte lysekrona nede i kafeteriaen. Seinere, når vektløftera flytta ut, flytta boksera ned og brytera fikk hele annen etasje.

Arvid Lunde tar NM-gull i 1977. Foto: privat

Jørgen Johansson hvisker litt forsiktig til Dagsavisen:
– Når de to der begynner å fortelle gamle røverhistorier fra Grünerløkka da får du høre mye rart.
– Så dere er fra Grünerløkka?
– Ja, jeg er fra grønnerløkka, ja, sier Tore Hem stolt. Arvid Lunde ser sjokkert ut.
– Håh nei, jeg er torshævgutt! Det er stoooor forskjell, så det vil jeg ikke ha på meg, sier han bestemt.

F.v.: Arvid Lunde, Morten Johansen og Per Arne Skau i klubbhuset på Dælenga. Foto: Mina Ræge

Siste kampen

Arvid Lunde gjorde stor suksess i ringen som tungvektsbokser med 09 på ryggen. Det er særlig en kamp som vekker sterkest minner.
– For meg var det nok det aller siste mesterskapet, for etter det fikk jeg ikke lov til å være med mer. Den gang var aldersgrensa for boksinga 33 år. Nå er det visst blitt 40. De ville også ha meg med ned til Tønsberg som seniormester for å bokse mot Steffen Tangstad som da var juniormester. Men da tenkte jeg nei, nå får det være slutt, sier han.
– Vant du den siste kampen?
– Ja. Selvfølgelig. Så det er den jeg husker.

Arvid Lunde etter at han tok NM-gull i 1977. Foto: Privat

Ung og lovende

Snorre Harsem Lund på pallen i Tallin Open 2018. Foto: privat

Sin unge alder til tross har Snorre Harsem Lund alt rukket å bryte mange kamper i sitt unge liv.
– Jeg har jo begynt å få litt erfaring og et fast ritual der jeg tenker på hvilke konkrete arbeidsoppgaver jeg skal utføre i kampen. Det bidrar til å senke nervene. Når jeg endelig går ut på matta er alle nervene borte da er jeg kun fokusert på å gjøre det jeg skal, sier han. Og legger til at det alt er blitt noen milepæler i Null-nis tjeneste.
– Mitt stolteste øyeblikk må være Grand Prix i Tsjekkia. Der møtte jeg en hviterusser i finalen. Og 2016. Ellers er det nordisk mesterskap i Estland, sier han. Og legger til at han har egne ritualer foran en kamp.

18-år gamle Snorre Harsem Lund bærer Sportsklubben 09s arv videre. Foto: Mina Ræge

Store Biggen

En som avgjort skulle vært til stede denne kvelden er Birger «Biggen» Olsen, som fikk i våres fikk prisen Årets ildsjel av Oslo kommune for sin trenergjerning med ungdom.
«Jeg trener to timer fem dager i uka. Sparrer med gutter som er rundt 70 år yngre. Formen er ikke noe dårligere enn da jeg var 20, jeg kan fortsatt ta situps og pushups med gutta og veier akkurat det samme som da jeg begynte å bokse som 15-åring, nemlig 57 kilo.» uttalte han i et intervju med Dagsavisen den gangen.
– Birger ble 89 år. Sparra med unggutta. Et soleklart eksempel på at boksing ikke trenger å være skadelig, sier Per Arne Skau. Et gammelt bilde viser Skau sammen med Biggen og boksemotstander Magne Strandberg. Biggen har hvit skjorte med propell og press i dressbuksa der han står mellom de to unggutta. Han hever Skaus arm i været som tegn på seier.

F.v.: Magne Strandberg, Birger Biggen Olsen og Per Arne Skau etter en kamp på 09 i 1979. Foto: privat

– Biggen har alltid sett akkurat sånn ut han, humrer Skau.
– Det er det største minnet jeg har fra alt jeg har drevet. Min aller første kamp her på Dælenga i 1979. Jeg var 14 og et halvt, Birger Olsen var kampleder og Magne Strandberg boksa kom fra Rollo.  Jeg vant kampen og fikk en pokal som var så stor som et fingerbøl. Det er den fineste pokalen jeg har, jeg er innmari stolt av den, sier Skau. Med 157 boksekamper på merittlista ble han fem ganger norgesmester og fikk delta i EM, VM og nordisk før han la boksehandskene på hylla i 1992.
– Ja andre mesterskap har vært mye større, men dette er det beste minnet. Et vanlig nasjonalt boksestevne på Dælenga, i første etasje her. Det var to ringer den gangen, ellers ser det omtrent likt ut.

Per Arne Skau husker godt hvor viktig det var med forbilder fra 09. Foto: Mina Ræge

Ildsjel

Når klubben trengte penger var det særlig Biggen som skaffet dem dugnadsjobber. Snart løp gutta trapper opp og trapper ned og delte ut vaskepulver til husmødrene for Lilleborg fabrikker. Og sterke karer som de var tok det gjerne både flyttejobber og lofts- og kjellerrydding i bygårdene i bydelen.
– Da Lilleborg flytta fikk vi 100 000 kroner for å flytte alt inventaret, sier Tore Hem.
– Og Norges Bank, da de flytta den jobbe var det Null-ni som hadde jobben, minnes Per Arne Skau.
– Vi flytta ikke penga, men alle møbla. Jobba døgnet rundt.

Forbilder

Per Arne Skau begynte å bokse som 13-14-åring. Men på Ammerud der han bodde var det ingen bokseklubb.
– Jeg hadde hørt om denne klubben på Dælenga. Så da var det bare å ta T-banen til Carl Berner og så gå derfra, sier Skau og legger til at aldri har aldri angret på at han dro til null-ni.
– Den flotte gjengen jeg møtte og ble kjent med her har betydd altfor meg. Klubben har ligget på topp både når det gjelder boksing og bryting, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er miljøet her. Det sitter i vegga. Alle snakker om vegga i huset på Dælenga, sier Skau.

Per Arne Skau dro fra Ammerud til Dælenga for å trene boksing flere ganger i uka. Foto: privat

Boksetreningen fenget med en gang. Den litt eldre Morten Johansen fra Oppsal var forbildet.
– Så da var det bare å plage Morten for å lære meg opp. Han var forbildet mitt, både han og de andre gutta som var litt eldre. Det er det som klubben er kjent for, gode forbilder, sier Skau og minnes beundringen over de eldre gutta når de fikk nye boksestøvler.
– Det var da Espen og Morten Johansen skulle til en turnering i Thailand eller Filipinene. Rett før dem skulle reise så fikk dem nye boksestøvler. Adidas med striper. Jeg tenkte wow, når jeg blir så god får kanskje jeg også sånne støvler. Jeg var helt i himmelen. Det å se opp til folk var viktig.

Espen og Morten Johansen etter NM-gull junior i 1981. Foto: privat

Senere startet Per Arne Skau eget boksestudio på Jessheim og han opplever den dag i dag at han får tilbakemeldinger fra folk som så opp til han da han var aktiv.
– Ja, barna til de jeg var trener for mange år sida lurer på om de kan begynne å trene hos meg. Det er litt morsomt.

Fra kickboksing til boksing

Biggen (nederst til venstre) sammen med Morten og Espen Johansen i Manila 1981. Foto: privat

Under oppveksten på Oppsal trente Morten Johansen kickboksing. Men etter at han møtte Birger Olsen kom han til Sportsklubben 09. Han har aldri angret.
– Det var ikke som mange konkurranser innen kickboksing den gangen, så Birger ba meg å ta en tur ned på Dælenga, for å se om ikke mer tradisjonell boksing kunne være noe for meg. Jeg ble tatt godt imot og etter det gikk det bare en vei. Jeg kutta kickboksing og begynte med boksing. Birger fulgte oss opp hele veien, og reiste land og strand rundt med oss, jeg kan ikke få fullrost han nok for alt han har gjort for meg og andre utøvere, sier Morten Johansen.
– Hva var det med denne idretten du likte?
– Det var mest dette at det var skikkelig gøy å trene. Utfordre seg sjøl.

Espen og Morten Johansen under premieseremoni i Manila. Foto: privat

Best med muskelhue

Boksing er en myteomspunnet idrett. Fordommer mot utøverne er mange. Litt komisk så går fordommene begge veier.
– Damer på alder'n din syns boksing er veldig farlig, opplyser Per Arne Skau, men legger fort til:
– Men så har det vært mye rart i boksesporten både i Norge og internasjonalt også, da. Mike Tyson for eksempel, som ofte er den første folk tenker på når du snakker om boksing. Amatørboksing og proffboksing er to vidt forskjellige ting, selv om man slår mot hverandre. Proffboksing er showbusiness og penger, amatørboksing er idrett. Men det har alltid vært en tøff idrett.

Arvid Lunde sjekker kveldens treningsøkt på 09. Foto: Mina Ræge

Gutta i 09 er raske til å påpeke at det slett ikke er de største, sterkeste og farligste folka i gata som gjør det best i ringen.
– Nei, det er ikke alltid de som håndterer denne idretten best. Det er helst de som klarer å bruke innsiden av huet mer enn å ta imot på utsida, og som har tålmodighet til å trene mye som kommer lengst, sier Per Arne Skau.
– Å være tøff til å bokse og det å være tøff til å slåss sammenligner vi ikke. I boksing er det et regelverk man må forholde seg til, på gata er det ingen regler. På gata kan noen ta fra en kniv og det hjelper ikke hvor god du er til å bokse om kniven sitter i brøstet på deg.

F.v.: Arvid Lunde, Per Arne Skau og Morten Johansen. Foto: Mina Ræge

Trening gir respekt

Det er gjennom trening man får respekt. At man holder ut, terper, prøver nye ting. Kveld etter kveld etter kveld i ringen.
– At du har disiplin, det er det som gir både resultater og respekt. Da blir man ofte også bedre på skolen fordi man må bruke tida si best mulig dersom man skal få tid til å trene, sier eksbokser Morten Johansen.
– Men du skal jo ha litt temperament i kampsport også da, sier Tore Hem, og humrer godt over minnet.
– Du skal bare ikke miste hodet. Det var noe du lærte når du trente her på Null-ni, å få ut aggresjon. Det har nok redda mange det, gutter som har vært litt på det skjeve plan. De begynte å trene boksing eller bryting her og endte med å gjøre det veldig bra i livet.
Tore Hem vil likevel minne om at han selv ikke var den som sto tilbake for en slåsskamp i ungdomstida.
– Jeg ville være sterk og sloss nok litt i skolegården. Likte å tøye grensene og vise krefter.
– Men opplevde du at noen yppa seg litt når de visste at du var sterk?
– Det var jo alltid noen som ville prøve seg.
– Men hvis du driver seriøst med en idrett så bryr du deg ikke om dem, legger Per Ane Skau til.
– Du kan heller be dem komme og møte deg på treninga, og det gjør dem aldri.
– Er det lettere å holde hodet kaldt når man vet at man er sterk?
– Du er nok litt mer selvsikker, har mer tro på deg selv. Det hjelper det.

Fra Sverige

Det gode miljøet i klubben er kjent langt utenfor landets grenser. Så da Jørgen Johansson (53) flyttet til Oslo fra Oskarshamn i Småland for mange år siden valgte han nettopp 09 som sin nye klubb. I dag er han trener for bryterne.
– Etter militæret hadde jeg solgt alt jeg eide for å reise rundt ett års tid. I Oregon, USA møtte jeg bryteren André Stefan Patay og siden jeg hadde kjæreste som var fra Oslo rådet han meg til å begynne å trene på Null-ni.
Vi var en gjeng med gutter som kom fra andre byer og ikke hadde så mye familie her. Da ble Null-ni som et annet hjem. Siv May Mankowitz, som var leder her i mange år kan man si mye om, men hu passa på oss. Var som mamma for hele gjengen, en som så til at alt gikk bra med oss, også sosialt.

Svenskfødte Jørgen Johansson er trener for bryterne på Sportsklubben 09. Foto: Mina Ræge

En skade satt tidlig stopp Johanssons for brytekarriere. Han ødela nakken i en kamp som 26 åring. Siden har han jobbet som trener på 09.
– Jeg vil nok si at de største øyeblikkene for meg har vært gjennom å se andre lykkes, sier Johansson.

Nederst på rangstigen

I 2021 er Oslo blitt tildelt VM i bryting. Da kommer verdens beste brytere til byen for å kjempe om VM-tittel. Det var stor glede i klubben tidligere i år da det ble klart at kulturminister Trine Skei Grande (V) bevilget 10 millioner kroner til VM-arrangementet.

– Det ser vi selvfølgelig på som en fantastisk mulighet til å lage en folkefest ut av bryte-VM på Jordal, sier Håvard Solli Bergheim.

Rekrutteringen til klubben er god. Likevel synes mange av de eldre utøverne at kampsport er blitt lavt prioritert når det gjelder å legges til rette. Skau peker på Oslo kommunes vedlikehold av klubblokalet, som de mener er elendig og delvis skyldes at boksing og bryting er lav-status-idretter.
– Det er ikke noe å lure på det. Det må vi tørre å si. Det er bare å sjekke ut treningsforholda for alle kampsporter rundt omkring i byen, de er nederst og innerst i ethvert lokale, sier Per Arne Skau. Han synes det er spesielt urettferdig med tanke på det sosiale funksjonen Sportsklubben 09 har og har hatt:
– Her er det blitt tatt hånd om mange ungdommer som kunne ha kommet langt utafor. Bare en av dem hadde kosta samfunnet mer enn det ville kosta å pusse opp her. Men det har dem vært skikkelige dårlige til.
Omsider har politikerne besluttet at det gamle klubbhuset skal rives og et nytt bygges opp. Det vil gi langt bedre treningsforhold.
– Vi sto som nummer to på lista etter Bislett Stadion i 1999 men det var Riksantikvaren som holdt igjen. De var på befaring og sto og grein over trappehuset utafor fordi det var så gammelt og verneverdig. Da hadde jeg lyst til å spørre dem: er det ikke menneskene inni husene som er viktigst, ikke bygningen i seg sjøl? Det er da vi som er historien, vi som er verneverdige. Den e'kke så jævlig spesiell den trappa, sier Jørgen Johansson.
– Takk og pris gikk alle de politiske partiene imot Riksantikvaren, og det er vi kjempeglade for, så nå blir det snart nytt. Vi er ikke imot verning av kulturminner, det er greit at vi skal bevare byen, men det bør legges til rette for folk også.
Klubben har levert hele sin historie til Riksarkivet.
– Vi mener jo at dette er av interesse for byens historie. Det er jo en del av norsk arbeiderhistorie, og alt det sosiale som klubben har stått for og fortsatt står for har vært viktig for ungdom på Oslo øst.
– Ja det er mye sjel og kultur her, sier Tore Hem.

Ble med på konferansetime

Sportsklubben 09s sosiale samvittighet er fortsatt sterk.  
– Ja, jeg har selv blitt med unger på konferansetime på skolen om noen av ungdommene har spurt meg, sier Jørgen Johansson.
– Og hvor ofte har det ikke kommet folk på din alder innom Tore, som har fortalt at trenerne kom hjem og hentet dem om de ikke kom på trening? Det gjorde ikke lærerne på skolen. Det var ikke alle som trente her som hadde det så greit, mange familier i strøket sleit økonomisk og hadde null overskudd. Å se disse karene komme her og snakke om hvor viktig klubben var for dem sosialt, det er rørende.
– Da jeg var trener her hadde vi 53 forskjellige nasjoner i klubben, sier Per Arne Skau.
– Det var rimelig heftig. Iranere, irakere sparra sammen. Jeg tror det hadde vært mye mer uro i gatene om det ikke hadde vært sportsklubb her.
– Ja, det er fortsatt sånn at alle er velkommen hit, uansett om du har mye eller lite. Vi har alltid satt sporten i fokus, sier Håvard Solli Bergheim.
– Når du kommer inn hit legger du vekk sosial status, kultur, religion og andre motsetninger. Da er vi utøvere, kamerater, familie.

Reunion på Sportsklubben 09. Foto: Mina Ræge

Vegga på Null-ni

Lokalet begynner å fylles opp med ungdom som skal trene. lydnivået stiger. Snorre skal ut på matta og trene, og Jørgen Johansson gjør seg klare til sine treneroppgaver. resten av gamlegutta henger rundt for å se på.
– Hvor mange tusen treningstimer er det ikke lagt ned i detta huset her? Det finnes ikke et lokale i Oslo som har makan, sier Per Arne Skau.
– Kondensen pleier å renne av vegga her.
– Vegga på Null-ni er isolert med svette de, sier Tore Rem.
– Hadde ikke den vært der hadde brakka ramla ned.