Tukthusets faste klientell

Av Johanne Bergkvist

Blant dem var søstrene Elen og Anne Magrethe Trulsdatter, dømt fire ganger hver til Tukthuset i Storgata 33 på denne tida. Elen Trulsdatter ble anklaget for løsgjengeri og løsaktighet første gang i 1793. Sammen med en annen jente ble hun arrestert av vekteren en fredag kveld i juli på Ruseløkkbakken. Elen var 19 år og hadde forlatt tjenesten hos en høker, en kjøpmann uten borgerbrev, i Pipervika for å pleie sin tæringsyke mor to år tidligere på Solli. Hun innrømmet å ha vært fengslet tidligere for tyveri hos kammerherre Anker på Bogstad. Elen hevdet at hun hadde forsøkt å skaffe seg tjeneste gjennom en festekone, men at hun hadde fått beskjed om at hun ikke kunne få tjeneste fordi hun hadde vært på tukthuset tidligere. Både hun og søsteren ble beordret til å søke arbeid ved byens offentlige spinneri for fattige kvinner og barn.

Les også: Da det var akseptert som et nødvendig onde at menn kjøpte sex

Prostitusjon var på 1700-tallet et alvorlig lovbrudd, regulert av Christian Vs Norske Lov av 1687 fram til den ble avløst av Kriminalloven i 1842. Både menn og kvinner som befant seg på bordell skulle straffes – menn med fengsel og kvinner med piskestraff eller tvangsarbeid. Halliker, både kvinner og menn, skulle enten piskes, utvises fra byen eller fengsles. Loven innebar dermed at både kjøp og salg, samt formidling av seksuelle tjenester var forbudt.

Disse bestemmelsene mot bordeller («Beryktede Huus»), halliker (ruffere) eller prostituerte («Beryktede Qvindfolk») ble ikke ble brukt på 1700-tallet. Prostituerte kvinner ble likevel straffet med tukthusarbeid. I stedet for 1600-tallslovgivningen som hadde som mål å slå ned på utenomekteskapelig seksualitet, ble prostituerte fra 1700-tallet rammet av fattig- og tjenestelovgivningen og dømt for mangel på fast tjeneste, løsgjengeri. Nå skulle alle være lønnsomme for staten.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Politiforhør og rettsreferater viser hvordan prostitusjon ble regulert, og gjør det mulig å male et sosialt portrett av de to søstrene Trulsdatter, delvis basert på deres egne fortellinger. De to søstrene ble nok en gang arrestert på gaten en sen novemberkveld i 1795. Politiet beskrev hvordan de befant seg gatelangs, på gatehjørner og byens kirkegårder. I tukthusretten ble de ikke bare dømt for løsgjengeri, men også for «den aller usømmeligste og forargeligste Natteløben paa Gaderne».

Tukthusretten ga mora skylden for døtrenes dårlige oppførsel ettersom hun en del år tidligere selv hadde blitt dømt for prostitusjon. Faren, en tidligere soldat, var død. Elen og Anne Margreth var synlig fattige. I tukthusprotokollene er det oppgitt med et «NB» at de manglet strømper og sko.

Gjentatte tukthusopphold ga kvinnene store problemer med å få arbeid, men likevel slo politimesteren fast da han dømte Elen og Anne Magrethe i 1797 at:

«Intet er meer uundskyldeligt, end at et ungt, arbeidsført Menneske overlader sig til Dovenskab og Løsgiengerie og intet mere vist, end at Følgerne af en saadan Vandel genemlig blive et Liderligt Levnet, som til Slutning paadrager det Almindelige Byrder.»

Les også: En forstad i Christiania bygd på søppel og møkk

I 1799 ble begge søstrene dømt for fjerde gang til tukthuset. Elen var omlag 27 år og Anne Magrethe bare 24. Hvordan gikk det med de to søstrene? I desember dette året rømte de sammen, med hjelp av portnerens datter. Etter flukten er det ikke spor etter dem i tukthusets fangeprotokoller eller i den nasjonale folketellinga av 1801. De hadde blitt arrestert tett over en syvårsperiode, nå forsvant de tilsynelatende fra myndighetenes kontroll. Hvordan søstrene endte sine liv er fortsatt ukjent.

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.