Det stygge ansiktet

Den 30-år gamle kunstneren kom til Norge som flyktning fra Sudan i 2008. Han ville gjøre to ting som ville vært umulig i hjemlandet: leve fritt som homofil. Og skape seg et liv som kunstner.

Ahmed Umar har alltid likt å tegne, men etter at han begynte med kunst for alvor startet også prosessen med å akseptere seg selv som homofil. Han ble utstøtt av familie og venner. Da ble svaret å lage seg en ny familie. I leire.

– Ja, jeg lagde leirefigurer og gråt, sier han.

– I Sudan har vi et uttrykk som sier «hvis du ikke lenger har en familie, lag din egen i leire». Eller med andre ord; ett menneske i leire er bedre enn mennesker av kjøtt og blod som vil deg vondt.

Under mote- og kunstfestivalen Oslo Fushion skal han i kveld framføre en performance på Youngs, der han og publikum lager leirefigurer sammen. Han har framført performancen flere ganger tidligere, mange av dem på skoler, og sier han merker hvor givende det er å oppleve hvordan kunst kan tale der ord blir vanskelig.

– Alle får en klump med leire, og så lager vi oss leirefamilier og venner sammen. For mange er det en god øvelse å sortere tankene gjennom taktilt håndarbeid. Det å ha et rom, fred, ro og samhold er givende når vi jobber med tanker om mennesker som gjør oss vondt, sier Umar.

Les også: – På kjøttmarkedet var jeg innvollene

Ahmed Umar med perfroamcekunst der han lager leirefigurer sammen med publikum. Foto: Ahmed Umar

Det stygge ansiktet

Med barbert hode, smal bart og en diger ørering i det ene øret minner han utseendemessig om en ung John Galliano. Og når han poserer på atelieret i Oslo sentrum er det vanskelig å tenke at han skulle være «det stygge ansiktet». Men uttrykket er et han har tatt med seg fra Sudan, det handler om å være talsperson for andre i en vanskelig sak.

Og han vet ett og annet om smerte. Selv har han helt fra barndommen fått kjenne på utenforskap og diskriminering på en måte som til slutt gjorde det uutholdelig å leve. I 2008 flyktet han fra hjemlandet til Oslo fordi han er homofil. Han har vært klar over sin legning helt fra han var barn.

– Jeg har alltid foretrukket gutter. Første gang jeg ble fortalt at denne følelsen heter homofili gikk jeg i 5 klasse. Læreren sa: Det finnes tre typer mennesker: mennesker som er normale, homser og lesber. Og homser og lesber er mot naturen, de er en pest for samfunnet og burde straffes og drepes. Jeg tenkte: wow, det er de følelsene jeg har. Jeg blir tiltrukket av gutter. Og det er feil, veldig feil.

Gjemte dukkene

De ble starten på år med hemmelighetskremmeri. Ahmed Umar forteller at i Sudan er det vanlig med tidlige rolleforberedelser i forhold til kjønn.

– Gutter skal være tøffe, jenter feminine. Å leke med Barbie, for eksempel, kan ikke gutter gjøre. Jeg hadde to barbiedukker – en brunette og en blondine – som jeg passet på å gjemme godt så ingen skulle se dem, smiler han.

– Var det ingen som visste det?

– Moren min ante nok også hvordan det lå an, men hun reagerte aldri sterkt når jeg uttrykte min personlighet gjennom klær eller tanker. Gutter oppmuntres til å være seg macho og det er jeg ikke. Og det var jeg heller ikke veldig interessert i. Men da ville min familie at jeg skulle spille mer mandig, late som.

– Hvordan opplevde du det?

– Som en fange, eller «an act of murder» mot min personlighet. Du filtrerer kontinuerlig hva som er akseptabelt og tenker: pass på den håndbevegelsen, det ansiktsuttrykket! Ikke kle deg sånn! Ikke snakk om det temaet! Til tross for at du er klokere, mer fornuftig og har mer respekt for andre enn alle de rundt deg som fordømmer deg får du aldri lov å komme ut i lyset.

– Kjente du andre homofile i Sudan?

– Nei. Jeg var så redd for å bli oppdaget at jeg ikke torde omgås folk på den måten. Var skeptisk til alle og veldig usikker.

Sudan har sharialover og homofili kan straffes med døden.

– Blir homofile henrettet?

– Jeg kjenner ikke til saker der noen er blitt det, det skal litt til før loven håndheves. Minst fire voksne menn må kunne stille opp og vitne på at de har sett deg ha penetrerende sex med en annen av samme kjønn. Og det er det svært usannsynlig at noen har sett.

Ahmed Umar er homofil og kunstner. I Sudan ville hann måttet gigfte seg med en jente og valgt et mer praktisk yrke. Foto: Sissel Hoffengh

Kunstner

Ahmed Umar har alltid likt å uttrykke seg gjennom tegning, og som barn kunne han sitte i timevis å tegne mens han fullstendig glemte tid og sted.

– Jeg kommer fra en kunstnerisk familie, på fritiden var pappa kalligraf og mamma tegnet hennatatoveringer. Jeg har også en tante som er en veldig flink tegner, og en onkel som er arkitekt. Men jeg er den eneste som har sagt rett ut at jeg skal være kunstner.

– Er ikke det noe populært yrke?

– Nei, Sudan er et enormt fattig land og folk har andre prioriteringer. Det er ingen gallerier eller white cubes med gjennomførte kuraterte utstillinger på den raffinerte europeiske måten, kun et par gallerier rettet mot salg og brukskunst.

– Når skjønte du at du ville bli kunstner?

– Det har jeg skjønt fra jeg var veldig liten. Jeg elsket å tegne, men de andre barna gjorde narr av det. Og i familien ble jeg oppfordret til å tenke praktisk og yrkesrettet, og heller drive med kunsten som en hobby på fritiden. For med mindre du får et stort internasjonalt gjennombrudd og tjener godt, noe som er svært lite sannsynlig, er ikke kunst ansett som noe du kan leve av. Så da blir det også minimale muligheter for å utvikle seg innen feltet.

– Hvilke yrker er populære i Sudan?

– Leger og ingeniører er mest populært. Alle vil bli lege, det har noe med status å gjøre. Og – min bror er ingeniør så da var jeg den som var forventet å bli lege. Selvfølgelig er det å være lege og hjelpe andre mennesker noe av det fineste man kan gjøre. Og jeg er veldig interessert i anatomi, og hvordan kroppen fungerer.

Les også: Hei på en homo

Skulle gifte seg

Men, det var altså kunstner han ville bil. Og i 2008 valgte han å flykte til et nytt og friere liv i Norge.

– Jeg visste at jeg måtte ut, hvis ikke ville livet mitt blitt kort. Jeg led av depresjon, gikk med selvmordstanker. Når du vet at de som ansees som dine nærmeste vil komme til å svikte deg om de får vite at du er homofil ... det er tungt.

– Hva hadde skjedd om du hadde blitt i Sudan?

– Da hadde jeg måttet gifte meg med en kvinne, og aldri kunnet være åpen om min legning. Jeg kommer fra en mektig familie i Sudan, som har et godt omdømme og som mange vet hvem er, så jeg gikk i konstant frykt over at noen skulle finne ut sannheten, for da ville både livet mitt og kanskje også deres til å bli ødelagt.

– Hva syntes venner og familie at du flyttet?

– Litt både og. Noen tenkte det var bra, andre fryktet at jeg skulle få vinger. Frihetens vinger, sier han, smiler bredt og slår ut med armene:

– These wings!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sa klart fra

I Norge tok det 3–4 år før han klarte å fri seg fra den undertrykkingen av egne følelser han hadde drevet med.

– Til slutt klarte jeg å overbevise meg selv at jeg ikke var et ondt menneske. Jeg skader ingen. Dette er ingen test fra gud. Å skape noen «feil» og be dem fikse seg selv, liksom? Det hører ikke til det guddommelige, det er en idiotisk og feig menneskeskapt tanke.

I Oslo begynte han å studere kunst, og fikk nye venner som støttet han.

– Det var ikke det at vennene mine heiet på at jeg skulle komme ut, men mer det at de bare aksepterte meg slik jeg er. Det føltes enormt bra. At noen kunne si «wow så fin du er!» Det var så nytt for meg. Også samtaler med psykolog, og å se hele familier gå i homoparaden og være stolte av sine nære og kjære bidro også til at jeg forsto at jeg ikke lenger trengte å gjemme meg.

Det var fortsatt mye press hjemmefra om at han skulle gifte seg.

– Med en jente. Og det ville jeg ikke. Så til slutt bare sa jeg fra: hvis jeg en dag skal gifte meg så blir det med en mann!

Skitten gris

I ettertid har han fått høre fra en av søstrene sine at han ikke skulle snakke med familien, at han måtte bytte navn og at han var død for henne. En av fetterne hans skrev på Facebook: «heldigvis er det ingen slike skitne aper og griser i vår ærefulle familie», og da ble Ahmed provosert. Han skrev en kommentar der han kvitterte med: «Du sier det ikke er noen aper og griser i vår familie? Well, count me number one, then». I dag kan han le av det.

– De viktigste har støttet meg. Andre tok det veldig ille opp. Some hates my guts, ler han og legger til:

– Men jeg elsker meg selv nå, jeg trenger ikke sympati fra dem.

– Har du kjæreste nå?

– Det har vært opptil flere. Men akkurat nå er jeg singel, smiler han.

Det stygge ansiktet

I dag opplever Ahmed Umar stor og stadig økende oppmerksomhet som kunstner. Han har stilt ut i en rekke museer og gallerier inn og utenlands som. I fjor reiste han tilbake til Sudan i forbindelse med dokumentar filmen «kunsten å være syndig» som handler om Umars liv etter å ha kommet ut av skapet.

Der i Sudan, intervjuet han også en rekke LHBT+ personer og noen allierte og tok bilder med dem. Av sikkerhetsgrunner kunne ingen av de han møtte la seg fotografere i sin helhet så de poserte heller bak Ahmed Umar, og brukte hans ansikt på bildene. En av kvinnene som var med kunne kun vise fire fingre på hans skulder.

– Det er noen av de mest inspirerende mennesker jeg har møtt, og de lever midt i helvete. Dette er folk med viktige roller i samfunnet som kjemper for sine rettigheter, men likevel ikke kan stå åpent fram. Prosjektet fikk tittelen «Det stygge ansiktet».

– Jeg har det privilegiet at jeg har norsk pass og kan være synlig. Så jeg bærer gjerne «det stygge ansiktet» for dem.