Nyheter

Blinde Ranveig (35) har aldri hatt fast jobb – frykter å bli ufør

Ranveig Bredesen har leilighet i hovedstaden, bikkje under bordet, en bachelorgrad i religion og en mastergrad i diakoni fra 2014. Hun er frisk, sosial og arbeidsom. Likevel har 35-åringen aldri hatt fast jobb å gå til.

– Jeg er redd for å prøve fordi jeg er redd for å feile. Hvis jeg ikke får det til så er jeg redd for at jeg skal gi andre synshemmede et dårlig rykte, forteller Ranveig.

Unn Ljøner Hagen er leder i Norges Blindeforbund og har hørt historien mange ganger før. Tidligere i høst skrev Dagsavisen om «HeltMed», et prosjekt som både skal hjelpe mennesker med lettere psykisk utviklingshemmede ut i det ordinære arbeidslivet. Noe tilsvarende tilbud for dem som er blinde eller svaksynte finnes ikke.

– Mange arbeidsgivere har mange rare fordommer. De tror at man ikke klarer å betjene en PC eller klarer å finne veien til jobb. Vår erfaring er at det kan ta lang tid for synshemmede å få seg en jobb og at mange som faller av i prosessen fordi de mister motet. Samtidig ser vi at de som får seg en jobb også ofte får vellykkede yrkesforløp. De aller fleste mestrer jobben og arbeidsgiver har sjelden noe å klage på, forteller hun.

Unn Ljøner Hagen, leder i Norges Blindeforbund har møtt mange synshemmede i samme situasjon som Ranveig. Foto: Norges Blindeforbund/ Line Lyngstadaas

Kvinner mest uføre

Statistisk sett er det vanskelig å få seg jobb dersom man har sterkt nedsatt syn. Er man i tillegg kvinne er statistikken dyster. For mens 25 prosent av synshemmede menn lever på uføretrygd, gjør hele 41 prosent av kvinnene det samme, viser Norges Blindeforbunds undersøkelse. I tillegg synker sjansen for å komme ut i jobb i takt med jo mindre syn man har. Statistikken lover ikke godt for Ranveig som er født helt blind.

Det gjør noe med selvtilliten sier hun, som allerede har gått flere runder med seg selv om hun bare skulle gjort det enkelt og søkt om hundre prosent uføretrygd nå som tiden på arbeidsavklaringspenger nærmer seg slutten. Men hun skal ikke gi opp helt enda.

For mellom kortere engasjementer som diakon på sykehjem, foredragsholder, norsklærer for utvekslingsstudenter og veileder for brosjyrer om tilrettelegging for blinde har Ranveig søkt et 20-talls stillinger. Hun har kommet på både første- og annengangsintervjuer og fått fine attester fra stedene hun har vært i praksis. Fremdeles har hun et lite håp om å møte arbeidsgiveren som tør å satse på akkurat henne.

– Jeg syns det er kjempegøy å jobbe med andre mennesker, jeg liker å samarbeide, å jobbe i team, å skrive, formidle, jobbe med inkludering eller mennesker i ulike livsfaser. Jeg tror jeg hadde trivdes veldig godt som diakon, saksbehandler eller skolerådgiver ramser 35-åringen opp.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Nav betaler lønnen

Fordi hun ikke kan orientere seg visuelt, lese ansiktsuttrykk, bruke synet til å finne personen hun trenger å snakke med eller arkene hun la fra seg, blir Ranveig fortere utslitt enn mange andre. Funksjonsnedsettelsen gir henne en arbeidskapasitet som tilsvarer omtrent 40 prosents stilling, samt at Nav dekker opp til 40 prosent av lønnen hennes gjennom det som kalles lønnstilskudd.

– Jeg ser ikke på det som noe nederlag. Så lenge jeg får betalt det jeg skal ha og føler meg trygg økonomisk. Det er det som er viktig for meg, forklarer hun.

For det er i periodene hun har hatt en jobb å gå til at hun har hatt overskudd til å trene og være med venner. Hun får en rutine som gjør det enklere å planlegge hvordan hun skal organisere livet sitt uten å bli utslitt. Nå når hun ikke har jobb, er hverdagen tyngre.

– Nå er jeg hele tiden på vent. Jeg kan ikke legge planer fordi jeg hele tiden må være klar for hva som helst, sier hun.

Les også: Morgan taper på å jobbe: – Jeg ville bare komme meg ut av dette håpløse Nav-systemet og klare meg selv

Paradokset Nav

Dersom Ranveig får en fast jobb har hun krav på funksjonsassistanse, en assistent som skal hjelpe henne med delen av jobben som krever syn, som å lese papirer, synstolke omgivelsene eller hjelpe henne å komme i kontakt med dem hun skal prate med. Og så har hun rett på spesialprogramvare sånn at hun kan jobbe med data. Tilbudene fra Nav er der for å hjelpe Ranveig og andre svaksynte ut i jobb, men Ranveig tror de også er en del av problemet. Hun har en følelse av at usikkerheten rundt regelverket for hvem som skal betale hva og hvilke tilrettelegging hun har krav på gjør at mange arbeidsgivere vegrer seg for å ansette en som henne.

– Jeg tror at en av de store utfordringene er at systemene er så store og reglene er så kompliserte at Nav har jo ikke peiling på dem sjøl en gang, sier Ranveig oppgitt.

Men Ranveig peker på flere ting hun mener hindrer henne i å komme ut i en fast jobb.

– Kristne organisasjoner er veldig glade i frivillig arbeid. Det er bra, for vi trenger frivillige hender. Utfordringen blir for sånne som meg, som har en fagutdanning og som blir bedt om å holde en bibeltime, en andakt eller et innlegg om seksuell trakassering, uten å få betalt for det.

– Jeg tror at siden jeg ikke kan se så er det veldig lett å tenke at «hun kan jo bare uføretrygdes». Og så kan de beholde kunnskapen min uten og betale for den, sier hun.

En vanlig holdning

Unn Ljøner Hagen i Blindeforbundet er godt kjent med bruken av synshemmede i kortere vikariater og praksisforløp også på ikke-religiøse arbeidssteder.

– Jeg har dessverre hørt mange av de historiene, og da nærmer det seg nesten utnytting av ressursene. Det er skikkelig respektløst og slemt. En jobb er en garanti for en framdrift i livet. Ingen ønsker å bli stemplet som ung og ufør. Å være yrkesaktiv er viktig for å ha en inntekt og for den enkeltes psykiske helse, sier hun.