Mental viagra med Sylvi

Hvem: Hanne Kristin Rohde (56)

Hva: Forfatter, foredragsholder og jurist.

Hvorfor: Slapp sin fjerde krimroman tidligere i år.

I «Offerdyr» skriver du om pelsdyrnæringen, hva er ditt forhold til pels?

– I dag er jeg ikke i tvil: Den eneste pelsen jeg liker er levende. Fire poter, to øyne, et hjerte som banker. Verdighet. Derfor ble jeg veldig glad da jeg kom på ideen om at jeg kunne skape en tidsaktuell krimroman som samtidig satte søkelyset på en side ved menneskene vi ikke har grunn til å være stolte av: Pels til pynt. Derfor går også en betydelig del av inntektene fra boka til dyrevelferd.

Stemmer det at du skal holde appell i NOAHs fakkeltog på lørdag og hva er i så fall grunnen til at du stiller?

– Ja, det stemmer. Jeg har holdt appell i flere år nå. Men i år er det litt ekstra stas, siden regjeringen tross alt har vedtatt å legge ned næringen. Dette til tross, er vi ikke i mål. Med en styrt avvikling som den som er skissert, vil opp mot 7 millioner dyr lide enda noen år til. Kanskje kan pelsmarkeringene bidra til å forkorte lidelsene.

Har du dyr selv?

– Ja, nå har jeg en katt, en vidunderlig feminist av en Maine Coon som heter Smule og går under tilnavnet Pusinnen. Hun holder tastaturet og hjertet mitt varmt.

Krimhelter er viktige for folk som er glade i å lese. Hva er det som er typisk for din krimhelt, politiinspektør Wilma Lind?

– Min krimheltinne er en helt vanlig kvinne. Hun er ikke rusmisbruker i noen form, og har ingen tvangstanker eller psykiske lidelser. Jeg bestemte meg tidlig for at hun skulle overta min jobb i politiet. Da måtte hun være velfungerende, være en hardtarbeidende kvinne, slite med å stå opp og imot hersketeknikker og gubbevelde, være smart men ikke arrogant, og ha nese for å lære. Det var tydeligvis spot on, for leserne mine digger henne. Det gjør jeg også. Hun er spennende å jobbe med.

Blir det flere bøker med henne?

– Det er absolutt planen. Akkurat nå har Wilma en liten pause fra jobb, men hun pirker meg i nakken og vil tilbake til politihuset. Så da er det vel bare å ta henne imot og se hva slags sak hun får i fanget.

Kan kriminallitteratur være mer enn ren underholdning?

– Det er i hvert fall mitt håp, at mine bøker skal gi leseren noe mer. Noe annet. Jeg vil skrive slik jeg snakket til publikum da jeg var i politiet, da jeg sto på pressekonferanse og formidlet drapssaker. Min intensjon er at mine bøker skal være en kombinasjon av spenning og formidling. Med 220.000 i opplag i serien på fire år, føler jeg at jeg har lykkes, men jobber selvfølgelig beinhardt med å bli enda bedre.

Du har noen hjertesaker, og det er vold mot kvinner og barn, og vold mot dyr. Var det jobben i politiet som gjorde deg engasjert?

– Ja, det vil jeg nok si. Selv om jeg helt fra barnsbein av har følt smerte når dyr lider. Når du ser et dyr i øynene, ser du rett inn i dyrets sjel. Der er det ingen forstillelser. Har du tenkt på det?

Hvorfor ville du bli forfatter?

– Fordi jeg ble spurt. Av tidligere forlagssjef Anne Gaathaug. Jeg kaller det frekt og freidig for headhunting. Men jeg begynte å skrive også fordi jeg liker å formidle noe jeg brenner for og ønsker å dele.

Du er også opptatt av lederskap. Hvordan var arbeidsmiljøet for kvinner i politiet?

– Generelt er det godt arbeidsmiljø i politiet, i hvert fall i den del av politiet jeg ble kjent med. Ellers hadde jeg ikke vært der i 25 år. Men samtidig har jeg gjennom årene vært vitne til en utpreget konfliktskyhet i øvre lag ... Eller skylapper om du vil. Gjørv-kommisjonen var tydelig på at politietaten må ta tak i ledelse og kultur. Jeg håper det blir gjort. Noe av det vanskeligste vi mennesker gjør er å snu speilet mot oss selv. Politiledere er ikke noe unntak.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Går ned til mitt biologiske nullpunkt og slapper helt av.

Er det noe du kunne gått i demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg har kun gått i demonstrasjonstog mot pels. Til nå.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Hvis jeg hadde fått en mental viagra, ville det nok vært mulig å tenke seg en time med Sylvi Listhaug og under fire øyne sett om det var mulig å få henne til å erkjenne at Facebook-posten som til slutt presset henne ut av regjering var langt over streken. Vi trenger ikke slik ordbruk for å bygge videre på Norge som et godt land. Det er nok nå.