Folk som vokste opp ved Trondheimsveien, har fortalt at lyden av klinkende hammere mot stein var et uopphørlig akkompagnement på skoleveien. Vinterstid foregikk mye av arbeidet i lampelys, og skinnet fra de digre parafin- og karbidlyktene med reflektorer kunne sees fra andre sida av dalen.
Nøyaktig hvor mange steinbrudd det har vært på strekninga Grefsenåsen–Gjelleråsen, veit man ikke. Men i terrenget mellom Sognsvann og Grorud skal det ifølge Oslo Byes vels Blå skilt-guide ha vært rundt hundre. Allerede på 1840-tallet skal 150 mann ha vært i sving med å bryte ut granitt i traktene mellom Maridalsvannet og Rødtvet.
I middelalderen ble stein bare brukt til offentlige monumentalbygg som festninger, kirker og klostre. Men et stykke ut på 1800-tallet begynte privatpersoner å se markedsmuligheter og forsto å skaffe seg kontroll over råstoffet og arbeidskrafta.
Steinindustriens glanstid starta på 1870-tallet etter at Trondheimsveien var blitt utbedra. Byens sterke vekst samt bygningsloven av 1878, som nærmest påbød nybygg å ha grunnmur av stein, ga gode vekstvilkår. Ifølge et kart lå det hele åtte brudd i det området som utgjør Ravnkollen borettslag i dag, i 1908. (Anne Finhammer: Steinhoggere i Groruddalen)
Alt steinarbeidet foregikk opprinnelig med håndkraft og sysselsatte dermed mange. På begynnelsen av 1800-tallet ble straffanger fra Tukthuset eller Akershus festning brukt som steinhoggere. Løvene foran Stortinget er som kjent hogd ut av to straffanger. En av de største steinleverandørene, Ole Martin Borrebækken, mente at slavene var de beste hoggerne, og gikk sjøl på Tukthuset for å plukke dem ut. Praksisen var forståelig nok lite populær blant andre steinhoggere og tok slutt omkring 1850.
I 1900 var det folkeregistrert 191 steinarbeidere i området Tonsen–Sandås, Grorud og Romsås, 46 av dem var svenske. I de store bruddene kunne det være opptil 30 mann. De minste bruddene kunne drives av to mann, kanskje til og med av bare én.
Arbeidsprosessen var delt i tre: Sprengning – boring av hull i fjellet for å løsne steinblokker med krutt. To mann slo og én snudde boret. Han som holdt boret, fikk sitte på en krakk. De måtte bytte bor jo lenger ned i fjellet de kom. Det lengste boret kunne være 2,5 meter langt. Kiling – deling av steinblokkene i emner ved hjelp av «kilebor, blekk og kile». For å få sprekken rett, ble det bora kilehull med 20 centimeters mellomrom. Forming – utforming av selve steinen. Først ble det brukt «setthammeren», deretter «piggmeisel» og så finere og finere «prikkhammere». («Romsås før OBOS-byen», Trond Sirevåg)
Det sier seg sjøl at steinhoggeryrket var tungt og kunne være farlig. Mange fikk knust hender, armer eller bein under steinblokkene. Andre overlevde ikke.
For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!
Arbeidsdagen starta klokka 6 og varte til tidligst klokka 18. I de tre pausene nøt hoggerne medbrakt kaffe, som var forsøkt holdt varm på ulikt vis. «Kaffeflaskene» kunne stå i en kjele med sand i på ovnen i brakka eller henge over smia hele dagen. Eller de var pakka inn i aviser eller klær. Til middagspausen kom gjerne kona eller ungene med middag i et spann. Spisinga foregikk utendørs, og om vinteren hendte det at maten var stivfrossen når den skulle inntas.
Yrket var forbundet med høy risiko også når det gjaldt inntekt. Et dårlig emne betydde flere timers ekstra arbeid og dårlig fortjeneste. Og var uhellet ute og steinen røyk, gikk flere dagers fortjeneste tapt.
Fram til de stifta «Østre Aker steinarbeideres forening og sykekasse» i 1894, jobba hoggerne for den lønna arbeidsgiveren bestemte. Etter århundreskiftet fikk de faste tariffer, men jobba fortsatt på akkord.
Olaf Halfdansen (f. 1892) begynte å jobbe i steinbruddet da han var 10 år. Ifølge han sjøl var han ikke så mye til hjelp i begynnelsen, men hensikten var «å lære seg til å arbeide». De unge nybegynnerne ble satt til boring. Faren til Olaf var smed og lagde kortere og finere bor til de minste for å lette arbeidet deres.
Mange av bøndene i området hadde steinkjøring som attåtnæring. I «Bygd og by i nær fortid 1» minnes Rolf Bjørnsjø «steinkjørera fra Grorud». Når det skorta på sledeføret, visste steinkjørera råd:
«På sleane som de brukte så langt de kunne nedover mot byen, hadde de festa en hjulaksel under balansepunktet på slean. Når det ikke gikk lenger med slean, dro hesten den opp på en liten kavle de hadde med seg på lasset, sammen med to små hjul. Det var som regel forhjula fra ei høyvogn. Når det var såpass høyde fra bakken at de kunne skru på hjula, kjørte de fram et par meter så de fikk frigjort kavlen, som de så la på lasset igjen. Så bar det nedover mot byen med denne doningen som var blitt ei kjerre med slean på ryggen, og det gikk i omvendt orden når de kjørte hjem igjen.»
Steinhoggerne var berykta for fyll og slåssing, noe som gikk særlig utover lokale og forbipasserende bønder på lørdagskvelden. Dette skal ha vært bakgrunnen for at Grorud fikk egen politistasjon allerede i 1890-åra. Det sies også at steinkjørere som hadde tatt seg en tår over tørsten på hjemveien, ofte hadde moro av å kappkjøre med Grorud-politiet. Om hestene fortelles det at de fant veien hjem sjøl, dersom kjøreren fant å måtte ta seg en lur på sleden.
Etter første verdenskrig sank etterspørselen etter stein. Mange steinhoggere mista jobben, og industrien kom aldri skikkelig på fote igjen. Men granitten kan gjenfinnes den dag i dag – i portaler, kantstein, og vinduskarmer over hele byen og i monumentalbygninger som Zoologisk museum og Stortinget.
Og går du deg en tur på gamle Grorud, kan du finne granitt i grunnmurer og trapper. For ifølge «Romsås før OBOS-byen» var folk i området særs «flinke til å samle til seg granitt». Denne steinen ble ikke finpussa, bare plassert med «ansiktet» ut.
Har du lyst til å oppleve steinhoggere i aksjon, har du anledning under Steinhoggerfestivalen på Grorud førstkommende helg. Steinhoggere fra hele verden skal vise hva de kan skape av norsk stein i løpet av tre dager, og søndag auksjoneres verkene bort.
