Sommerkoloni i skuddlinja

Roende arbeidere fra østkanten var ikke de første som inntok Lindøya.

En mann ved navn Iver Söllesen forpakta det området som kalles Kolonien allerede i 1800. Söllesens etterkommere, familien Iversen, videreførte forpaktninga i over 100 år.

Iversen leide bort tomter til ferierende fra borgerskapet, og det første landstedet ble oppført i 1858 (Byminner 2/1992). Han leide også ut mark til slåtteland og idrettsarrangementer. Tre hytter kalt Vinterhuset, Breidablikk og Orienten ble leid ut til sommergjester. Det samme gjaldt små leiligheter i Stamhuset.

Ei stund leide også Skydeselskabet Skarpskytten lokaler. Laget anla skytebane og avholdt skyteøvelser på øya fra 1849–50. Fra 1900 med eget ferjeleie, Skytterbrygga. Christiania Jægerklub hadde også tilhold på Lindøya noen år, men fortrakk så snart arbeiderne slo leir.

Les også: Sparetipsene til norgesferien

Skydeselskabet Skarpskytten avholdt mange skytesamlinger. Den gjeveste var den årlige skytterfesten da skytterkongen skulle kåres. Ifølge Lindøya vels nettsider ble gjestene tatt imot på brygga av avtroppende konge i «full festmundur med kjede».

En skytekonkurranse avgjorde hvem som skulle bli ny konge. Hvor attraktiv tittelen var, er uvisst, da «premien» blant annet var å spandere 12 flasker sjampanje på de beseirede.

Sjøl om skytinga forhåpentlig foregikk før alkoholinntaket og festmiddagen, var det visst ikke sjelden at skytterne traff noe annet enn det de sikta på. Velforeninga kan videre berette at gjestene etter maten nøt «sitt glass og studerte Damebadet på Hovedøen gjennom sine kikkerter.» Det opplyses i den sammenheng at «fruene måtte pent holde seg hjemme», de fikk kun være med på «eggedosisfesten» hver sommer.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Mange av Iversens sommergjester kom igjen år etter år. De stelte sin egen husholdning og hadde mye sosial omgang med hverandre. Men skytterne menga de seg helst ikke med. Eller kanskje det var omvendt. Utover på 1900-tallet ble det i hvert fall konflikter mellom sommergjestene og skytterne.

Skytebanen lå der hvor idrettsplassen ligger nå, med standplass like ved Stamhuset. Til tross for sikringstiltak som «varslingsflagg, mur bak 400 m-holdet og inngjerding av bakenforliggende område», risikerte forbipasserende å bli ramma av kuler på avveie.

Velforeninga tok problemet opp med Landbruksdepartementet i flere omganger uten å få gehør. Men da stevnene ble gjenopptatt etter krigen, ble protestene så sterke at Skarpskytten sa opp festekontrakten. I mai 1948 var Lindøya-epoken over for skytternes del.

Sommergjestene fra borgerskapet var heller ikke begeistra da arbeiderne begynte å frekventere øya. For med på laget fulgte fyll, bråk og et dårlig rykte. Invasjonen sammenfalt nemlig med perioden da det var forbudt å omsette brennevin, og Lindøya lå lagelig til for smuglervirksomhet. Mange småbåter skal ha gått i skytteltrafikk til større båter kalt «Kong Ring» og «Kong Dag» ute i fjorden.

Les også: Hit, men ikke lenger...

Det var ikke bare smuglersprit som ble inntatt på Lindøya. Hjemmebrent, eller «dunder», var en så populær drikke at det ga navn både til en Dunderdal og ei Dunderbukt.

En Vika-gutt som rodde ut til øya i ungdommen, fortalte i Byminner: «Det var jo den såkalte forbudstia. Da var det elendig mye gauking og det var sånne svarte kanner og de kunne jo være blanke også, 10 liters. Sånne lå både her og der, der ute. De spleisa og kjøpte «seksognitti» av de som gauka.»

Blant dem som sikla på ei festetomt på Lindøya, var svømmelærer Hasvold, hvis bad var blitt fortrengt fra indre havnebasseng. Han fikk gjennomslag for å anlegge et stort bad bestående av dame- og herrebad med badeplattformer, omkledningsskur og hvile- og leserom på øya. Men landliggerne klagde til Staten. Etter deres syn ville Hasvolds bad frata fattige familier fra trange leiligheter deres eneste anledning til «å komme ud fra den kvalme byluft» og «nyde godt af den deilige friske og sundhedsbevirkende sjøluft»

Hasvold lyktes ikke med å finansiere prosjektet sitt. Og staten utviste sosial samvittighet: «De inntekter staten får ved disse tomter – så lenge bortfeste på sådanne vilkår som nu – er så små at de er av forsvinnende betydning sammenlignet med den herlighet særlig Lindøen er for hundrer ja kanskje tusener av Kristianias fattige befolkning som har et fristed der ute.» (Byminner 2/1992)

Ifølge Byminner var det ikke fylla, men de sanitære forholda som fikk staten til å gå inn for regulering i 1922. Det fantes verken vann eller wc på øya, bare én privat utedo og én kreativ løsning – en do bygd på pæler i vannet like ved badeplassen. Folk flest gjorde det de måtte gjøre, mellom busker og trær i skauen eller i ei bøtte i teltet. Til slutt blei forholda så ille at Statens Skoger uttalte: «hele øyen ser ut som en latrine».

Les også: Da spriten gikk rett i dass