Nyheter

Barnetogenes første tapre steg

Det første offisielle guttetoget i Christiania, 17. mai 1870, var en feiring av unionsflaggets 25-årsjubileum. Ett år for seint.

Bilde 1 av 5

Smågutter over hele landet skal ha arrangert spontane 17. mai-tog allerede på 1860-tallet. I erindringsboka «Rundt på jorden i åtti år» påberoper Harry Randall seg å ha innledet tradisjonen i hovedstaden. Randall forteller at initiativet kom fra tanta hans, fru Eugenie Semb, som i 1868 fikk ideen til å produsere flagg i barnevennlig størrelse: «Hun ville lage dem slik at de kunne selges for en billig penge og få stor utbredelse». Skibshandler Schlytter, som hadde butikk i Karl Johans gate like ved Randalls barndomshjem i Dronningens gate, syns ideen var god og tok risikoen på å bestille et par hundre flagg for videresalg. Salget gikk strålende. Særlig blant Randalls kamerater. Da nasjonaldagen opprant, samla de seg og marsjerte rundt i nærområdet, viftende med flagg og ropende «Hurra for 17. mai».

Året etter var det 25-årsjubileum for kong Oscars «morgengave», unionsflagget med en miks av de to landas farger i det ene hjørnet, av mange kalt «Sildesalaten». Jubileet førte til at flaggbestillingene strømma inn til fru Semb. Hun måtte få hjelp fra både søstre og svigerinner for å få nok flagg ferdig til 17. mai. Hennes svoger, «fargehandler Jacobsen i Skippergaten», sørga for at knottene på toppen av flaggstengene ble forgylt. 500 flagg var solgt før klokka 12 den 17. mai. Toget til gutta fra Dronningens gate fikk også økt oppslutning i 1869.

Les også: «Det er helt uaktuelt for meg å kjøpe en kinabrodert bunad»

Minst 200 unger deltok, ifølge Randall. De fulgte ingen bestemt rute, men slengte i hvert fall innom Festningen og Grev Wedels plass. Til tross for den angivelige anledninga var alle flagga, bortsett fra ett, «reine». Å sy på unionsmerket ville betydd både ekstra bryderi og omkostninger. Om det var disse toga som ga støtet til det offisielt guttetoget året etter, vites ikke sikkert. Men Bjørnstjerne Bjørnson er i hvert fall den som tradisjonelt har fått æra for å ha tatt initiativet. Ikke alle syns det var en god idé. Morgenbladet omtalte initiativet i ironiske vendinger: «Digteren har faaet en Ide, best aa ende i at alle Byens Skolegutter den 17de Mai i aar skulle gaa i Prosession med hvert sitt Flag i Haanden, til Minde om, at det ifjor var 25 Aar siden vort Flag blev frit. (...) Vi finde denne Ide ganske ualmindelig vellykket. Den vil skjærpe Børnenes Patriotisme og bibringe dem den Sans for offentlige Demonstrationer, som det er saa viktig at vække i en tidlig Alder (...). Vi kunne ingenlunde være enige i den Bemærkning, som vi have hørt fremsætte, at det skulle være noget komisk i denne Demonstration, fordi man glemte den ifjor. Vi finde tvertimod, at just fordi vi ifjor glemte Flagets Jubilæum, bør vi i aar vifte med Tusender av Flag, for at legge vore sanne Følelser for Dagen. Den, der f. Eks. har glemt en Vens avreise og derfor kommer paa Bryggen efterat Dampskibet allerede er i Gang, vil altid sees at vifte med Hat og Lommetørklæde paa det ivrigste, for at indhente det Forsømte.»

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Kritikk fikk også de manglende unionsmerkene: «Thi den Begivenhed som skete for 26 Aar siden og som vi nu skulle feire, bestod nettop i, at det norske Flag fikk Unionsmærket og derved erklæredes brugeligt tillige for Orlogsflag, hvortil vi tidligere havde maattet benytte det svenske Flag.»

Ifølge Morgenbladets referat deltok 1200 gutter i toget, som starta fra Festningen og gikk via Stortinget til Slottet og videre til Krohgstøtten og tilbake til Festningen. Den lange ruta skal ha fått tilskuerne til å døpe det «Børnekorstoget». Blant de marsjerende var Bjørnsons sønn, Bjørn. Sånn gjenfortalte han den historiske begivenheten i «Mit livs historier, fra barndommens dage»: «Jeg husker godt, da vi gik, vi fra Quams skole i det første barnetog med flag den syttende mai 1870 med far i spidsen. Han hadde fundet paa det. Det visste jeg. De lo av os de guttene fra de andre skoler, som stod langs gatene og saa paa. De voksne med. Mor holdt mig i haanden. Det var en spidsrot at gaa, sa hun. Men fars ranke, brede ryg der foran bar det alt sammen. Likesom tok det paa sig, syntes jeg, for os med. Og jeg var stolt av ham, da jeg kom hjem. Jeg var blit saa tynd i huden og mottagelig for alt, som foregik omkring mig.»

Mer fra Dagsavisen